Metallmembraner

[SOEDAL]

For tre år siden hørte jeg et par av de større modellene til Vivid Audio. Makeløs lyd uten noe særlig egenklang. Meget oppløst og klar lyd.

Forrige helg hørte jeg på Monitor Audio GS10. Igjen en meget fin og oppløst lyd med en klar og samtidig rolig og kontrollert lyd.

For mange år siden hørte jeg Acoustic Energy AE-1 og ble meget overasket over klarheten og kontrollen disse kunne oppvise.

Hva har disse høyttalerne til felles? Jo, de bruker metallmembraner over hele fjøla, og plasserer membranenes oppbryting utenfor det av delefilteret tildelte frekvensområdet som enheten skal jobbe i.

http://www.vividaudio.com/tech_story.php?id=20

Metallmembraner var populært i japanske høyttalere på 70 og 80-tallet. Engelskmennene fulgte på med feks Celestion SL-6, og det ble rask ganske vanlig å bruke metallmembraner i høyfrekvensen. I bass og mellomtoneenhetene fikk likevel aldri metall noe særlig fotfeste. Vi ser det samme i Frankrike og i USA, til en mindre grad i Tyskland. Metall ble populært i diskantelementer, mens i bass og mellomtoneelementene ble andre materialer foretrukket. Vi ser at dette ikke har forandret seg stort de siste årene heller. Jeg har vel heller inntrykk av at også metalldiskanter har vært nede i en bølgedal i noen år.

Mitt spørsmål er enkelt. Hvorfor er ikke slike enheter mere brukt over hele frekvensområdet? De byr da på noen åpenbare fordeler?
Vivid, Elac, Thiel, Klipsch og Monitor Audio er vel nesten de eneste fabrikkantene jeg kommer på som leverer rendyrkede metallmembranede høyttalere.

 

[Rojoh]

Digger AE-1. En annen spennende kandidat:

Amphion Argon2 Anniversary

Mvh. Johan

 

[donnerwetter]

Lurer på om ikke SEAS lager elementer for MA?
Her i huset spilles det kun på metallmembraner, og det klages ei

 

[Valentino]

SEAS lager elementene for MA.

Valentino spiller med metallmellomtoner, AMT-diskanter og pappbasser og liker det godt.
Finnes det forresten noen som har laget metallmembranbasser større enn 10"? Sonus faber bruker slike fra SEAS i Strad og Elipsa, vet jeg.

 

[SOEDAL]

Men hvorfor er metallmembranede høyttalere såpass skjeldne dyr?

 

[Skink_123]

Men hvorfor er metallmembranede høyttalere såpass skjeldne dyr?

Kansje litt dyrere enn plast?

 

[yoshi_78]

Det er vel ikke slik at metallmembraner utelukkende har fordeler ved seg. Det følger nemlig også med noen ulemper på kjøpet. De bryter uunngåelig opp ved en gitt frekvens (refereres ofte til som "ringing", i form av en peak som ligger 10-20 dB over resten av frekvensresponsen i passbåndet, og dette må tas hensyn til i delefilteret. Denne peaken gir en tilsvarende 3. harmonisk peak ved 1/3 av oppbrytningsfrekvensen. Delefrekvensen bør derfor ligge et stykke under 3. harmonisk peakfrekvens, samtidig som det kreves steile filtre og kanskje et notch-filter i tillegg for å unngå "ringingen". Implementering av slike elementer er altså ikke plankekjøring. Uavhengige målinger gjort av www.zaphaudio.com viser også at en del kvalitetselementer med metallmembraner generelt har lavere 2. harmonisk forvrengning, og høyere 3. harmonisk forvrenging (spesielt i mellomtonen) enn f.eks elementer med papirmembraner. Min erfaring er at f.eks. Seas Excel (magnesium) er mer nøytrale enn Scan-Speak Revelator (slisset papirmembran, brukes bl.a. i Respons sine modeller). Men Revelatorene gir litt ekstra varme, og er mer tilgivende overfor mindre gode innspillinger. Det kan også være et poeng at elementer (f.eks. bånddiskanter) som blir karakterisert som "oppløst" og "luftig", kan ha et betydelig innslag av oddetalls harmonisk forvrengning. Dette er egenskaper som ved første lytt kan virke imponerende og flott, men som blir trøttende i lengden, og som dermed skyldes uønsket forvrengning.

