Siden en tråd som egentlig omhandlet noe annet penset inn på dette området tenkte jeg å lage litt debatt rundt dette viktige feltet.
Det er tidligere dokumentert følgende:
REFLEKSJONER:
Det er en grense for hva som oppfattes som direktelyd og hva som oppfattes som klang fra rommet. Denne grensen er avhengig av tid, frekvens og amplitude.
TID:
Refleksjoner fra nærliggende flater ved alle frekvenser oppfattes automatisk som direktelyd. Disse kan ikke uten videre skilles fra hverandre av 2 årsaker. Den ene er at forsinkelsen til selve forvrengningsbildet er så liten som den er. Det andre er at selve "presentasjonen" av denne forvrengningen er tilnærmet 2-dimmensjonal. Det siste har noe å si i forhold til både oppbygning av forvrengningen og selvsagt hva som skjer når man flytter litt på hodet.
FREKVENS:
Videre er det en frekvensavhengighet inne i bildet. Snakker vi om avstander på en bølgelengde eller mindre kan man bare glemme å isolere effekten av rommet i sitt hode. Ved 340 Hz vil for eksempel refleksjoner fra flater som ligger 1m unna oppfattes som direktelyd. I bassområdet blir imidlertid saken en litt annen da en del frekvenser vil bygge seg opp mellom motstående flater.
Så når det gjelder frekvensavhengighet har vi to forhold:
Refleksjoner blander seg med direktelyden og kan ikke uten videre isoleres fra lydbildet.
Resonanser dannes i en svingekrets, for eksempel 2 vegger (kapasitanser) og luftmassen i mellom (induktans) som gir en gitt Q-verdi. Luftmassen bidrar også med en viktig kapasitiv og resistiv komponent, men denne er stort sett konstant fra rom til rom så det er ført og fremst avstand og veggkonstruksjon som er avgjørende for de variasjonene man opplever. Oppbygningstiden og graden av forsterkning bestemmes av Q-verdien. Ved høy Q er det lett å høre at resonansen er romrelatert.
AMPLITUDE:
Det vi hører består altså av direktelyd, refleksjoner og resonanser. En glassflate reflekterer for eksempel høye frekvenser med lite tap og bidrar derfor med en refleksjon med høy amplitude. En romresonans i et betongrom vil gi høy Q og dertil høy amplitude men med lang oppbygningstid. Problemet med dette er selvsagt at avvikene blir store og ubehagelige, men også at en høy amplitude av romresonasner eller refleksjoner gjør at direktelyden blir prosentvis liten i forhold til romeffektene. Altså vil det, om man hører at rommet er katastrofalt galt, være helt umulig å skille ut romeffektene og dekomponere det hele i hodet slik at man står igjen med direktelyden.
RESONANSER:
En vesentlig effekt til når det gjelder resonanser er at så lenge vi jobber i et 3-dimmensjonalt rom og resonansene går i alle retninger er at det kan oppstå summering og kansellering mellom de ulike svingekretsene. Dette medfører at en resonans i breddem, en resonans i høyden og en resonans i bredden fører til 3 ulike effekter som blander seg ved samme frekvens. Man kan da få mange rare effekter og hvorvidt det er mulig å isolere dette som romresonanser fra høyttalerne er ren bingo. Amplituden fra hver resonans vil til sammen danne en energikurve. En lav Q og en høy Q som utfaser hverandre vil medføre at den lave Q-en starter raskt mens den høye domminerer etter hvert. Man vil da få en del energi i starten, for så å få en total utfasing og etter dette igjen ende opp med en dempet amplitude med motfase. Avslutningen på signalet vil rote til det hele på tilsvarende måte.
Den subjektive oppfattelsen:
LYDBILDET:
De fleste her på forumet har etter hvert hørt både dipoler og konvensjonelle konstruksjoner. Mange har også hørt horn, men dessverre er det ikke så mange som har hørt horn litt lenger ned i frekvens. Uansett er det et klart fellestrekk mellom horn og dipol. De fremre 180 gradene av spredningsmønsteret bærer preg av retningsbestemthet. Dette reduserer tidlige refkeksjoner i stor grad. En vesentlig forkskjell mellom horn og dipoler er derimot at når hornet har smalere og smalere spredning jo høyere opp i frekvens man kommer har dipolen smalere og smalere spredning jo laver i frekvens man kommer. Etter at selve avrullingen nedover begynner på dipolen er man imidlertid forbi dette området og spredningen avhenger i like stor grad av frekvens og rom på en måte som minner om konvensjonelle høyttalersystemer, selvsagt ved helt andre frekvenser.
