Mandag kveld stod jeg på rådhusplassen i Oslo og hevet min rose sammen med minst et par hundre tusen andre i støtte til alle som er rammet av de grufulle terrorhandlingene på fredag.
Norge er et så lite land, at i en slik situasjon som dette så kjenner vi alle noen som er rammet direkte eller indirekte. Selv har jeg vært på Utøya mange ganger, både på sommerleir, på AUFs lederskole, og på landsstyremøter der jeg møtte som fylkesleder. Hver eneste dag har jeg sittet og fryktet at en av mine venners navn skal dukke opp blant de som er drept eller savnet. Det er ingen god følelse, men jeg har til nå blitt forskånet for en slik forferdelig beskjed som du og din familie har mottatt.
Ungdommene på Utøya ble drept for det de trodde på. Norge var før 22. juli 2011 et av verdens aller beste land å leve i. Fakkeltogene og rosemarkeringene på mandag og tirsdag viser at frykt og hat ikke skal få grobunn i landet vårt. Det er kanskje den beste måten å hedre alle som ble offer for terroraksjonene i Oslo og på Utøya.
Sorgen over å miste sine nærmeste vil aldri forsvinne, men den er lettere å bære når den deles av flere.
Jeg løfter på ny min rose når mine tanker går til deg og din familie, Petter.
Kondolerer.
Roy