At papir og metall farger lyden med to forskjellige fingeravtrykk er ganske åpenbart. Det gjelder bare for hver enkelt av oss å finne ut hva vi syns er det minst dårlige fingeravtrykket.

 

[Vidar P]

SEAS lager elementene for MA.

Er ikke det en sannhet med en rekke unntak tro? Seas produserte jo mange av MA's elementer under Mo Iqbal, men flere av designpoengene var MA's egne, bl.a dette med coating på diskanter, sandwich av alu/keramikk, blanding av alu/magnesium osv såvidt jeg vet. Men er det slik idag at Seas produserer disse spesielle elementene i dagens MA'er tro?

 

[Valentino]

Riktig det, Vidar P. Jeg skulle skrevet elementer. F. eks. Platinum-elementene ser ikke ut som de kommer fra Moss, Gold-serien ser ut til å være fullt bestykket med SEAS, mens Silver-serien antakelig har basser derfra.

 

[SOEDAL]

Det er vel ikke slik at metallmembraner utelukkende har fordeler ved seg. Det følger nemlig også med noen ulemper på kjøpet. De bryter uunngåelig opp ved en gitt frekvens (refereres ofte til som "ringing", i form av en peak som ligger 10-20 dB over resten av frekvensresponsen i passbåndet, og dette må tas hensyn til i delefilteret. Denne peaken gir en tilsvarende 3. harmonisk peak ved 1/3 av oppbrytningsfrekvensen. Delefrekvensen bør derfor ligge et stykke under 3. harmonisk peakfrekvens, samtidig som det kreves steile filtre og kanskje et notch-filter i tillegg for å unngå "ringingen". Implementering av slike elementer er altså ikke plankekjøring. Uavhengige målinger gjort av www.zaphaudio.com viser også at en del kvalitetselementer med metallmembraner generelt har lavere 2. harmonisk forvrengning, og høyere 3. harmonisk forvrenging (spesielt i mellomtonen) enn f.eks elementer med papirmembraner. Min erfaring er at f.eks. Seas Excel (magnesium) er mer nøytrale enn Scan-Speak Revelator (slisset papirmembran, brukes bl.a. i Respons sine modeller). Men Revelatorene gir litt ekstra varme, og er mer tilgivende overfor mindre gode innspillinger. Det kan også være et poeng at elementer (f.eks. bånddiskanter) som blir karakterisert som "oppløst" og "luftig", kan ha et betydelig innslag av oddetalls harmonisk forvrengning. Dette er egenskaper som ved første lytt kan virke imponerende og flott, men som blir trøttende i lengden, og som dermed skyldes uønsket forvrengning.

At papir og metall farger lyden med to forskjellige fingeravtrykk er ganske åpenbart. Det gjelder bare for hver enkelt av oss å finne ut hva vi syns er det minst dårlige fingeravtrykket.

Ja, jeg tror nok du er inne på noe her. Høyordens filtre og sugekretser blir jo fort en relativt kostbar afære. Selve implementeringen av et slikt filter bør jo likevel være en overkommelig oppgave for en oppegående høyttalerfabrikant. I litt mer påkostede høyttalere undrer jeg meg derfor fremdeles over at slike elementer ikke brukes i en større grad.

 

[Vidar Øierås]

Jeg har forsåvidt dømt metallmembraner nord og ned i mange år, men tror det kan skyldes utformingen på membranene, og ikke materialet i seg selv. De vil nok greie å spille med mindre oppbrytning om utformingen var annerledes. Hittil har jeg ikke sett noen av disse membranene i annet enn rent koniske, men i beste fall en ørliten smule hyperbolsk eller hornformet, men med samme membrantykkelse i hele arealet.
Membranet skal være tykkere ved talespolen enn ved opphenget, der tykkelsen korresponderer med avstanden fra et gitt punkt på membranet og inn til talespolen. Og jeg tror dette er den største synderen for at membranene bryter opp, fordi det med konstant tykkelse er så mye mer treghet i den høyere massen ute ved opphenget enn innerst ved talespolen.

