Lokalavisen vår har en meget klok redaktør. Her er ett innlegg han har hatt i denne debatten som jeg syntes er meget godt.
Jeg legger ved innlegget i sin helhet:
"Tro og trusler
Det var berammet et møte i går kveld om ytringsfriheten. I Litteraturhuset i Oslo. Utgangspunktet var et essay av Dag Solstad i Samtiden. «Jeg frykter konsekvensene av å dyrke ytringsfriheten som en hellig idé, som står over alle ideer, konsekvenser som allerede nå har vist sin ødeleggende kraft», skriver Solstad. Og utgangspunktet er blant annet Muhammed-karikaturene.
Dette er en ganske interessant debatt som nå utspiller seg i reprise for tredje eller fjerde gang.
I Norge startet det hele i kjølvannet av at det kristne tidsskriftet Magazinet 9. januar 2006 valgte å trykke 12 karikaturtegninger av den muslimske profeten Muhammed. Hentet fra danske Jyllands-Posten.
Mens debatten virkelig sto på var det mange som holdt seg i bakgrunnen. Men de genialt etterpåkloke har ment mye om saken når det hele roet seg ned.
Nå angriper mange norske mediers unnfallenhet i forhold til disse tegningene. Det å ikke trykke karikaturene som blant annet framstilte Muhammed som en terrorist, er blitt det samme som å gi etter for terrorister, synes å være omkvedet.
Blant annet går John Olav Egeland, tidligere redaktør i Dagbladet - nåværende kommentator, til angrep på Solstad. Og mange andre også: «De som forsvarte retten til å trykke karikaturene var i klart mindretall» skrev Egeland i Dagbladet i går.
Det er en misforståelse.
Alle forsvarte retten til å trykke slike tegninger. Men ikke alle mente det var klokt å gjøre det. Egentlig de færreste.
Jeg kan ikke huske en eneste redaktør eller pressemenneske i denne debatten som sa seg uenig i at det skulle være lov, altså man skulle ha rett, til å trykke disse tegningene. Men de fleste redaktører mente også at det ikke var aktverdig å gjøre det.
Akkurat her blander mange snørr og barter. I ettertiden ser jeg mange har gjort det til en sak der norske redaktører beviste sin frykt og unnfallenhet i møte med militante muslimer.
Om en redaktør mente det var aktverdig å publisere disse tegningene, og likevel ikke gjorde det - er det korrekt. Men jeg antar at de fleste hadde en bedre grunn enn egen redsel for ikke å sette tegningene på trykk.
Det skal også være et bevis på norske myndigheters feighet og vilje til å kaste en kristen redaktør til ulvene for å redde sitt eget skinn.
Og generelt et bevis på at islamister nå makter å kontrollere vestlige medier gjennom trusler og vold.
Dette er tull og tøv.
At danske redaktører i stor grad valgte å slå ring om sin drapstruede karikaturtegner kan man respektere. At redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet fikk profilert bladet sitt, før han senere beklaget det hele i full offentlighet, og senere vel beklaget at han beklaget, får være.
Personlig står jeg på omtrent samme standpunkt som jeg sto på den gangen for drøye to år siden: Å tråkke på folks hellige følelser, utelukkende for å vise at man tør, mener jeg er feil. Men, og denne nyansen er, jeg hadde nær sagt, dødsviktig: Det er stor forskjell på å forsvare retten til å trykke, og faktisk gjøre det.
Nyansen må være forankret i et annet vesentlig ord. Nemlig aktverdighet. Jeg skal, ubetinget, trykke karikaturtegninger av profeten Muhammed i TA - dersom det er, og her kommer ordet igjen, en aktverdig grunn til det.
Det er ikke terrorister som gjemmer seg bak islam som avgjør hva som står i TA. Men aktverdigheten må være at det finnes en maktpåliggende årsak til å presentere slike tegninger. Budskapet må være viktigere enn å vise hva jeg tør.
Da det sto på som verst i 2006 fikk jeg i posten, fra noen anonyme «forsvarere av ytringsfriheten», noen obskøne tegninger av Jesus og Maria Magdalena også.
Disse har jo stått på trykk, skrev vedkommende. Hvorfor ikke Muhammed?
På trykk hvor?
Slike tegninger blir heller ikke trykket i TA.
Hvorfor, i himmelens navn skulle de det?
Jeg mener ikke det er en maktpåliggende, aktverdig grunn å sjekke ut hvor provosert muslimer i Norge, i Syria eller i Afghanistan, blir av å krenke det helligste i deres liv.
Det samme gjelder kristne. Jeg ser det ikke som TAs oppgave å tråkke på troende kristne.
Spesielt fordi jeg har respekt for folk som har funnet en dyp overbevisning i livet. Enten den er ikke-religiøs eller knyttet til flere tusen år gamle skrifter.
Hvem er jeg som skal bestemme hva som er hellig for andre?
Men tro er noe annet enn trusler. Og det er respekt for tro, ikke frykt for trusler, som bør avgjøre dette.
Skal man tråkke på skikkelige folks oppriktige overbevisning for å ramme ekstremister og terrorister?
Nei, mener jeg.
Men om det er av vesentlig samfunnsmessig betydning å sette på trykk et bilde som kanskje kan være støtende for enkeltgrupper så skal jeg stå for det.
Og dette ble altså det store temaet i det såkalte «Samtiden-foredraget» i Litteraturhuset i Wergelandsveien i Oslo i går kveld. Med Solstad-sitatet: «Jeg frykter konsekvensene av å dyrke ytringsfriheten som en hellig idé, som står over alle ideer, konsekvenser som allerede nå har vist sin ødeleggende kraft» som bakteppe.
Nettopp her tror jeg kjernen ligger.
Poenget må jo være å bruke ytringsfriheten som et redskap for bedre forhold for folk. Ikke som et våpen som man skal rette mot dem man uansett forakter.
Den ikke-religiøse Dag Solstad sa det selv i et intervju for ni år siden, angående gudsbegrepet i noe av litteraturen hans: «Du kan si det sånn at jeg er så mye mot et sekularisert samfunn at jeg gjerne vil innføre begrepet Gud som en dimensjon i samfunnet, uten at jeg selv vil ha noe gudsforhold».
Og nettopp der ligger kanskje svaret. Å ha respekt for andres følelser selv om de bygger på noe en selv mener er en illusjon.
Å reservere respekten utelukkende til det man selv respekterer er jo direkte respektløst. "
Ove Mellingen
