To anekdoter jeg kanskje burde holde for meg selv.
1. Før USA gikk fra konseptene og mens jeg studerte statsvitenskap på Blindern, brukte jeg biblioteket på den amerikanske ambassaden som lesesal. Perfekt, siden det var stinn brakke på andre lesesaler og jeg hadde biblioteket på ambassaden bortimot for meg selv. (Vi var en liten gjeng som visste om hemmeligheten).
Der fikk de International Herald Tribune inn dagen før Samfunnsvitenskapelig på Blindern. Så jeg pleide å løse kryssordet i IHT på ambassaden. Dagen etter, oppe på fakultetet, pleide jeg ta gårsdagens IHT, "løse" kryssordet på noen sekunder og nonsjalant legge fra meg avisen. Etterhvert fikk jeg publikum - det var en morsom bløff som ga meg litt av et ry og også en romanse det dampet av, men det er en annen historie.
2. Det var en avsporing. Jeg har alltid likt NZZ, Neue Zürcher Zeitung. Den har også måttet "følge med tiden", men det gjør den ytterst gjenstridig. Det er en grunn til at vår aller første avis het Norske Intelligenz-Seddeler, de skulle nemlig inneholde opplysning dengang. Og det har NZZ tviholdt på. Deres Feuilleton-seksjon var/er en fryd å lese -- det tok tid, men du loddet dypt. Skribentene var doktorer og professorer og de nølte ikke med å utforske lange og krokete ganger inn i kunnskapen, på en mengde ulike områder. Det kunne godt skje at de fikk hele forsiden i avisen, som innledning på det som fortsatte over noen sider i Feuilletonen.
Men det var andre tider. Nå har også NZZ gått over til å trykke fargebilder (bilder i det hele tatt, det var stor diskusjon om det skulle tas i bruk. Men de brukte store midler på grundige illustrasjoner og plansjer, om det var nødvendig). Og forsiden på NZZ, som tidligere ikke brukte krigstyper, alt stod med samme størrelse på overskriftene, anvender nå både bilder og ulike overskrifter. (Krigsutbrudd i NZZ var før i samme fontstørrelse som annet innhold).
Så jeg må smile når jeg ser dette. RRR bør ikke bekymre seg over hva som står i VG eller hva VG velger å dekke. Det er viktigere å sørge for å rydde mellom egne ører enn mellom andres.