Vidar

 

[Valentino]

Metallmembraner spiller himmelsk bra. Bach her nå, f.eks.

 

[SOEDAL]

Metallmembraner spiller himmelsk bra. Bach her nå, f.eks.

Jeg har foreløpig bare titanium diskanter. Synger selv nå....

 

[Gunvaldsen]

Alt til sitt bruk sier jeg.
Metall funker i mine ører veldig bra i nedre mellomtone, mens øvre mellomtone har en tendens til å ringe og låte unaturlig.
Liker best papir i øvre mellomtone gitt.

 

[donnerwetter]

Og i kveld spiller metallmembranene i min MA RS6 alt fra Strauss til Jethro Tull, uten lyter

 

[Vidar P]

Membranet skal være tykkere ved talespolen enn ved opphenget, der tykkelsen korresponderer med avstanden fra et gitt punkt på membranet og inn til talespolen.

Vil ikke relevansen av det der, og graden av det, avhenge en smule av en umasse variabler, bl.a compliance i opphenget, Fs, osv.?

 

[RoDa]

Her er det karbonpapp møter beryllium, funker overraskende godt det også....

R

 

[donnerwetter]

Her er det karbonpapp møter beryllium, funker overraskende godt det også....

R

Betviles ikke, RoDa. Men hvor phanden er Rognlien? Han burde kunne uttale seg litt om dette nå...

 

[RoDa]

Min erfaring er at metall done right hverken ringer eller låter hardt, faktisk tvert imot!
Kan hende er det dyrt å implementere og derfor lite sett, men at det kan funke er beyond tvil!

R

 

[Zomby_Woof]

Liker metall, jeg. Synes det er helt OK at f.eks. cymbaler høres ut som om de er laget av metall. Kanskje de er det også for alt jeg vet, messing eller noe sånt?

 

[Vidar Øierås]

Membranet skal være tykkere ved talespolen enn ved opphenget, der tykkelsen korresponderer med avstanden fra et gitt punkt på membranet og inn til talespolen.

Vil ikke relevansen av det der, og graden av det, avhenge en smule av en umasse variabler, bl.a compliance i opphenget, Fs, osv.?

Det er nok en masse variabler det må tas hensyn til. Opphenget skal jo i prinsippet være en mekanisk stabilisator for å holde membranen på plass. Den skal være tett, men den skal også være tilpasset membranets egenskaper der ute for å kunne terminere og dermed absorbere energi i membranet så det ikke blir refleksjon tilbake til talespolen. Dersom vi har en membran som jeg beskrev, vil energien i bølgen som forlater talespolen og som går som ringer i vann utt mot kanten av membranet, inneholde så liten energi når den kommer fram til den lille og myke massen ytterst på membranet at ingenting reflekteres tilbake til talespolen, for det er når det oppstår stående bølger i selve membranet mellom ytterkant og talespole, vi får disse stygge peakene i frekvensgangen, og metallmembraner er såpass uniforme i stivhet og masse at de stående bølgene oppstår ved omtrent samme frekvens over hele arealet. Slik skjer ikke med f.eks coatet papp.
Men se på tykkelsesfordelingen som en transmisjonslinje. Da er det kanskje lettere å forstå prinsippet.

Vidar

 

[8x12_TOM]

Peerless sin12" aluminiumsbass er bra saker, og pumper ut basstoner på en måte jeg ikke har hørt andre steder enn her hjemme
Har prøvd deling helt opp mot 300hz uten at det går galt

 

[sundkoien]

Konstruksjoner med metallmembraner kan låte helt fortreffelig

Problemer oppstår ofte da man skal konstruere 2-veis systemer. Helt fram til for en 4-5 år siden var det f.eks.vanskelig å lage en god 6,5 + 1 toms dome der det ble benyttet aluminium i bassmellomtonen.
Så klarte folkene ved Seas å lage en ny variant av sin 6,5 toms L18 der forvrengningen var flyttet fra 3-4 tusen hertz(meget hørbart) til 7-8 tusen Hz. Denne varianten heter H1224, og blir brukt i nevnte Krutke's L18 konstruksjon(Seas all-metal, som han kaller den).
Jeg har bygget denne, og har vel sjelden hørt en mer rolig, korrekt og behagelig DIY-høytt. Ingen kanter, hørbare oppbrytninger eller "ringing". Høyttaleren kan derimot oppfattes som FOR snill, og passer ofte med sprekt forsterkeri.
Cayin 252B og Krell 400xi har passet fint bla.

