Jeg vokste opp på ei lita bygd i Lofoten, som knapt nok hadde fått veiforbindelse på den tida jeg skulle konfirmeres. Det var bare et alternativ, kirkelig konfirmasjon. Jeg hadde faktisk ikke hørt om noen som unnlot å konfirmere seg. På den tida, ble det meir aktuelt å melde seg ut av statskirka etterpå....
I løpet av konfirmasjonsskola, tok jeg opp med presten at jeg hadde skikkelig utfordring med å tro på dette med jomfrufødsel, en allmektig gud og en hellig ånd. Personen Jesus og hans eksistens som opprører, har jeg aldri sett noen grunn til å betvile. Uansett, jeg tok dette opp med presten på en dønn seriøs måte, og spurte han rett ut om det ville være riktig av meg å la meg konfirmere. Prestens råd var å stå løpet ut - noe jeg også gjorde. Jeg tok aldri dette opp med mine foreldre, men skjønte nok at et sånt "avvik", ville oppfattes som nokså sært og sårende for både mine foreldre og besteforeldrene mine. Særlig for min mormor, som jeg hadde et nært og varmt forhold til. Ingen av mine nærmeste, med unntak av min farmor som visstnok var lestadianer, var spesielt kristne. De var vel det man kan kalle rettskafne, normalt gudfryktige mennesker, hverken meir eller mindre. Min mormor hadde lite til overs for presteskapets maktutøvelse over kystfolket. Mørkemenn, pleide hun å kalle mange av prestene. Hun var nok litt radikal av seg, min mormor.. Så jeg sto løpet ut, mest av respekt for mennesker som sto meg nært, og som jeg hadde djup respekt for.
Uansett; ingen av mine barn er døpte eller kirkelig konfirmerte. Vi har hatt navnefester med slekt og venner, og de tre eldste har konfirmert seg borgelig. Det har vært greit nok, og jeg har drøftet tematikken såpass med podene at jeg er nokså sikker på at de har vært reflekterte på hva de deltok i. Alle tre har stilt spørsmål med den egentlige vitsen med heile konfirmasjonen. Man kunne nok likså godt hatt en skikkelig markering på 16. eller 18. årsdagen.
Vår yngste frøken, skal konfirmeres om tre uker. Hun valgte å la seg døpe og konfirmeres kirkelig. Også hun er temmelig reflektert på dette med kirka, men hun er ikke det jeg betegner en troende kristen. Ikke er det venninnepress, heller. Og jeg har prøvd med at dette med penger, gaver osv. kunne vi nok ordne på anna måte - men det blåser hun i. Hun skal gjennomføre sin konfirmasjon, i kirka. Punkt slut og ingenting meir å diskutere. Jeg aner en smule stahet fra mora akkurat der...
Vi har stilt opp på felles-samlinger tre, fire ganger i kirka. Dette er uformelle greier, hvor sang- og teatergruppa har fremført sine greier for oss foreldre. For oss har det også vært lærerikt; vi ser jo at kirka har forandra seg, den kvinnelige presten er et driftig, energisk menneske som snakker de unges språk. Ingen svovelpredikant der, nei. Sjøl sliter jeg med følelsen av at kirka driver snikforføring av ungene våre. De indoktrineres med rytmer, sang og teater. Og jeg kjenner på at jeg er svært usikker på hva jeg egentlig skal meine om dette. En ting er i allefall sikkert, vår datter har fått bestemme sjøl. Det har ikke kommet og skal heller ikke komme noen form for press fra oss angående vårt syn på kirka og religion. Hun veit hva vi står for, hun kjenner vårt syn på religion, kristentru og statskirka. Vi skal lage en fin dag for henne, ingen tvil om anna. Jeg mener at konfirmasjonen som sådan, for lengst har utspilt sin rolle, men det er ikke like sikkert at de oppvoksende unge meiner det samme.
