Vær og klima før i tiden
Hvordan var været før i tiden? Det er ikke ofte manns minne strekker til, og hos de fleste er manns minne bare noen få år når det gjelder å huske hvordan været var.
Folk i Sør-Norge har imidlertid hørt foreldre- og besteforeldre-generasjonen snakke om de kalde somrene på begynnelsen av 1920-tallet, de varme somrene på 1930- og 40-tallet, de kalde somrene på 1960-tallet, kalde vintrer på begynnelsen av 1940-tallet, på 1960-tallet og slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 1980-tallet.
Før de systematiske meteorologiske målingene startet på midten av 1800-tallet finnes det historiske dokumenter og nedtegnelser, for eksempel gårdsdagbøker, som forteller om hvordan været var. Når det gjelder varme somre fra 1700-tallet og fram til i dag, peker både 2002 og 2003 seg ut sammen med 1933, 1947 og 1997.
Av kalde somre er 1802, 1836, 1839, 1921, 1923 og 1928 verdt å merke seg. På Vestlandet var det spesielt kalde vintrer i 1870/71, 1878/79, 1880/81, 1941/42 og 1978/79.
Historiske kilder antyder et gunstig klima et par hundre år etter år 1000. Da Håkon Håkonsson ble konge i Norge i 1217 ble frukten moden to ganger i året og trekkfuglene fikk fram to kull. På 1300-tallet ble imidlertid været mer variabelt og fra 1300 og utover var det perioder med dårlig vær. Perioder med mye nedbør forårsaket leirskred i Trøndelag og 500 mennesker omkom i disse leirskredene.
Nord-Europa opplevde en klimaforverring. 1440 ble rapportert som et kaldt år i Vest-Norge. På begynnelsen av 1500-tallet steg imidlertid temperaturene, men mot slutten av hundreåret var det lave temperaturer, noe som førte til uår (avlingene feilet) over Nord-Europa. I Vest-Norge ble det rapportert om sammenhengende regn i hele 23 uker i 1566.
I 1600 var Østersjøen fullstendig isdekket, mens årene 1602/03 var harde i Vest-Norge. Markene var snødekte fra 14. september og resten av vinteren. Avlingene var ikke høstet da snøen kom, og denne vinteren døde mange mennesker og husdyr på grunn av sult.
Sent i juli 1603 snødde det så mye i Gudbrandsdalen at snøen nådde folk til midjen. I august det året kunne de kjøre hjem lav, som de hadde samlet i skogen til å ha under husdyrene, på islagte innsjøer. På 1600-tallet og utover ble været variabelt, med lave temperaturer, avlingssvikt og mange ulykker forårsaket av skred og kraftig vind.
På begynnelsen av 1600-tallet var det mange stormer. I 1625 omkom 210 mennesker på havet. I Midt-Norge var årene 1625-32 karakterisert av mye regn og flommer i sommerhalvåret. Vintrene var snørike og breene begynte å nærme seg dyrket mark. I 1679 ble 139 mennesker drept i snøskred på Møre bare på en natt. Det ble rapportert at året etter ville ikke gresset gro. 1695 var preget av kaldt vær og de norske fiskeriene var dårlige på grunn av lite fisk.
Dagbøker fra Møre indikerer at 1741-44 var dårlige år med avlingssvikt (vesentlig korn) og kraftig vind førte til mange forlis tidlig på 1700-tallet. Fra Trøndelag ble det for årene 1670-1707 rapportert om værforhold i relasjon til korndyrking:
År med dårlige avlinger var 1673 (haglstorm), 1674 (regn og kjølig vær), 1675 (flom), 1684 (haglstorm), 1685 (kjølig vær), 1687 (tidlig frost), 1691 (sterk og vedvarende hete), 1695 (frost 20. august), 1695 (kjølig vær), 1701 (mye og vedvarende regn), 1702 (mye regn), 1703 (sterk varme, mye storm), 1704 (regn og kjølig vær) og 1706 (snø i mars, regn og kjølig vær, tåke og mye vind om høsten).
I 1741-42 er det beregnet at det var et fødselsunderskudd på noe over 31 400 personer. I desember 1743 var det kraftig uvær på Vestlandet som førte til alvorlige skader på omtrent 130 gårdsbruk fra Boknafjorden i sør til Sunnmøre i nord. Den 12. desember raste det ut isblokker fra Brenndalsbreen, en utløper på vestsiden av Jostedalsbreen, og drepte alle (de historiske dokumentene sier ikke hvor mange) bortsett fra en 12 år gammel gutt og en tjenestedreng på gården Tungøyane i Oldedalen. Gården gikk ut av matriklene (ble aldri gjenreist). Det står å lese: "Aar 1743 den 12te decbr. atter stor skade paa Tungøen ved udrasning af bræen, som bortrev husene med indbo, folk, kreaturer, stort og smaat. Kun en tjeneste-dreng og en 12 aars gammel gut samt to kyr reddedes. Aar 1744 var der skifte etter Gullak Tungøen og kone, og der fandtes kun de to reddede kyr, en fjærpude, to veste og en gammel sæk".