Hvis lav forvrengning er et mål, ser dagens metall-elementer ut til å passe. Det kan være andre grunner til å vi velger f.eks papp. Hvis høy virkningsgrad er et ønske, vil et lett papp-membran kombinert med romslig kassestørrelse gjøre susen. Dette er noe vi rør-entusiaster kjenner til..

Har du masser av krefter, derimot....

M

 

[Vidar Øierås]

Konstruksjoner med metallmembraner kan låte helt fortreffelig

Problemer oppstår ofte da man skal konstruere 2-veis systemer. Helt fram til for en 4-5 år siden var det f.eks.vanskelig å lage en god 6,5 + 1 toms dome der det ble benyttet aluminium i bassmellomtonen.
Så klarte folkene ved Seas å lage en ny variant av sin 6,5 toms L18 der forvrengningen var flyttet fra 3-4 tusen hertz(meget hørbart) til 7-8 tusen Hz. Denne varianten heter H1224, og blir brukt i nevnte Krutke's L18 konstruksjon(Seas all-metal, som han kaller den).
Jeg har bygget denne, og har vel sjelden hørt en mer rolig, korrekt og behagelig DIY-høytt. Ingen kanter, hørbare oppbrytninger eller "ringing". Høyttaleren kan derimot oppfattes som FOR snill, og passer ofte med sprekt forsterkeri.
Cayin 252B og Krell 400xi har passet fint bla.

Hvis lav forvrengning er et mål, ser dagens metall-elementer ut til å passe. Det kan være andre grunner til å vi velger f.eks papp. Hvis høy virkningsgrad er et ønske, vil et lett papp-membran kombinert med romslig kassestørrelse gjøre susen. Dette er noe vi rør-entusiaster kjenner til..

Har du masser av krefter, derimot....

M

Hva skal du med en 6,5 tommer i bassen? Den låter vel neppe korrekt i bassen? Hva med dynamikk, dybde, stillheten mellom slagene etc - i bassen altså?

Jeg spør fordi jeg selv opplever at bassen blir for treg i små systemer. Det tar litt tid å få fram de dype oktavene, og det tar litt tid før de forsvinner. Attackene blir polert vekk, og dermed mister dynamikken og impulsresponsen. Det er jo ikke all musikk som krever dette, så det avhenger helt klart på musikktypen om høyttalerne er bra nok.

Ellers ser dette ut som en veldig bra mellomtone å bruke i kombinasjon med en større basser i et treveis-system

Pappen er ikke så "perfekt" og uniformt som metall. Derfor bryter den opp litt i histen og pisten, på vilkårlige plasser og frekvenser. Dette kan kanskje virke mer støyende og upresist i mellomtonen, men er kanskje det parameteret som gjør papp varmere og mer polert i klangen?

Jeg er for øvrig overbevist om at det er mulig å lage en metallmembran som greier å gå flatt så langt øret rekker - det er vel i grunn bare å bli kvitt de mekaniske refleksjonene mellom ytterkant og talespolen.

Vidar

 

[frans]

Bruker aluminium i bassen og i diskant samt keramikk i mellomtonen. Låter bra det. Har konvertert fra pappmembraner og softdomer.

Men når det kommer til å lage høyttalere med høy følsomhet og dynamikk er papp et godt valg.

 

[Dyret på gården]

Jeg har slåss og kavet med W18 og W15 i tre ulike DIY-modeller i fem år nå, og mine erfaringer med Seas sine rasedyr er relativt sammenfallende med det som ofte anmerkes på nettet.

