Mahler - Symfoni no. 3

[toref]

Ruslet innom Platekompaniet i dag og hørte denne lokke på meg fra hyllene. Tok den likegodt med hjem (via kassen, selvsagt).



Nå har også nervene funnet tilbake til sine vante baner etter første gjennomhøring på det som antakelig vil kalles terrornivå blant naboer som ikke liker Mahler. ProAc, Krell og Audio Aero i skjønn forening uten antydning til vreng eller dynamisk kompresjon. Håper det er flere som liker Mahler i bygården jeg da.

Dette er den råeste opplevelsen jeg har hatt med klassisk musikk hjemme! Dette tangerer faktisk opplevelsen av TSO sin fremføring av Mahlers 7. i fjor sommer. Verket er komplekst og særs uttrykksfullt på alle måter. Det svinger fra de mest elegante og stillferdige fløytepassasjer til en finale som jeg bare tror Mahlers 7. gjør heftigere. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Abbado trekker alle krefter ut av orkesteret på denne fremføringen (som forøvrig er et konsertopptak). At DG også inkluderer den endeløse applausen som et siste spor på CD2 synes jeg bare er hyggelig.

Om jeg skal noe negativt må det være starten av andre parti som jeg synes bruker uforklarlig lang tid på fortelle sin historie. Dette er dog bare første gjennomlytting så det er mulig at inntrykket forandres etter hvert. Men deretter, og spesielt fra 4. sats er dette er fantastisk reise.

Mvh

 

[Nailhead]

Mahlers - symfoni no.3 i d-moll er muligens den symfonien av Mahler jeg spiller oftest! Har en god Decca - innspilling (vinyl) fra 1979. The Los Angeles Philharmonic med Zubin Metha. Veldig enig med trådstarter; dette er en rå opplevelse! Stor spennvidde i det musikalske uttrykket, alt fra det helt vare til passasjer med voldsom dynamikk! For meg er denne plata nærmest en referanse hva dynamikk angår når det gjelder klassisk musikk.

 

[costello]

He-He....Mahler's 3 er det første jeg hørte av denne komponisten. Husker enda førsteinntrykket som en gedigen opplevelse, langt fra det jeg tidligere har hørt av klassisk musikk. Det var Solti/Chicago SO/Decca jeg hørte den gang for mange år siden og som ga meg gåsehud. Siden har vel musikksmak endret seg og nå hører jeg på alt mulig, men Mahler er absolutt noe jeg til stadighet vender tilbake til.

 

[Vidar P]

Man kan jo ikke la en slik gullkantet anledning til nok en gang å kommentere på sviktende grunnlag la seg gå hus forbi..

Derfor fant jeg frem min gamle (1982) Abbado/VPO 2LP-boks i eftas;

Den siste symfonien i Mahlers fremtidsoptimistiske trilogi er sprudlende med Abbado (Jessye Norman er jo grusom da, som vanlig ). Symfonien er en stor kontrast til den neste trilogien 5,6 og 7 (nr 4 betraktes som det hos Mahler obligatoriske mellomtrinn; noe helt annet).

Legg merke til optimismen i Mahlers 3 første symfonier; det er gjøker på stien og idylliske bekker i den første, oppstandelse av storhet i den andre, sprudlende sommermorgendrøm i den tredje.
Merk videre pessimismen og virkelighetserkjennelsen i den neste trilogien; og dommedagsstemningen og dødsnærheten i den siste trilogien.

Mvh Vidar P

 

[kbwh]

Jeg har egentlig intet sammenlikningsgrunnlag, siden jeg kun har von Otter/VPO og kor/Boulez. Den bør dere høre om dere ikke har hørt den før.

Jeg skal videre på 4, 5 og 6 etterhvert. Jeg inntar min Mahler i små doser. Fortsetter jeg i samme tempo som nå har jeg en kopi av hver av hans symfonier om en femten års tid. Etter det må jeg vel bryte meg på Wagners Götterdammerung tenker jeg.

 

[Vidar P]

Så Mahler 4-tråden din på GMG Valentino. Jeg istemmer de som snakker varmt om Reiner/CSO med Lisa Della Casa på RCA Living Stereo. Tross mulig dårlige målinger så låter faktisk Classic Records' 200g vinyl veldig bra med denne

Jeg har akkurat bestilt 4 med Kletzki/Philh på EMI.. gleder meg til å høre.

Mvh Vidar P

 

[kbwh]

Skal høre igjennom Haitink-syklusen i løpet av ettervinteren. Har LP-boksene på lån. Det blir nok Reiner på plebeiersk sølv medmindre Dynavectordrømmen blir håndfast før fireren handles.

 

[Vidar P]

Jeg har en Haitink-syklus på Philips fra 60-tallet... helt forferdelig imo Håper han har flere, og at den du har er mye bedre enn min.

Mvh Vidar P

 

[kbwh]

Det er Philips. Concergebouw, og med Prey og Cotrubas blandt solistene. Ja ja. Det kan jo være at jeg finner et lyspunkt eller to, jeg kan iallefall skrive noe om treeren til Haitink i denne tråden.

