Gjestemedlem skrev:
Men lyden er begredelig... Dynamikken er jo der, men lyden er som den er pakket inn i et ullteppe. Grøtete, skurrete og grumsete. Milevis unna Aerial.
Helt enig i at miksen/lydkvaliteten på Director's Cut ikke er noe spesielt bra. Og da snakker jeg om CD-versjonen (har ikke hørt LP'en). Den mangler luft (spesielt i toppen) og er til tider ullen i kantene, for å si det slik. En får inntrykk av at det ligger et slags slør over hele lydbildet. Aerial var heller ikke noen referanseplate akkurat (lydmessig; musikalsk sett var den veldig bra synes jeg), men den låt bedre enn DC synes jeg.
Jeg lyttet først på albumet via Lyngdorf TDAI-2200 med B&W 805 Diamond høyttalere. Deretter prøvde jeg med Bel Canto Dac 1.5 sammen med Sennheiser HD 800 (her er ikke romakustikken en faktor). Resultatet var det samme begge gangene.
Deretter prøvde jeg å spille musikken av via desktop-høyttalerne mine, B&W MM-1 (de var koblet til via USB og brukte den innebygde DAC'en i høyttalerne). Dette er relativt bra desktop-høyttalere, men de stiller naturligvis ikke i samme klasse som B&W 805D eller HD 800. Ironisk nok kom ikke de samme manglene frem i samme grad her, nettopp fordi høyttalerne manglet oppløsningen og toppen som B&W 805D og HD 800 tilbyr. Manglene ble med andre ord skjermet i større grad på disse desktop-høyttalerne.
Jeg kjøper ikke argumentet som enkelte kommer med om at det heller er noe galt med avspillingsutstyret: Andre bra innspillinger (som f.eks. Famous Blue Raincoat med Jennifer Warnes og Acoustic Live med Nils Lofgren) låter nemlig glimrende på det samme utstyret. Jeg lyttet også på The Kick Inside, og det er litt bakvendt at denne platen fra 1978 låter bedre enn Director's Cut fra 2011!
CD'en låter bedre ved høyere volum: Da åpner naturligvis lydbildet seg, men den tilslørte toppen og den ullete lyden kommer man ikke utenom. Når det er sagt så synes jeg ikke DC låter så mye dårligere enn mange andre CD-utgivelser om dagen. De virkelig gode miksene er sjelden vare.