Lyden fra magnesiumsmembranene blir skarp og ubehagelig ved pådrag, nesten uavhengig av hvor lavt og bratt man deler. Særlig ved kompleks musikk. Forklaringen fremgår (delvis) av målingene på denne siden:

http://www.audioheuristics.org/measurements/Testing/Woofer4/Seven_inch_midwoofers_blowout.htm

Bla nedover på siden og se hvordan W18 klarer seg på et kraftig 80Hz signal. Den ringer som den metallklokken den tross alt er. Og den ringer fra 500Hz og langt over 20kHz. ” …you end up hearing a lot of rub and buzz on a signal such as this”.

Lynn Olson:
• If a driver don’t sound natural and have an appealing sound quality, the crossover can’t rescue it. If you mess around with those metal audiophile drivers, you are never going sucsessfully clean up the breakup region. Designers rely on the crossover to dump the unwanted response, but the sound isn’t very natural. These overcooked speakers sound ok on the sparse ultra-fi CDs, but fall down on classic recordings. If the drivers have good quality sound well outside the intended bandwidth, the speaker sounds more relaxed and more natural.

• Many audiophiles mistake upper-mid breakup in the midwoofer driver as ”detail” og ”resolution”. On moderately loud sparse-spectrum little-girl-with-guitar or carefully selected audiophile-flavor blues and jazz (Diana Krall, Jazz at the Pawnshop, et al), a speaker with rough response in the 3-8kHz region gives an illusion of detail. This illusion completely falls apart on wide-dynamic-range choral or symphonic music, which is why I’ve been kicked out of demo rooms at trade shows more than once.

North Creek:
• I could still hear evidence of break up, from at bit of hardness to a full blown sibilant “ssszing”. Even when the ssszing was not obvios, I found listening unconfortable. A lot of people could not hear it, and in fact som systems that have been lauded for their midrange clarity I found to be completely unlistenable.

Seas magnesium og andre midwoofere med stivt membran og kraftige resonanser har mye tilfelles med tidenens mest benyttede basselement, gamle Kef B139. Denne klassikeren har et kraftig break-up område med en 6dB peak-resonans ved 1500Hz, og datidens konstruktører visste å respektere dette. Regelen var å dele B139 ved 5.harmoniske av peaken, og tilstrekkelig bratt til at filteret dempet selve peaken 60-80dB.

Jeg tror eneste mulighet for å få Seas magnesium til å låte som kremfløte er å unngå å spille høyt på dem. Enkelt og greit. Ønsker man å spille kompleks musikk med ”realistisk lydnivå” bør man i såfall ha rikelig med elementer å fordele belastingen på. I så fall låter Seas magnesium bedre enn hvasomhelst.

 

[Vidar Øierås]

Harmonisk forvrengning er umulig å ta bort med filter. Så enkelt.
Men hva kommer forvrengningen av? Tror mye ligger i "motoren", men også i opphenget som strammes til i ytterkantene, og gir hele tiden variable forutsetninger for de øvrige frekvensene for å bli mekanisk "terminert" i opphenget, - som i perioder er stramt når bassen slår til skikkelig. En slags harmonisk modulasjonsforvrengning (?).

Vidar

 

[R.S.]

Godt innlegg Dyret!


Harmonisk forvregning? Er du sikker på at det var poenget... :



Mvh. RS

 

[Snickers-is]

Dette er jo en ganske presist kartlagt vitenskap i dag. Jeg tror det er spesielt viktig her å skille produkt fra teknologi, jeg antar det er teknologien som her skal diskuteres?

Et hvert membranmateriale har en aksial og en vertikal lydhastighet. Det er disse to i kombinasjon sammen med monteringsvinkel på talespole som bestemmer hvilken frekvens elementet bryter opp ved.

Oppbrytningen følges videre av en rekke fenomener. Det viktigste, foruten oppbrytningen selv, er utfasingen nesten en oktav under oppbrytningen. Denne igjen eksiterer en ny frekvens ca 2 oktaver under oppbrytningen. Dette er i tillegg også en resonans. Den befinner seg i motfase med det påtrykte signalet men henger igjen etter at signalpåtrykket opphører.

