knutinh skrev:
Jeg er ikke videre imponert over din evne til å respektere med-debattanter. Leser du overhodet hva andre sier? Har det noe som helst å si hva jeg skriver, eller vil du uansett pumpe ut følelses-ladde tirader om samfunnets overgrep på individets frihet?
Jeg forstår hva du sier, men jeg jeg er uenig i å ditt forsøk på å dreie fokus i debatten bort fra eksisterede menneskers rettigheter og over på fiktive rettigheter til potensielle mennesker.
1. Alle er enige (?) om at individets frihet er en viktig rettighet som skal respekteres så langt som mulig.
Nei alle er ikke det. Det er svært mange som velger å se helt bort i fra dette og som ønsker å omderfinere seg bort fra denne problemet.
2. Det er imidlertid ikke de "fødtes" rettigheter debattantene er uenige om.
Jo de er SVÆRT ueing i det. Noen ønsker at de skal ha slike rettigehter, og noen ønsker å ta disse fra dem.
Uenigheten går ved hvorvidt, og i hvor stor grad de ufødte skal ha samme rettigheter som de fødte.
Dette er egentlig en uviktig uenighet. Man kan jo også være uenig i påtenkte barns rettigheter årevis før de er unnfanget hvis vi skal strekke denne logikken litt.
Avhengig av utfallet på 2) så vil de gravides rettigheter gi seg selv. Jeg fatter ikke at du ikke forstår at diskusjonens kjerne må være det vi er uenig om, og det som påvirker konklusjonen, ikke sekundære momenter.
Fordi det er en blindvei og det ikke er hypotetiske rettigheter som er kjernens problem, men hvilke rettigheter en kvinne har til selv å bestemme om hun vil bli eller forbi gravid.
Dersom diskusjonen var hvorvidt mødre (og fedre) skal ha en absolutt makt til å realisere seg, uansett konsekvens så måtte vi tillate mødre å myrde 15 år gamle sønner. Jeg tar for gitt at du ikke har et slikt syn, og spørsmålet er dermed: "hvilke begrensninger skal vi legge på mødre og fedres rettigheter" som leder til "individer skal ha utvidet frihet så lenge det ikke går på bekostning av andres frihet" som leder til "hvem er disse individene som skal ha friheter" som leder til "hvilke rettigheter skal et ufødt foster ha".
Å drepe noen er i strid med straffeloven. Da dreper man et eksisterende individ. Et foster er ikke et eksisterede individ i annet enn filosofisk forstand. Jeg undrer med litt over at du ikke evner å se forskjellen her. Den burde da være rimelig åpenlys.
Du har allerede gitt uttrykk for at et 8 mnd gammelt foster skal ha slike rettigheter. Da sier det seg selv at alle partene er ganske enige i denne saken, men man er uenig om hvor man skal sette grensen. Kan du ikke være ærlig og innrømme at det er en rent praktisk grensesetting man ikke er enige om, og ikke framstille dette som "statens overgrep mot individene", "mørkemenn", "overformynderi" og andre ord som appellerer mer til følelser enn intellekt...
Som jeg har påpekt før er det ikke meg som skal vurdere dette for andre. Personlig, om noen skulle spørre meg, ville jeg satt en grense ved om et foster ville overleve eller ikke hvis det ble født. Før den tid snakker vi ikke om et levedyktig individ og da blir det meningsløst å snakke om juridiske eller andre rettigheter.
Men det er som sagt ikke jeg som skal avgjøre slikt ting, og det er ikke viktig for meg hvor denne grensen settes. Jeg synest det er trist at denne saken skal være så befengt av sentimentalitet og føleri, men noen mennesker er nå en gang koblet slik.
Det viktigste poenget for meg er at dette er en prosess som potensielle mødre selv får styre og da er det mindre vesentlig om grensen settes til 12-16-20 etc. uker. Det blir en rent pragmatisk enighet som kan overlates til fagfolk og ikke til filosofer og andre uvedkommende.
En medisinsk/biologisk orientert person vil kanskje finne det fornuftig å analysere fosterets utvikling, og sette grensen ved "det punktet hvor fosteret tydelig er et menneske og ikke et vilkårlig pattedyr". Eller "det punktet hvor det i dag er mulig for leger å redde for tidlig fødte". Eller "det punktet hvor nervesystemet ikke er i stand til å oppfatte det vi mener med smerte". Mer filosofisk/religiøst orienterte personer vil kanskje hevde at liv er liv uansett.
Ja det er like mange definisjoner som det er synsere. Så et regelverk som er mest mulig fleksibelt overfor dem som avgjørelsen gjelder er et godt regelverk. Siden alle har forskjellige meninger om dette så er det like greit å overlate beslutningene til dem og ikke til andre som vil overstyre dem og legge sine egne kriterier til grunn i stedet.
Det er også et paradoks at samfunnet vårt legger så mye ressurser inn på å redde for tidlig fødte og kurere sykdom, men samtidig utfører såpass mange aborter.
Ja det er i grunnen det. Og det er viktig at leger kan sette foten ned når de ser at utfallet i beste fall blir tragisk. Men for dem som virkelig ønsker seg barn er det også forståelig at man bruker ressurser på å hjelpe dem til det, og i tilfeller der leger kan assistere her så er jo det bare flott. Det er jo egentlig det også, og handler mye om akkurat det samme: Å hjelpe dem som ønsker barn med å få barn, og å hjelpe dem som ikke ønsker barn til ikke å få det.
Mer komplisert trenger det ikke å være.