Det var en gang en gammel båtbygger i Vesterålen, som smurte båtene sine inn
med tjære. Han gjorde det fordi slik hadde de alltid gjordt det; Helt fra Ormen
Langes tid. Men trekulltjære måtte det være, og varm måtte den også være for å
kunne smøre den godt inn i treet. (Ofte brukte de også grovsalt i mellom
skroget og garneringen for å hindre råte innvendig.)
Hans oldefar, som også hadde bygget båter (jekter), kom på ideen med å blande
denne tjæren med terpentin for å få den enda tynnere og lettere å bre. Han
brukte en stor gammel jerngryte til å blande tjære og linolje i. Og det var
denne blandingen også oldebarnet nå brukte. De var vant til å høre på de gamle
i de dager, for de hadde ERFARING, så da så!
Så var det en dag utpå høsten, etter at siste redningsskøyta var overhalt (de
gjorde slikt på det båtbyggeriet), at det ble stående ei halvfull gryte med
terpentin-tjære igjen. Sønnen til båtbyggeren var hjemme på høstferie (teknisk
student) og fikk jobben med å rydde. Han så denne gryta, visste ikke sikkert
hva den inneholdt, men satte den innerst inne i et skur, la ei treplate over,
og reiste tilbake til skolen noen dager senere.
Der sto gryta i to år, avglemt. Så en dag båtbyggeren var inne i dette skuret
for å lete etter noe annet, oppdaget han gryta, som han straks kjente igjen.
Han dro den frem og studerte innholdet og ble litt overrasket, for der var det
en tynn brun veske og noe som lignet svart asfalt på bunnen. Han husket hva den
opprinnelig hadde inneholdt og tok vare på den nye vesken. I noen ledige
stunder (det hendte det var lite å gjøre på båtbyggeriet) begynte han å prøve
denne vesken, og ble ganske forbauset over egenskapene. Han kalte stoffet
"konsentrat".
Dette stoffet virket vannfortrengende og trakk inn i treverket, helt til treet
var mettet, så smurte han på den andre siden. Denne behandlingen tok han også
på noen tørre trestykker, og la dem etterpå i jord, ferskvann og rett på bakken
og lot dem ligge i tre år. Sammen med trestykkene la han ubehandlede trestykker
for å se forskjellen.
Da tre år var gått hentet han trestykkene og ble forbauset over resultatet: De
smurte stykkene var like fine og de andre mer eller mindre gått i oppløsning.
Og de smurte stykkene hadde nesten samme vekt som tre år tidligere. Så smurte
han litt på de trestykkene som nesten var gått i oppløsning, og gjorde store
øyne: Vann rant fra treet og dette ble etterhvert hardt! Alt dette fortalte han
til bygdas kloke mann, som nikket ettertenksomt og dro seg litt i skjegget. Han
grunnet noen dager (de hadde det ikke så travelt den gang) og gjorde noen
opptegnelser på et papir, og de var følgende:
"Man tager et fat milebrendt trekulltjære og blander med et fat amerikansk
terpentin og lar dette stå i en stor jernstamp i to år. Deretter siler man den
tynne oljen fra og bruker denne oljen slik:
Først smører man ny båt med en del olje og to deler terpentin i tre strøk; Så
smører man båten med to deler olje og en del terpentin og tilslutt en del olje,
en del terpentin og en del kokt linolje.
Dette fordi terpentin åpner porene på treet og linolje lukker dem!
Deretter smøres likedan på innsiden, med det er viktig at det smøres våt-i-vått
slik at treet mettes. Hvis det skal lakkeres etterpå, er det viktig at det
brukes lakk på linoljebasis. Behandlingen må gjøres på tørr ny båt. Hvis dette
gjøres slik, vil skroget aldri trekke vann, og derved ikke ha behov for å
trutne."
Da sønnen til båtbyggeren kom heim etter ferdig eksamen og fikk se denne
nedtegnelsen, spurte han den gamle kloke mannen om det ikke gikk an å bruke
white spirit og annen jordolje, men da ble den kloke sint, og sa følgende:
"La treet få tilført det som hører treet til, og ikke bland det med jordens
oljer." Og slik ble det.