Den harmoniske forvrengninen man ser ifm oppbrytninden er hovedsaklig elementets grunnforvrengning forsterket av membranens høye Q ved oppbrytningsfrekvensen. Med andre ord oppstår det i utgangspunktet ikke harmoniske komponenter direkte som følge av oppbrytningen, de bare forsterkes.

Det som bestemmer Q ved oppbrytning og ved 1/2 av oppbrytningen er i all hovedsak forholdet mellom spenst og demping i membranmaterialet. Myke materialer har mer demping ift stivhet og vil således gi mindre oppbrytning. Q ved 1/2 av oppbrytningen vil også avhenge av membranens form i stor grad. For eksempel har domer veldig lite av dette fenomenet.

Skal man være helt sikker bør man dele ved minst 1/6 av oppbrytningsfrekvensen. Ellers må man være sikker på at 1/2-fenomenet er under kontroll, samt ha en sugekrets.

Her er mellomtonen som benyttes i Gaia:

Den deles ved 1500Hz med 1. ordens filter. Da mener jeg metallmembraner med minimum demping er ideelle.

 

[Dyret på gården]

Målingen som det ble vist til i mailen over viser både harmoniske og intermodulære forvregninger, og i Seas magnesiums tilfelle er det sistnevnte som blir akilleshælen når elementet i dette tilfellet presses mot max lydnivå. At ringingen som følge av det kraftige test-signalet legger seg som et teppe fra 500Hz og hele veien oppover indikerer også at dette problemet vil øke betraktelig med musikkens kompleksitet. W18E måler for øvrig som nr1 i konkurranse med ti Scanspeak og Vifa elementer i Linkwitz sin tilsvarende test – men her er lydnivået lavere. Så ved moderat lydvolum er det sikkert riktig at det er de harmoniske produktene av hoveresonensen rundt 4500Hz som er mest hørbare.

En slik non-linear måling regnes for å være svært relevant for å avdekke et elements iboende ulyder og forvregninger, men da kun relativt til det lydnivået som testes. Og det var poenget mitt, at Seas magnesium biter deg i øret hvis du prøver å spille høyt med kompleks musikk. Og slik jeg har opplevd disse elementene utgjør dette en større begrensning enn selve hovedresonansen og dennes tilhørende forvregninger.

 

[Valentino]

Tør jeg spørre hvor høyt du ønsker å spille, Dyret?

(Skal bruke SEAS Al-Mg W22 selv, men erfaring har lært meg at mer enn 102 dB peak på 2m fra et par høyttalere er for mye for meg uansett anlegg og membranmateriale.)

 

[Dyret på gården]

110dB peak og 95dB rms (15dB headroom) regnes av mange som et fornuftig mål for et godt stue-anlegg, og tilstrekkelig til å gjengi et symfoniorkester i full utblåsing opplevd fra midten av en konsertsal. BBC benyttet vel en høyttaler med 12” bass og 8” mellomtone i sin tid for å oppnå dette i lydstudio, hvis jeg ikke husker feil. Jeg aner ikke hvor mange dB jeg lytter til, men det vil overraske meg om det er særlig mye over 90dB rms. Og med 12dB headroom (mulig å oppnå på gode cd’er) havner jeg omtrent på dine 102dB peak.

 

[Rojoh]

Jeg tenker at ca. 102 dB peak holder for meg også - det er omtrent kapasiteten på anlegget i lytteposisjon og jeg er egentlig sjelden i nærheten av maks. Metallbasser her + aludiskant. En artig ting med alubasser er lysrefleksjonene i membranet ved litt utsving - kult! ;D

Mvh. Johan

 

[8x12_TOM]

A eller C-veid? Mener målinger gjort av samme lydkilde (musikk) med A og C veiing vil gi store forskjeller, gjerne opptil 15 dB.

 

[Rojoh]

For min del: BSSOT-veid (Below smoke and silence occurrence threshold) - sånn røffly utregnet gitt uteffekt v/imp vs. følsomhet korrigert for lytteavstand. Aner ikke om det tilsvarer A eller C...

