Ah... en av mine favorittsymfonier; iallefall om man kan gå etter antall versjoner som fins i samlinga.. der er nærmere 15 innspillinger, alle av god kvalitet.
Bernstein er fremragende og allerede etablert som en klassiker blant klassikerne, men prøv også Pierre Boulez med samme orkester og på samme selskap: Her får du større overblikk og en del bedre lyd. Noen beskylder Boulez for kulde og tørt intellekt. Det er for enkelt. Han er ikke nødvendigvis mindre intens enn Berstein, mer annerledes, mer moderne. Og kaldt og skarpt kan det egentlig ikke bli så lenge de eventyrlige wienerne lager lydene.
Det er særlig sjette, niende og tiende som er tyngst ladet med skjebne og død. Mahlers liv rommet både opp- og nedturer, men flere tragiske hendelser og omstendigheter preget ham og musikken hans. Som Haitink sier: " He suffered a lot, and he had a talent for suffering." Dette er merkbart i så å si alt han skrev. Vi vet mye om ham, og resten er å høre i den grensesprengende musikken hans. Dette svaret er så kort at det i høyden kan gjøre nytte som indikasjon.
Jeg har begge (LP:EMI 163-01 997/98) og (CD:EMI 7243 5 66910 2 5) og vil hevde at de to er like gode i mitt system. Av praktiske årsaker foretrekker jeg CD utgaven.
Hvis du vil ha bare Andante - Adagio-satsen, kan jeg trygt anbefale Haitink/BPO (Philips, 1995, koblet med en interessant utgave av den syvende.) Den er helt fri for sentimentalitet: ren, avklart, intenst konsentrert. "Siste reis" (for å si det med Wergeland), en annen verden. Utrolig transparent, noe som trolig skyldes dirigenten og partituret mer enn teknikerne, med soli en bare kan drømme om. De nesten hvite strykerne åpner en sort stillhet, et rom bakenfor.Selv fortrekker jeg 9. 6. 2. 3. og 5. før 7. ,
men det er jo så individuelt hva man liker så det betyr egentlig ingenting.
10. har jeg ikke klart å få noe som helst slags tak på,
siden den ikke er fullført blir det liksom ikke noe å gripe fatt i, synes jeg.
Noen som har noen råd der?
Bernstein spilte inn dette for Columbia; som sådan er originalen av denne en Columbiainnspilling; skjønt i ettertid ble jo Columbia erhvervet av Sony.. og endel innspillinger ble gjenutgitt på "Sony".
Denne er også gjennom generasjonsskiftet. De har likevel et stykke igjen til CSO på sitt beste.
Det er ikke minst Vernon som gjør den tidligere omtalte Tsjaikovskij-cd'n så helt utrolig spennende. Jeg har aldri hørt maken! Har sett ham i flere fjernsynsopptak, og det er nesten skremmende: Der sitter den svære ruggen og suger inn luft som om det gjaldt livet, basstrombonen ser ut som leketøy i hendene hans. Når han slipper kreftene løs, fyller han ut hele orkesterklangen på en enestående måte. Det blir spennende å se hva som skjer, men akkurat det samme bunndraget kan en ikke forvente.
) er Bernstein, Walter, Kubelik og (tildels) Sinopoli her i gården.
Jeg har den Barshai-CD'en, men har bare fått hørt på den en gang. Derfor vil det være vanskelig å si hvordan jeg mener den står seg i forhold til andre versjoner. For meg gikk den vel ikke umiddelbart inn i tet-sjiktet, men den må få flere sjanser. Tolkningsmessig er den vel mye nærmere Boulez enn Barbirolli for å si det sånn. Den er rimelig nøytral, og er ikke veldig dramatisk i den første satsen (som f.eks. Bernstein). Jeg synes at ved å holde igjen litt kan det være lettere å få denne symfonien til å henge sammen, og det er vel en av styrkene til denne versjonen. Barshai gir nok Junge Deutsche Philharmonie friere tøyler utover i symfonien og det tar virkelig av til tider med blåserrekka. Jeg synes Boulez i den 5te kan bli litt analytisk/kalkulert, og slik oppleves ikke Barshai. Må høre på Barshai igjen.kjoenik skrev:Jeg har kun èn innspilling av denne symfonien, med Rudolf Barshai og Junge Deutsche Philharmonie fra 1999, utgitt på Brilliant Classics.
David Hurwitz skriver på "Classics Today.com": "It's exactly the performance that, say Otto Klemperer would have given in his prime: tough, gritty, unsentimental, uncompromisingly truthful, and ultimately triumphant. All of this captured in natural, minimally miked sound, not ideally clear perhaps, but again far better than numerous studio jobs."
De unge tyske filharmonikerne ble grunnlagt av musikkstudenter som selv ønsket å bestemme hvem de skulle jobbe med, og mange dirigenter har funnet det spennende å jobbe med dem nettopp fordi de mangler innarbeidede rutiner på de forskjellige verkene, og for deres intense engasjement og friske og uredde tilnærming.
Barshai er selv en dyktig fiolinist, og grunnla i sin tid Borodin Kvartetten.
Dette er en innspilling som engasjerer meg og jeg liker den godt. Er det noen av dere som har hørt denne, og som kan fortelle meg hvordan den står seg i forhold til innspillinger med Barbirolli, Walter, Boulez osv?
Dette er en dobbel-cd som også inkluderer 10. som Barshai har vært så grei å fullføre for Mahler
Husk å gå for Bernstein/VPO og ikke NYPO. 5'ern er vel ett av lavpunktene fra NYPO-syklusen.kjoenik skrev:Takk for svar!
Tror jeg vil prøve Bernstein. Har likt alt jeg har hørt med ham.
Skal også undersøke om jeg kan få tak i Barshai/Shostakovich.
Ja, jeg har blitt nødt til å bite i meg utsagnet om at sony-versjonen av den femte er bedre enn dg-versjonen. Flere sesjoner i løpet av de siste 15-16 månedene har overbevist meg om det. Forøvrig har jeg nettopp fått Barshais femte av David - nei ikke den David - og det er også en svært god tolkning. Imidlertid ser det ut til at Kubelik er den rette for meg i nr. 5. Både hans DG og Audite versjon går utenpå det meste jeg har hørt. Mvh.Vidar P skrev:
emotikon skrev:Det er noe fint med dette å skulle sitte over tid å sammenligne de forskjellige innspillinger av klassisk musikk.
Spenningen ved å oppdage nye innfallsvinkler, sitte og fundere på hvorfor dirigent har valg den og den veien etc. etc etc.
Rett og slett kos med nogo attåt (litt hjernetrimm)
Det er jo dette som er meningen med det vi holder på med godtfolk?
Og når vi ser hvordan vi på klassisk avdeling kan være uenige men samtidig respektere hverandres meninger og måter å ta inn musikken, har vi det bra og alle andre på HFS kan lese og ikke minst lære hva det vil si å ha "antenner" for andre menneskers syn på saker og ting