Spesielt er holografien et punkt som trekkes frem på gode horn, elektrostater og andre gode dipoler. Dette er en følge av en kraftig reduksjon i tidlige refleksjoner. Mangelen på refleksjoner gjør selvsagt også at det settes i gang langt ferre romresonanser, noe som er klart hørbart for eksempel på det tradisjonelle 12x12"-oppsettet til Gradient på messa i Horten. Den store forskjellen mellom bass og mellomtone/diskant her er at vi stort sett klarer å isolere romproblemene i bassen, øvre bass kan være mer kilent, men oppover i frekvens er det omtrent umulig. å høre at rommet ødelegger det mer eller mindre riktige som kommer ut av høyttalerne.
Sist men ikke minst er det ikke bare ørene som hører bass. For å måle frekvensresponsen i bassområdet i lytteposisjon burde man måle med en ustrekning som tilsvarer hele kroppen. Enkelte ganger kan man ha kvalmende bass i magehøyde mens man omtrent ikke hører bass i ørehøyde. Dette avslører klart at det er et romproblem, men hva som faktisk kommer ut av høyttaleren er fortsatt ikke noe man kan regne ut i hodet, uansett hvor god greie på akkustikk man måtte ha. Man kan faktisk heller ikke regne seg tilbake til hva som kommer ut av høyttalerne ved en måling i lyttepossisjon om man har aldri så kraftig simuleringsverktøy. Det stopper blant annet på at lyden fra ulike høyttalere kommer fra ulik høyde over gulvet. Et annet problem er veggkonstruksjoner og kassekonstruksjoner. Disse faktorene påvirker alle disse effektene i stor grad.
KONKLUSJON:
Man kan i svært liten grad isolere romproblemer relatert til bassresonanser. Mellomtoneresonanser og refleksjoner er umulige å isolere, mens tidlige refleksjoner i de øvre frekvenser også er umulige å identifisere og isolere. De effektene vi lett kan identifisere er resonanser med høy Q. Disse effektene er imidlertid ikke lett å isolere da de utgjør en høy andel av amplituden. Dersom man har anledning til å flytte på høyttalerne endrer selvsagt bildet av det hele seg og man kan etter hvert få et inntrykk av hva direktelyden utgjør.
Et annet viktig poeng er at man bør tenke på dette både ved valg av høyttalere, plassering og design av lytterom.
Det er tidligere dokumentert følgende:
REFLEKSJONER:
Det er en grense for hva som oppfattes som direktelyd og hva som oppfattes som klang fra rommet. Denne grensen er avhengig av tid, frekvens og amplitude.
TID:
Refleksjoner fra nærliggende flater ved alle frekvenser oppfattes automatisk som direktelyd. Disse kan ikke uten videre skilles fra hverandre av 2 årsaker. Den ene er at forsinkelsen til selve forvrengningsbildet er så liten som den er. Det andre er at selve "presentasjonen" av denne forvrengningen er tilnærmet 2-dimmensjonal. Det siste har noe å si i forhold til både oppbygning av forvrengningen og selvsagt hva som skjer når man flytter litt på hodet.
FREKVENS:
Videre er det en frekvensavhengighet inne i bildet. Snakker vi om avstander på en bølgelengde eller mindre kan man bare glemme å isolere effekten av rommet i sitt hode. Ved 340 Hz vil for eksempel refleksjoner fra flater som ligger 1m unna oppfattes som direktelyd. I bassområdet blir imidlertid saken en litt annen da en del frekvenser vil bygge seg opp mellom motstående flater.
Så når det gjelder frekvensavhengighet har vi to forhold:
Refleksjoner blander seg med direktelyden og kan ikke uten videre isoleres fra lydbildet.
Resonanser dannes i en svingekrets, for eksempel 2 vegger (kapasitanser) og luftmassen i mellom (induktans) som gir en gitt Q-verdi. Luftmassen bidrar også med en viktig kapasitiv og resistiv komponent, men denne er stort sett konstant fra rom til rom så det er ført og fremst avstand og veggkonstruksjon som er avgjørende for de variasjonene man opplever. Oppbygningstiden og graden av forsterkning bestemmes av Q-verdien. Ved høy Q er det lett å høre at resonansen er romrelatert.