Mvh. Johan

 

[Snickers-is]

Målingen som det ble vist til i mailen over viser både harmoniske og intermodulære forvregninger

Det gjør den vel strengt talt ikke. Det er en frekvenskurve uten filtrerte harmoniske komponenter. Den viser heller ikke disharmonisk forvrengning.

og i Seas magnesiums tilfelle er det sistnevnte som blir akilleshælen når elementet i dette tilfellet presses mot max lydnivå.

Min erfaring er at Seas Excel Magnesium er blant de elementene som innenfor sitt tiltenkte arbeidsområde gir minst modulert forvrengning. Hvilket forvrengningsfenomen er det helt eksakt du sikter til her?

At ringingen som følge av det kraftige test-signalet legger seg som et teppe fra 500Hz og hele veien oppover indikerer også at dette problemet vil øke betraktelig med musikkens kompleksitet.

Du forutsetter at det ligger et teppe av forvrengning fra 500Hz og oppover, det er for meg ukjent, hvor kommer den antydningen fra?

W18E måler for øvrig som nr1 i konkurranse med ti Scanspeak og Vifa elementer i Linkwitz sin tilsvarende test – men her er lydnivået lavere.

Membranoppførsel er typisk svært lite avhengig av SPL/effekt. Dette gjelder spesielt for harde membraner som aluminium og magnesium.

Så ved moderat lydvolum er det sikkert riktig at det er de harmoniske produktene av hoveresonensen rundt 4500Hz som er mest hørbare.

Nei nei, når du påtrykker elementet et signal ved for eksempel 1,5kHz (og elementet har sin oppbrytning ved 4,5kHz) vil den 3. harmoniske forsterkes av elementets oppbrytning. Om elementet har 4,5kHz undertrykket av et passivt filter har det relativt lite å si for denne komponenten. Derfor er det også viktig at man ser på elementets magnetsystem og hvor mye harmonisk forvrengning dette bidrar med, hvilke harmoniske komponenter som oppstår osv.

En slik non-linear måling regnes for å være svært relevant for å avdekke et elements iboende ulyder og forvregninger, men da kun relativt til det lydnivået som testes.

Hva slags måling?

Og det var poenget mitt, at Seas magnesium biter deg i øret hvis du prøver å spille høyt med kompleks musikk.

Jeg finner ingen referanser i det du skriver som jeg kan forholde meg til. Har du gjort målinger eller analyser som kan belyse hva du mener skjer?

Og slik jeg har opplevd disse elementene utgjør dette en større begrensning enn selve hovedresonansen og dennes tilhørende forvregninger.

Hva er "dette" som du sikter til?

 

[Valentino]

110dB peak og 95dB rms (15dB headroom) regnes av mange som et fornuftig mål for et godt stue-anlegg, og tilstrekkelig til å gjengi et symfoniorkester i full utblåsing opplevd fra midten av en konsertsal. BBC benyttet vel en høyttaler med 12” bass og 8” mellomtone i sin tid for å oppnå dette i lydstudio, hvis jeg ikke husker feil. Jeg aner ikke hvor mange dB jeg lytter til, men det vil overraske meg om det er særlig mye over 90dB rms. Og med 12dB headroom (mulig å oppnå på gode cd’er) havner jeg omtrent på dine 102dB peak.

Jeg har også lest det tallene du henviser til. Er det ikke slik at man regner 85-87dB RMS som fornuftig lydnivå ved langtidslytting som ikke skal være trettende?
Til og med på Mahler (hvor RMS gjerne ligger på -25dB) orker jeg ikke mer enn 102dB peak. Det er selvfølgelig mulig at det er brukt limiting på platene.

Nuvel. Beklager sidesporet, folkens.

 

[Dyret på gården]

Beklager hvis jeg ikke var helt tydelig i første innlegg. Bla nedover på test-siden til man finner 98dB/80Hz non-linear målingen av W18, og legg merke til den kraftige støyen som legger seg som et ”teppe” fra 500Hz og oppover, dette til forskjell fra alle de andre elementene i testen. Til dette uventede resultatet fra W18E bemerker testeren:

“Note all sorts of bad things are happening to the W18. I couldn't get to 98dB. The higher order products are very audible. You end up hearing a lot of rub and buzz on a signal such as this.”

