Kjære vene, dette tar altfor mye av. Først må jeg få klargjort at jeg også har endel åndsverk på samvittigheten, uten å ha sett de store summene av den grunn. Men å nesten begynne å true en privatperson for å "piratkopiere" en cd av en kamerat, som dette i praksis er sammenlignbart med, er helt fjernt for meg.
Personlig ville jeg aldri ha solgt boksen, men hadde noen sendt meg en pm så ville jeg vært villig til å svi av en kopi til den personen. Hadde det kommet en strøm av pirat-meldinger så ville jeg nok reagert litt, men det er egentlig et hypotetisk problem. Hvis en plate har vært lovlig utgitt, og ikke er i distribusjon lenger, så synes jeg at åndsverksloven kan strekkes ganske langt sålenge det ikke er noen økonomisk gevinst i det. Er det unikt nok så mener jeg at det er legitimt å la et lite antall venner få lov til å glemme å slette filene dere la inn på HDD for å slippe å bruke cdp. Det er helt greit, for plateselskap og artist har sluttet å selge produktet, og har med andre ord null tap i omsetting - uansett hvor mange som kopierer det.
I vår var jeg på jakt etter Carmels glimrende The Falling. Den ble gitt ut i et opplag i 1986 på lp, cd og mc. En gang på nittitallet var alle solgt, og siden har det ikke blitt trykket opp flere. Jeg fant et enslig eksemplar på Amazon, som var relativt dyrt. Men før jeg får tenkt meg skikkelig om (jeg har faktisk aldri bestilt noe fra en utenlandsk side før, så PayPal og slikt er ukjent for meg), sendte et hyggelig medlem av forumet meg platen på flac. Det ble julekveld i stuen, og ikke bare for meg. Min faste grafiske designer på den tiden er en mulig enda større fan enn meg, så også han fikk et eksemplar av meg. Det er jeg ikke redd for å innrømme, for jeg vet med 100% sikkerhet at Carmel ikke tenker på å anmelde to fans for å ha kopiert The Falling. Hun har jo alt å tape på at fans ikke har tilgang til sin personlige favorittplate av henne, slik som tilfellet var med meg om designeren. Uten den platen ville hun tilslutt gått helt i glemmeboken, en bok som hun allerede hadde en fot inni allerede. Dag er sannhetsvitne på at den designeren er en stor fan av Carmel.
Årsaken til at jeg begynte å lete etter Carmel igjen, var at jeg for omtrent et år siden fant en vinylripp av en obskur ep fra 1984. Ikke i noen piratbukt, men i en musikkblogg. Jeg søkte på blogger, og fant en person som hadde stilig musikksmak. Etterhvert skjønte jeg at linkene i bloggen hans var til nedlasting fra hans egen server. Det skjedde med at jeg klikket på linken til The Drum Is Everything. Jeg kunne ikke finne en cd, men denne vinylrippen fikk holde. Jeg ante ikke at den fantes på cd, men det gjør den. Coveret er annerledes. Vinylversjonen er sikkert kortere, for på en cd vil jeg regne med at de har lagt til noen spor. I dag ser jeg en på Amazon til 45 pund. Vinylripp av middelmådig kvalitet til mp3 får meg ikke til å hoppe i sofaen av glede, men det å lytte til den gjør meg glad. Og jeg tror at Carmel unner meg å bli glad gjennom å høre på den platen. Uten å måtte cashe ut 45 pund til en person hun ikke har noen forbindelse med.
Jeg har ikke funnet så mye sjeldenheter som er verdt å kopiere utover det, for jeg leter ikke aktivt etter noe. Jeg fikk en vinylripp i 24 bit fra 180g av Abraxas. Jeg har ikke grammofon, så jeg syntes det var litt artig. Men jeg har samme plate på cd, så da har jeg allerede betalt royalty for den. Da har jeg ingen dårlig samvittighet for å ha en flacfil med vinylrippen liggende på HDD i tillegg til redbook. For meg blir det som om jeg får eller laster ned en gratis mp3 av en plate jeg har kjøpt i butikk. Det gjelder spesielt hvis det dreier seg om vinyl.
Den første kopien jeg overhodet fikk var en kopi av Five Leaves Left. Min førsteutgave var litt vanskelig å spille av på noen spillere av første generasjon. Det var derfor jeg fikk den av eieren av Compakthuset, for han kunne ikke spille den av på sin Yamaha, mens min Denon taklet det fint. Det gjorde også Phillips-en jeg byttet til, men etterhvert begynte platen å skippe. Da hadde jeg ikke noen skrupler med å kopiere et verk som er kjøpt og betalt. Derfor var det også en lovlig handling.
I tillegg har jeg noen ganger tatt imot en mp3, for å evaluere musikken før et eventuelt innkjøp. Noen ganger i påvente av at bestilt vare skal ankomme, eller mens jeg leter etter den. I disse dager hører jeg litt på en mp3 av Chooglin's Sweet Time. Enten så blir platen kjøpt, eller som ender det med en mp3 som ikke vil bli spilt i fremtiden. Jeg fyller ikke opp HDD med unødvendige filer, jeg er ingen samlerbøg. Jeg har ikke noe behov for å ha maks antall artister i samlingen, og hvor mange plater jeg har er for meg irrelevant. Derfor bryr jeg meg heller ikke om å ha mer enn en mastring av en plate.
Spotify gjør at det ikke er behov for mp3 for meg. Jeg bruker jo ikke mediaspiller ute på gaten, og laptop-en er underholdingen på reiser. Derfor har mp3 på HDD liten verdi for meg, sett bort fra når det dreier seg om obskure og sjeldne utgivelser. Og da skal det være skikkelig bra.
Nei, det er absolutt ingen grunn til å være helt ekstremist i åndsverksaker. Teori og juss har ikke alltid berettigelse. Når bruddet av loven ikke har noen økonomisk betydning for noen, men bidrar til spredning av normalt utilgjengelig musikk (utenom bootleg), så mener jeg at lovbruddet faktisk er på sin plass. Bruddet har ideelle grunner, og er kun til vinning for rettighetsinnehaveren.
Å gå så langt som å gjøre det utrivelig på grunn av en slik handling ser jeg på som en langt mer alvorlig handling, for det fører til faktiske konsekvenser i form av dårlig humør, og der tilhørende trøstedrikking og sanseløs piratsøking i bevisstløs tilstand. Og så får stakkaren besøk av Lars Ulrich, som slår han ihjel med en klubbe. Da blir du plutselig moralsk skyldig i både medvirkning til drap, og den endelige oppløsingen av Metallica. Det er en mye verre konsekvens enn at fans får tilgang til utigjengelige utgivelser som artisten har godkjent, og potensielt blir enda mer glad i artisten.
