“Happiness depends upon ourselves.”
– Aristotle
Jeg ville vel ikke levd opp til brukernavnet mitt om jeg ikke greip denne sjansen til å nerde litt.
Jeg har nå, på en lat sommerdag, bladd gjennom hele min kopi av
The Nicomachean Ethics, der Aristoteles diskuterer
eudaimonia – oversatt til "happiness" i Barnes-utgaven – uten å finne dette sitatet. Det er vel egentlig ikke så farlig, for en kan spore en lignende tanke gjennom hele teksten, der han diskuterer alle mulige kriker og kroker av eudaimonia-begrepet, og kommer frem til at det handler om alt fra velstand, nytelse, kjærlighet, vennskap, dygder, estetikk og så videre. For Aristoteles er
dygd, altså rette, gode og vakre handlinger, opplevelser og innstillinger, helt sentralt i livet. Et liv i dygd gjør at man kan fylle ens rolle i staten og leve et godt liv.
Dermed kan en kanskje si, med en viss rett, at Aristoteles mener at "happiness depends upon ourselves", som i sitatet (som nok egentlig er et påhitt). Han argumenterer jo for at
eudaimonia handler mye om hva man gjør, og hvordan man gjør det. Dermed er jo
eudaimonia avhengig av oss selv, som er de som gjør disse tingene. Men da bør vi også huske på at Aristoteles'
eudaimonia handlet om livet sånn som det så ut for en gresk adelsmann og filosof omkring 350 før vår tidsregning, og har ganske andre referanser enn for oss nå i dag. Men så er kanskje ikke "happiness", eller "lykke", noe veldig presist begrep sånn i seg selv i dag heller.