En non-linear test kan avdekke både harmoniske og intermodulære forvregninger, ref fra Siegfrid Linkwitz sin hjemmeside (test av bla W18E):

”Non-linear distortion test. A sinewave is a very effective test signal for measuring both harmonic and intermodulation distortion. The distortion spectrum of this test signal is very discriminating and robust. It contains not only harmonics, but also the more serious intermodulation components, which are of higher amplitude. The drivers under test must be operated at the same volume displacement for meaningful comparison of distortion produced. Drive voltages are kept low to represent typical operating conditions.”

Poenget mitt er at mens W18E scorer best i sin gruppe hos Linkwitz, så går det helt galt for W18E i Mark K sin tilsvarende test. Forskjellen er at mens Linkwitz kun tester med ”typical operating conditions” ved 150Hz, så presser Mark K W18E til 98dB fra 0,5meter.

Og det var DET som var poenget mitt. Hoveresonansen ved 4500 Hz og harmoniske av denne er konstant, dvs de er alltid like kraftige relativt til lydnivået (dette tror jeg Seas har bekreftet i mail gjengitt på North Creek sin hjemmeside). Mens det som skjer i Mark K sin måling vs Linkwitz sin måling er at det dukker opp kraftig støy fra 500Hz og hele veien oppover når elementet må levere testsignalet ved kraftige 98dB/0,5m.

Kan dette ”støy-teppet” forklare noe om W18E sin ”egenklang”? Jeg tror det, for 98dB/0,5m rms sinus-signal vil bety at hvis man lytter til vanlig musikk hvor peak gjerne er 10-12dB høyere enn rms, og hvis man lytter 2-3 meter unna elementet, så vil peakene i musikken glatt komme opp i 98dB/0,5m, som i målingen. Og da vil dette ”støy-teppe” mest sannsynlig påvirke lyden, ikke minst ved kompleks musikk på moderat til høyt lydnivå, ref de gjengitte sitatene fra Lynn Olson og North Creek i første innlegg, som samsvarer med slik jeg også opplever lyden fra Seas sine magnesiummer.

 

[frans]

Det er vel klart ut fra Mark' Ks målinger at W18 ikke bør brukes som bass, men som (nedre-) mellomtone evt. aktivt sammen med en sub. Hans tester viser lavest harmonisk forvrenging fra 150 hz til 1500 khz. Ellers er det jo interessant å merke seg at alle elementene i testen hadde "problemer" med testsignaler under 80 hz med høyt harmonisk forvrenging som resultat.

Og kanskje en heller skal konkludere med at at så små basser ikke er de mest egnede til å spille bass med litt dynamikk.

 

[Snickers-is]

Jeg regner med det er denne du først og fremst sikter til?

Det ser for meg simpelt hen ut som at elementet har en defekt. Før jeg støttet meg til en slik måling ville jeg snakket med Seas, samt fått gjort en ny måling under liknende betingelser. Det er nemlig ingen fornuftig grunn til at den skulle yte så mye dårligere enn CA18. Egentlig burde den yte bedre siden membranen tåler vesentlig mer akselrasjonskrefter enn CA18. Et annet moment er at i forhold til 850Hz/94dB er akselrasjonskreftene vesentlig større ved 850Hz enn ved 80. Det at rub'n buzz ikke er et stort problem på den målingen tyder på at dette er en feil som trigges av en resonans. Dette minner veldig om en spolefeil eller en limefeil.

Jeg savner også at impedans og frekvensresponsmålingene blir gjort på samme nivå. Dersom målingen knapt er leselig slik han beskriver ved 98dB skal det godt gjøres at det ikke også synes på både frekvensresponsen og impedanskurven.

Uansett er jeg villig til å slå meg til foreløpig ro med at dette elementet ikke var i mint condition. Jeg baserer dette på den erfaringen jeg har med 22cm og 12cm i samme serie, da på lydtrykk som langt overgår dette, samt på sunn fornuft og erfaring med hvordan elementer normalt oppfører seg når slike mekaniske feil oppstår.