Hei! Jeg blir ikke snurt av litt motstand. Hva skal vi med diskusjoner hvis alle er enig?
Jeg er nok mest en periode-tilhenger, det henger muligens sammen med at jeg også har sans for jazz og liker en viss letthet og lekenhet i musiseringen, som kan være fraværende i orkestre av den gamle skolen (antagelig synes du det er en myte...). Jeg liker at musikken høres ny og frisk ut, ikke institusjonalisert og overpolert. Min musikksmak går også hovedsaklig i klassisisme og barokk, og det er først og fremst i dette repertoaret at jeg kan være symfoniorkestrene foruten, i den grad de ikke kjører redusert besetning (Myte 2) . I Beethoven er jeg omtrent fifty-fifty, og hører like gjerne på Gardiner og Harnoncourt som Böhm eller Szell.
Myte 1: Wienerfilharmonikerne er nok fremdeles et av de mer konservative orkestrene som finnes, der hoveddelen av musikerne er gråhårete hvite menn, som har en klar idé om hvordan de vil spille, uavhengig av hvem som dirigerer. De nekter jo også å ansette en sjefsdirigent. Alt dette er flott, vi trenger en slik tradisjonsrik institusjon som ikke vender kappen etter vinden. Men å kalle dem verdens beste Mozartorkester kommer jeg ikke til å gjøre. Til det er de altfor forskjellig fra de orkestrene som Mozart jobbet med og skrev musikk for. Men antagelig holder de et langt høyere nivå enn noe orkester Mozart var borti, så det er godt mulig at han hadde likt dem.
Til sammenligning har berlinerne gjennomgått store forandringer siden Karajan sin tid. Flesteparten av musikerne har blitt byttet ut, og det er nå mange unge musikere av begge kjønn og flere raser, og Simon Rattle eksperimenterer mye med orkesteret, hva man nå ellers måtte mene om mannen.
Myte 3: Dette er en overforenkling etter min mening, og uttrykker i hvert fall ikke min egen mening. Nicolaus Harnoncourt har f.eks. arbeidet med både tradisjonelle orkestre og periodeorkestre, og de dirigentene som utelukkende jobber med periodeorkestre gjør det gjerne ut fra en slags rolle som motvekt til den konservative delen av mainstreamen. Jeg er klar over at periodebevegelsen er forhatt av mange, og til tider har det også blitt produsert direkte stygg musikk, men nå ser vi at periodepraksiser smitter over på mainstream, f.eks. i at vibratobruken reduseres og at strykerseksjonene tynnes ut. Jeg er har ikke noen forutinntatt mening om de nevnte dirigentene, som alle har både sterke og svake sider.
Hva er galt med differensiering og spesialisering blant orkestre? Jeg synes vi har kommet langt siden den tiden der samme orkester langsomt spilte alt fra Bach til Brahms, og alle gispet over den majestetiske myke klangen, spesialkonstruert for å fjerne enhver skarp kant i musikken. Periodebevegelsen er ikke lenger radikal og de har fått inn en del poenger som jeg mener har forbedret fremføringspraksisen over hele linjen.