 

[Bach_Man]

Ikke ofte jeg spiller denne symfonien grunnet dens ekstreme lengde og hensynet til naboer. Synes i grunnen også at den spriker i litt for mange retninger selv om satsene tatt hver for seg gjerne er fremragende. Den mektige adagioen som avslutter det hele er en favoritt. Innspillingen jeg bruker er Chailly sin på SACD, og uansett hva man måtte mene om tolkningen, som antagelig regnes som nokså nøytral og moderne, så har jeg ikke mange andre plater som er like bra innspilt.

 

[awe]

Haitink valgte nettopp Mahlers 3. for sin første konsert som sjefsdirigent for Chicago SO i oktober 2006. Det var en ubetinget suksess, der han befestet sitt ry som en av de betydeligste nålevende Mahler-dirigenter. Denne konserten er tilgjengelig på cd, på orkesterets label. En vital, storslagen tolkning, der særlig messingblåserne må høres før du tror det. Lyden er førsteklasses. Haitinks to sykli, begge på Philips, nyter godt omdømme blant mahlerianere. Hans kanskje største styrke er grepet om struktur og sammenheng, og det skal ikke undervurderes i verker av slikt format. Andre dirigenter kan fort vekk være mer spektakulære i bestemte partier, men å spille en hel symfoni igjennom med Haitink etterlater et dypt tilfredsstillende inntrykk.

Abbado har også hatt Mahler som en hjørnesten i sitt repertoar, og jeg synes at han på mange måter gjør seg best i nettopp den 3. Det gjelder begge hans sykli. Han finner en generøs mildhet i dette verket som understreker Mahlers humanisme snarere enn den voldsomme kampen med metafysiske spørsmål og sammenhenger hos enkelte andre (f. eks. Solti). Her er ikke veien til den 4. så lang, også en symfoni han tolker virkelig flott i begge utgaver. I den tredje er Mahler utelukkende oppriktig, i den fjerde må en ofte spørre seg om hva som er ironi eller ei. Ikke bitter ironi som i den syvende, men nesten teatralsk naivt og undrende .

Jeg har tidligere satt Boulez på topp og har ikke endret syn. Men dette verket er så mangfoldig at en trenger flere innspillinger, år med modning og litt hang til å stille eksistensielle spørsmål.

 

[toref]

Legg merke til optimismen i Mahlers 3 første symfonier; det er gjøker på stien og idylliske bekker i den første, oppstandelse av storhet i den andre, sprudlende sommermorgendrøm i den tredje. Merk videre pessimismen og virkelighetserkjennelsen i den neste trilogien; og dommedagsstemningen og dødsnærheten i den siste trilogien.

Mvh Vidar P

Glimrende perspektiver du viser her Vidar! Den klassiske musikken blir jo bare enda mer verdifull når en skjønner hvilken enorm og ekstremt personlig innsats komponistene har lagt i verkene. Og ikke bare i enkeltverk, men som her, altså forløp som strekker seg over ni (nesten ti) massive symfonier.

Mvh

 

[awe]

NRK2 sender denne symfonien med Abbado fra Luzerne i kveld. Vil ellers påpeke at Mahlers bevissthet omkring døden, hans egen og andres, i høy grad er til stede gjennom hele karrieren. I de to første symfoniene, som vi gjerne kan kalle de rent metafysiske, er døden et hovedtema. Finalene forsøker på hver sine vis å komme til rette med de evige spørsmål, men svarene han gir kan tolkes svært ulikt. I det minste kan man si at han klarte å klamre seg til en slags tvetydighet. Og det er nettopp de kontrasterende og splittede elementene i hans tenkning, erfaring og livssituasjon som leverer mye av drivstoffet til de ekstreme spenningene i hans musikk. I finalen i 3. symfoni prøver han av alle krefter å finne den ro og trøst han lengter etter. Men finner han den?

 

[awe]

Det var fremføringen sin! 3. symfoni med Abbado live fra Luzerne, altså. En stor seier for det vi kan kalle sentimenti humani. Spesielt både å se og høre slik konsentrasjon og innlevelse fra garvede orkestermusikere. Forløsende når musikere, dirigent og komponist kan møtes slik og fortelle hva de har på hjertet.

 

[kbwh]

Svært utbytterikt. Om platen med berlinerne har slike kvaliteter kunne jeg vært tilbøyelig til vankelmodighet om jeg måtte velge mellom Abbado og Boulez' innspillinger.

 

[Wright]

Fantastisk fremføring. Må vedkjenne meg at jeg ikke engang hadde hørt om konsertmesteren før, Kolja Blacher – han må jeg stifte nærmere bekjentskap med.

Ellers følte jeg meg veldig flink når jeg satt på opptak med et kvarter til overs på slutten; hadde jeg bare husket å ha opptak frem til 23:15 heller enn 22:15. :-[ Litt lett banning og noen febrilske klikk videre fikk jeg alt utenom ca. fem-ti sekunder på disk.

 

[awe]

Abbado og Boulez er ganske ulike i Mahler, og gir oss derfor et bredere bilde av verkene når vi hører dem begge. Denne tredje innspilte ytringen fra Abbado var trolig flottere enn de forrige, men en må helst leve med innspillingene over noen tid for å kunne danne seg et gjennomtenkt syn på saken. Men echt Mahler, det er det. En av de sterkeste innspillingene også. Blacher er konsertmester i Berlin.