Lekre vinylsnurrer du har Lagga.
Jo takk, jeg er veldig fornøyde med de!
Virker som du har ei greie gåandes med Nottingham ?
He he he, det var, med litt andre ord, det samme Sluket bemerket her for noen timer siden, og ja - dere
har rett i det.
Jeg spør fordi jeg er litt på søk etter bedre spiller enn det jeg har nå og da er det greit å sjekke litt i trådene til de jeg vet styrer mye med vinyl.
Budsjettet mitt rekker selvfølgelig ikke til en Dais, men den nye Space-modellen ser jo fin ut.
Må bare si meg skyldig her, har prøvd ut, sett og hørt på en del spillere de siste åra, vel, i mange år, men i det siste for å bli enig med meg selv
om hva jeg ønsker å bruke her i huset, det går såklart på flere ting; tekniske løsninger, driftssikkerhet, soniske kvaliteter, og feelgoodfaktor, for å nevne
noen av de viktigste kriterier.
Så da er spm: Hvorfor liker du Nottingham så godt? Bortsett fra at de er veldig fine å se på, da.
Der sneier du innom feelgoodfaktoren, og den er formidabel med Nottinghamspillere, men utseendet er allikevel kun en liten del av godfølelsen,
utseendet er en bonus. (For de som ikke MÅ ha spilleren bygget inn i ei firkanta kasse da, såklart)
Jeg liker enkelheten, det er
ingenting unødvendig på en Nottingham, men det lille som er der,
dét er det kjælet for, og foredlet til det beste det kan være.
Jeg liker at den potensielle ugagnskråka; motoren; er fullstendig ufarliggjort, ved at den er så svak at den kun greier å
opprettholde riktig hastighet.
Den greier aldeles ikke å dra i gang tallerkenen, det må du gjøre selv. Ingen støy eller vibrasjoner fra motor mao. Derfor heller ikke noen start/stopp-bryter.
Jeg liker at lageret til tallerkenen er laget av samme bronse som den britiske marine bruker i lagre til propellakslinger og lignende. Det forteller meg at jeg
aldri kommer til å oppleve noen form for slitasje i lageret.
Jeg liker at det ikke finnes en eneste fjæring i spillerne, det gjør oppsettet av dem såre enkelt; få de i vater, og du er ferdig. Det viktigste er dog, og selvfølgelig; den lydmessige gevinsten. Mer om det senere.
Jeg liker at tallerknene har høy masse (tallerkenen til Dais veier 22 kg), massen, koblet med en "avslappet" motor gjør wow og flutter til "ikkeproblemer".
Den lydmessige gevinsten er også her betraktelig.
Jeg liker at alle materialene i Nottinghamspillere er så døde og resonansfrie som det er mulig å få de, og at hele filosofien bak spillerne dermed er gjennomført på en beundringsverdig måte.
Jeg liker at Nottinghamspillere bygges for hånd i to uthus til en gård like utenfor nettopp Nottingham.
Jeg liker at det ikke er
så himla mange år siden de kunne ta seg råd til en styringsenhet til fresene sine, før det ble
alt gjort fullstendig manuelt.
Feelgoodfølelsen er en sum av det jeg har nevnt til nå, den taktile følelsen spiller også inn; de er så himla gode å ta på og bruke, de har en robusthet
som inngir tillit, og som jeg har opplevd kun hos én annen spiller; "Simply Black".
Jeg liker alt hva det ovennevnte gjør for lyden.
Ingen fjæring, svak motor, überkvalitetslager, døde materialer og høy masse gjør at Nottinghamspillerne har en
stor ro i lydbildet. Det gir et
kullsvart bakteppe (I Dais enda mer kullsvart enn hos Space 294), som lar artistene stå tydelig frem, du "ser" hvor de er.
Den store massen og tyste drivverket gir også et
formidabelt fundament i bassgjengivelsen, dyp, massiv og tight.
Alt dette gjør at de er mitt valg, Nottingham har slik jeg oppfatter det; "løst oppgaven" på enklest vis, og mest troverdig vis. Det er vitterlig slik at de virkelig geniale løsninger, alltid viser seg å være
enkle løsninger. I Hifiverdenen er det som oftest motsatt; store, kompliserte, "overengineered" løsninger på enkle problemer, som koster masse penger. I den sammenhengen ansér jeg Nottingham Analogue Studios sine spillere som nettopp geniale, de er den
enkleste løsningen på et "problem".
Vennlig hilsen
Morten