A
Akle
Gjest
Det krever et mot og en styrke å ta sitt eget liv som (heldigvis) ligger over de fleste menneskers fatteevne.
Mvh
|
Mer plass til meg
- Trådstarter lomt
- Startdato
Mvh
Som sagt så var det ikke mitt utsagn, men en forhenværende debatants. Kanskje en av de mest provoserende trådene her på forumet, og som fikk meg til å miste all respekt for vedkommende som motdebatant. Prøvde å finne igjen utsagnet på fredag når det pågikk som værst her, men tydeligvis slettet i kampens hete. Har opplevd selvmord i nær omgangskrets, og kan verken si at jeg trekker på smilebåndet over harselas, eller ser på de som velger det som livets utvei for svake.
At det krever mot og styrke kan jeg ikke se på som harselas.
Har selv tre insidenter i nær krets.
1. en barndomsvenn, han spiste middag med kone og barn, gav ingen tegn på at noe var uvanlig, ruslet 200 mtr. ned til strandkanten og blåste hodet av seg med haglegevær.
Det forstod jeg ingenting av.
Det rare er at første reaksjon jeg fikk fra en annen venn var: Ja ja, han gikk iallfall ut og griset til..
2. Datteren til en arbeidskollega. Hang seg på loftet 16 år gammel.
Det var forståelig, på sin merkelige måte. Hun hadde et stort kommunikasjonsproblem, og ingen, hverken venner eller familie som forstod og/eller tok fatt i problemet.
3. Min mor, 49 år gammel.
Hadde uhelbredelig kreft, og etter år med inn og ut av radiumhospitalet, veide hun 39 kilo, hadde mistet balanse-evnen, mer eller mindre tale-evnen og begynte å miste synet.
Der forstår jeg også at selvmord antakeligvis var en befrielse.
Er ikke det å forsøke å finne litt humor i tragedie bare en måte mennesker prøver å takle en vond ting på?
Hvorfor finnes der så mange svigermors vitser?
Har selv tre insidenter i nær krets.
1. en barndomsvenn, han spiste middag med kone og barn, gav ingen tegn på at noe var uvanlig, ruslet 200 mtr. ned til strandkanten og blåste hodet av seg med haglegevær.
Det forstod jeg ingenting av.
Det rare er at første reaksjon jeg fikk fra en annen venn var: Ja ja, han gikk iallfall ut og griset til..
2. Datteren til en arbeidskollega. Hang seg på loftet 16 år gammel.
Det var forståelig, på sin merkelige måte. Hun hadde et stort kommunikasjonsproblem, og ingen, hverken venner eller familie som forstod og/eller tok fatt i problemet.
3. Min mor, 49 år gammel.
Hadde uhelbredelig kreft, og etter år med inn og ut av radiumhospitalet, veide hun 39 kilo, hadde mistet balanse-evnen, mer eller mindre tale-evnen og begynte å miste synet.
Der forstår jeg også at selvmord antakeligvis var en befrielse.
Er ikke det å forsøke å finne litt humor i tragedie bare en måte mennesker prøver å takle en vond ting på?
Hvorfor finnes der så mange svigermors vitser?
Sjekk ut Voluntary Human Extinction Movement... 
S
slowmotion
Gjest
Har ikke noe lyst til å klikke på en sånn link....
P
Parelius
Gjest
Eller at en står innen den totale meningsløshet. Da er livet ikke lenger noe verdt for en. Eller andre forhold. De er så mangfoldige. Og det kreves av og til større mot å holde ut. At det skulle være en fasit her, kan jeg ikke forstå.
Fasit finnes ikke
Selv om vi i statistikker fort finner flere likheter enn vi kanskje liker, har vi også helt forskjellige opplevelser med oss i hukommelsen, og i tillegg helt forskjellige måter å oppfatte ting som skjer rundt oss.
Dessuten,
Vi vet jo i grunnen ikke en dritt når vi blir født.
Alt må vi lære, puste, spise, se, høre etter, tenke....
Følgelig er det sannsynlig at mye av det vi kan er ting vi har lært av våre foreldre.
Et menneske tar ikke sitt eget liv sånn uten vidrere, det kan vi si med sikkerhet.
Så blir neste mulighet at de ikke ved egen hjelp greier å finne grunner til å oppleve en ny dag. Det skal oppleves stor smerte og mange tap før et menneske ikke ser noen flere muligheter, grunner til å stå opp og kjempe videre (eller bare leve videre, mange opplever tilstanden her på kloden som mer eller mindre udelt positiv).
Om smerten er fysisk eller psykisk betyr ingenting for den som går rundt og bærer på slike tanker (minner), smerten er reell og uutholdelig.
Alt vi kan gjøre er vel å prøve å forstå, for å eventuelt finne liknende muligheter i seg selv (som følge av arv), og bearbeide akkurat det, slik at man selv unngår å havne i samme situasjon selv en gang i fremtiden....
Selv om vi i statistikker fort finner flere likheter enn vi kanskje liker, har vi også helt forskjellige opplevelser med oss i hukommelsen, og i tillegg helt forskjellige måter å oppfatte ting som skjer rundt oss.
Dessuten,
Vi vet jo i grunnen ikke en dritt når vi blir født.
Alt må vi lære, puste, spise, se, høre etter, tenke....
Følgelig er det sannsynlig at mye av det vi kan er ting vi har lært av våre foreldre.
Et menneske tar ikke sitt eget liv sånn uten vidrere, det kan vi si med sikkerhet.
Så blir neste mulighet at de ikke ved egen hjelp greier å finne grunner til å oppleve en ny dag. Det skal oppleves stor smerte og mange tap før et menneske ikke ser noen flere muligheter, grunner til å stå opp og kjempe videre (eller bare leve videre, mange opplever tilstanden her på kloden som mer eller mindre udelt positiv).
Om smerten er fysisk eller psykisk betyr ingenting for den som går rundt og bærer på slike tanker (minner), smerten er reell og uutholdelig.
Alt vi kan gjøre er vel å prøve å forstå, for å eventuelt finne liknende muligheter i seg selv (som følge av arv), og bearbeide akkurat det, slik at man selv unngår å havne i samme situasjon selv en gang i fremtiden....
Det å ta livet av seg er egentlig en vanvittig egoistisk handling. Og bidrar ikke til en positiv utvikling for noe som helst, enn så humoristisk trådstarter måtte mene hans innlegg var.
Sålenge du ikke er den ensomste ulven på prerien vil slikt få store ringvirkninger for familie, venner etc. Så med å rydde planeten av en sjel kan man fort risikere å beplante den med 10 ganger flere som sliter.
Sålenge du ikke er den ensomste ulven på prerien vil slikt få store ringvirkninger for familie, venner etc. Så med å rydde planeten av en sjel kan man fort risikere å beplante den med 10 ganger flere som sliter.