Du sammenligner det å tro på liv etter døden - eller en "åndelig virkelighet" - med å tro på noe som alt i fysikkens lover og våre erfaringer taler imot.
Ja det stemmer.
Forskjellen er naturligvis milevid: Om liv etter døden er en realitet eller ikke, ligger utenfor vår erfaringsverden.
Vi har etterhvert god erfarling med døde mennesker og hvordan de oppfører seg.
Men det virker som du har full oversikt over dette..? Aner jeg vikarierende motiver eller fordommer her?
Det er jo ikke så komplisert da, man trenger ikke være rakettforsker for å forstå hva som hender med en hamster om man slår den hardt i hodet med en klubbe. Fordommer har jeg sikkert, men jeg tror ikke motivene er vikarierende. Jeg synest organiserte religioner er en samfunnsysdom som har undertrykket menneskelig utvikling i tusener av år og som forlengst er klar for søppelhaugen på linje med andre utdaterte verdensbilder.
Eller rett og slett en fundamentalistisk tro på at det ikke finnes noe annet enn den fysiske virkeligheten?
Kommer an på hvordan du bruker begrepet. Vi har nok ikke nådd enden av forskingsresultatene hverken i fysikken eller andre felter. Men at det er her vi må lete etter svarene er det ingen grunn til å tvile på.
Du snakker om bevisbyrde. Ut fra den materialistiske filosofien du ser ut til å forfekte, ligger det også en bevisbyrde på deg, nemlig hva som har satt igang universets eksistens (materie oppstår ikke ut fra ingenting), og at sidene av tilværelsen som faktisk har med noe ikke-materialistisk å gjøre, kan forklares.
Teoretisk astrofysikk er ikke en av mine fagfelter så her må du nok henvende deg andre steder, men jeg vil foreslå å lete blandt løsningene til disse fremfor forhistoriske eventyrfortellere. Er jo ikke så mange år siden man ble kastet i fengsel av kirken om man hevdet at jorden var rund, eller at jorden ikke var universets sentrum men derimot roterte rundt solen. Var nok ikke lett å være vitenskapsmann som snakket imot religionen da. Men at folk fremdeles tviler på slike ting er underlig, med mindre man har vokst opp i en bambushytte på Madagaskar.
F.eks: Hvordan kan man forklare at vi oppfatter oss som et subjektivt "jeg"? Hva er det med materien som gjør at det "oppstår" en erkjennelse av en personlig eksistens inni oss, midt iblant karbonmolekyler og kjemiske forbindelser?
Bevisthet og hva som forårsaker den er et interessant emne. Jeg regner med at det ikke tar så veldig mange år før man er istand til å fremstille dette i uorganiske systemer. I allefall gir det liten mening i å foklare fenomenet med at noen har dyttet en ånd inn gjennom neseborene dine som opererer uavhenging eller i symbiose med legemet.
Og hvorfor har evolusjonen - hvis den har skjedd uten åndelig eller dypere hensikt - skjenket oss egenskaper som likegodt hindrer vår evne til overlevelse, slikt som kunstneriske evner, lengsel etter dypere mening enn å forplante seg og overleve, og sprøe evner som å kunne spille piano og konstruere høyttalere? Ingenting av dette har med "survival of the fittest" å gjøre.
Etterhvert som vi er blitt flinke og effektive nok til å bruke minimalt med tid på selve overlevelsen, så må vel overskuddskapasiteten brukes til noe slik at man ikke blir tussete. Det kan ta, som du nevner, mange gøyale former, noen av dem blir levevei for de som holder på med det og andre fungerer som psykologisk terapi, på samme måte som søvn er nødvendig. Igjen er det fult mulig å forklare dette uten å måtte ty til overnaturlige krefter og inteligent design.
Forklarer man noe med at det bare er slik fordi en gud har fintenkt på det, så flytter man bare forklaringen til hva denne guden er for noe og hvem som har skapt den etc. Mao. en meningsløs sirkel av argumenter. Du kan jo ta alt du ikke forstår og putte den i kurven som heter Gud slik at man slipper å tenke mer på det, og deretter legge seg på kne forran kurven og be om nåde. Men man kommer ingen vei med slikt.
I tillegg er du nødt til å stå for den leie erkjennelsen av at det dypest sett ikke er noen som helst mening i at vi eksisterer, før vi - tydeligvis - forsvinner bort i intet. Etter min mening ligger det å avskrive ansvar for livet sitt, som du også snakker om, mye nærmere et slikt syn på tilværelsen enn hvis man tror på en gud man skal stå til ansvar for med livet sitt. "Lev mens du kan", som du snakker om, kan likegodt stå for ansvarsløshet som noe annet.
Det er jo ikke like sukkersøtt å se for seg at man virkelig dør, som at man blir hentet av engler til en ny tilværelse i glansbildeland. Men slik er nå en gang livet. Det hjelper lite å lukke øynene for livets realiteter.
Lev mens du kan, kan stå for ansvarsløshet eller -fullhet alt etter som hva som gir deg mening. Det er ditt valg og dine erfaringer. At religion kan være med å styre et samfunn og undertrykke uønsket utfoldelse er jo ingen tvil om, det er jo også hele hensikten med religionene, makt og kontroll over underståttene.
Men for all del, noen trives å leve sitt liv på kne med lua i hånden og klump i halsen over hvor heldig man er som får lov til å være guds lille lam. Men forvent ikke annet enn å bli sett på som en sau av andre.