AMPLITUDE:
Det vi hører består altså av direktelyd, refleksjoner og resonanser. En glassflate reflekterer for eksempel høye frekvenser med lite tap og bidrar derfor med en refleksjon med høy amplitude. En romresonans i et betongrom vil gi høy Q og dertil høy amplitude men med lang oppbygningstid. Problemet med dette er selvsagt at avvikene blir store og ubehagelige, men også at en høy amplitude av romresonasner eller refleksjoner gjør at direktelyden blir prosentvis liten i forhold til romeffektene. Altså vil det, om man hører at rommet er katastrofalt galt, være helt umulig å skille ut romeffektene og dekomponere det hele i hodet slik at man står igjen med direktelyden.
RESONANSER:
En vesentlig effekt til når det gjelder resonanser er at så lenge vi jobber i et 3-dimmensjonalt rom og resonansene går i alle retninger er at det kan oppstå summering og kansellering mellom de ulike svingekretsene. Dette medfører at en resonans i breddem, en resonans i høyden og en resonans i bredden fører til 3 ulike effekter som blander seg ved samme frekvens. Man kan da få mange rare effekter og hvorvidt det er mulig å isolere dette som romresonanser fra høyttalerne er ren bingo. Amplituden fra hver resonans vil til sammen danne en energikurve. En lav Q og en høy Q som utfaser hverandre vil medføre at den lave Q-en starter raskt mens den høye domminerer etter hvert. Man vil da få en del energi i starten, for så å få en total utfasing og etter dette igjen ende opp med en dempet amplitude med motfase. Avslutningen på signalet vil rote til det hele på tilsvarende måte.
Den subjektive oppfattelsen:
LYDBILDET:
De fleste her på forumet har etter hvert hørt både dipoler og konvensjonelle konstruksjoner. Mange har også hørt horn, men dessverre er det ikke så mange som har hørt horn litt lenger ned i frekvens. Uansett er det et klart fellestrekk mellom horn og dipol. De fremre 180 gradene av spredningsmønsteret bærer preg av retningsbestemthet. Dette reduserer tidlige refkeksjoner i stor grad. En vesentlig forkskjell mellom horn og dipoler er derimot at når hornet har smalere og smalere spredning jo høyere opp i frekvens man kommer har dipolen smalere og smalere spredning jo laver i frekvens man kommer. Etter at selve avrullingen nedover begynner på dipolen er man imidlertid forbi dette området og spredningen avhenger i like stor grad av frekvens og rom på en måte som minner om konvensjonelle høyttalersystemer, selvsagt ved helt andre frekvenser.
Spesielt er holografien et punkt som trekkes frem på gode horn, elektrostater og andre gode dipoler. Dette er en følge av en kraftig reduksjon i tidlige refleksjoner. Mangelen på refleksjoner gjør selvsagt også at det settes i gang langt ferre romresonanser, noe som er klart hørbart for eksempel på det tradisjonelle 12x12"-oppsettet til Gradient på messa i Horten. Den store forskjellen mellom bass og mellomtone/diskant her er at vi stort sett klarer å isolere romproblemene i bassen, øvre bass kan være mer kilent, men oppover i frekvens er det omtrent umulig. å høre at rommet ødelegger det mer eller mindre riktige som kommer ut av høyttalerne.
Sist men ikke minst er det ikke bare ørene som hører bass. For å måle frekvensresponsen i bassområdet i lytteposisjon burde man måle med en ustrekning som tilsvarer hele kroppen. Enkelte ganger kan man ha kvalmende bass i magehøyde mens man omtrent ikke hører bass i ørehøyde. Dette avslører klart at det er et romproblem, men hva som faktisk kommer ut av høyttaleren er fortsatt ikke noe man kan regne ut i hodet, uansett hvor god greie på akkustikk man måtte ha. Man kan faktisk heller ikke regne seg tilbake til hva som kommer ut av høyttalerne ved en måling i lyttepossisjon om man har aldri så kraftig simuleringsverktøy. Det stopper blant annet på at lyden fra ulike høyttalere kommer fra ulik høyde over gulvet. Et annet problem er veggkonstruksjoner og kassekonstruksjoner. Disse faktorene påvirker alle disse effektene i stor grad.
KONKLUSJON:
Man kan i svært liten grad isolere romproblemer relatert til bassresonanser. Mellomtoneresonanser og refleksjoner er umulige å isolere, mens tidlige refleksjoner i de øvre frekvenser også er umulige å identifisere og isolere. De effektene vi lett kan identifisere er resonanser med høy Q. Disse effektene er imidlertid ikke lett å isolere da de utgjør en høy andel av amplituden. Dersom man har anledning til å flytte på høyttalerne endrer selvsagt bildet av det hele seg og man kan etter hvert få et inntrykk av hva direktelyden utgjør.
Et annet viktig poeng er at man bør tenke på dette både ved valg av høyttalere, plassering og design av lytterom.