Mellom 1710 og 1735 rykket fronten til Nigardsbreen, en østlig utløper fra Jostedalsbreen, fram ca. 2 800 meter (et snitt på ca. 110 meter i året) og ødela mye av gårdene. Mathias Foss, som var prest i Jostedalen på den tid, skriver om utviklingen etter 1742:
...men fra bemeldte Tid til Aarsdagen derefter 1743 havde Iisbæen ei allene skudt seg fram de 100 Alne i Længden, foruden umaadelig i Breden, men endog borttaget Husene, omkastet dem, væltet dem for sig med en umaadelig Mængde af Jord, Gruus og store Stene fra Afgrunden og knuset dem i ganske smaa Stykker som endnu er tilsyne....
1765 var et annet dårlig år med orkaner og vårflommer. I mange lavlandsområder ble alle husene skadet og mange personer druknet (i ett område ble det meldt om 15 drepte). Under en orkan over kystområdene på Sunnmøre i 1779 ble mange hus skylt på havet og mange trær blåste overende.
Enda en orkan feide over kysten av Møre og Trøndelag i 1794. Den største flommen i Norge i historisk tid var den såkalte Stor-Ofsen i 1789. På 1800-tallet var det tre kalde perioder, 1806-13 (1812 det kaldeste), 1834-37 og 1860-tallet. Året 1868 var den store snøskredvinteren, med over 160 drepte på Vestlandet.
Noen svært høye temperaturer ble registrert i Sør-Norge tidlig på 1900-tallet og også somrene 1903, 1913-15, og flere somre på 1930- og 1940-tallet var varme. Somrene tidlig på 1920-tallet var imidlertid kjølige (1921 og 1923 de kaldeste), noe som førte til avlingssvikt.
Klimaendringene naturlige eller menneskeskapte?
Man trodde til inntil for noen få år siden at den omtrent 11 000 år lange perioden etter siste istid (kalles holosen) hadde vært relativt stabil klimatisk sett, uten noen særlig store variasjoner i verken temperatur eller nedbør. Forskningsresultater fremkommet de senere årene tyder imidlertid på at klimaet i holosen var mer ustabilt enn tidligere antatt. Når man diskuterer temperaturøkningen man har sett de siste tiårene globalt og regionalt, og eventuelt fremtidige klimaendringer som et resultat av økte utslipp av drivhusgasser, er det viktig å ha kjennskap til de naturlige klimasvingningene og hvilke klimapådriv som har virket bakover i tid.
Både temperatur- og nedbørsvariasjonene vi har opplevd i Norge så lenge det har vært instrumentelle målinger (fra rundt 1860), ligger godt innenfor de naturlige variasjonene vi har rekonstruert for perioden etter siste istid. Det er imidlertid viktig å huske at pådrivsfaktorene har variert gjennom perioden etter siste istid. For 11 000 år siden var for eksempel solinnstrålingen om sommeren omtrent åtte-ti prosent høyere enn i dag på våre breddegrader.
Menneskelige aktiviteter er i ferd å endre Jordas klima. FNs klimapanel (IPCC) konkluderte i sin siste rapport med at den globale temperaturøkningen de siste tiårene forsterker mistanken om at det kan ligge menneskeskapte klimaendringer oppå de naturlige klimavariasjonene. Disse effektene kommer i tillegg til de naturlige som har virket gjennom Jordas historie. Det er en økende vitenskapelig erkjennelse av at naturlige klimapådriv ikke kan forklare den raske økningen i den globale overflatetemperaturen observert gjennom siste del av det 20. århundre.
Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) har slått fast at gjennomsnittstemperaturen på den nordlige halvkule har vært rekordhøy de siste 100 årene og at det pågår en global oppvarming. Menneskelig påvirkning på klimasystemet omfatter økende konsentrasjoner av atmosfæriske drivhusgasser (for eksempel karbondioksid, klorfluorkarboner og deres erstatningsforbindelser, metan, nitrogenoksider m fl.), luftforurensning, økende konsentrasjon av luftbårne partikler og endret bruk av landoverflaten (for eksempel avskoging).
Av spesiell bekymring er at de atmosfæriske nivåene av karbondioksid sannsynligvis øker raskere enn noen gang i Jordas historie, muligens unntatt etter spesielle geologiske hendelser. Den atmosfæriske karbondioksid-konsentrasjonen har økt siden midten av 1700-tallet gjennom brenning av fossilt brensel og endringer i bruken av våre landområder. Mer enn 80 prosent av denne økningen har skjedd etter 1900. Forskning viser at økte nivåer av karbondioksid vil forbli i atmosfæren i noen hundre til tusen år.
Det er overveiende sannsynlig at en økning av atmosfæriske konsentrasjoner av karbondioksid og andre drivhusgasser vil føre til at temperaturen nær jordoverflaten vil bli varmere.
Klimaet i fremtiden våtere, varmere, villere?
Klimasystemet er så komplekst at det er vanskelig å forutsi flere forhold når det gjelder menneskeskapte klimaendringer, nemlig hvor raskt de vil skje, hvor store de blir og hvor disse vil finne sted.
De fleste klimaforskerne er imidlertid enige om at de kontinentale områdene vil oppleve større oppvarming enn over havområdene og at det vil bli større oppvarming på høye enn på lave breddegrader. Sjøisutbredelsen i Arktis vil bli redusert, breer vil smelte tilbake og havvannet vil varmes opp. De to sistnevnte faktorene vil føre til høyere havnivå. Den hydrologiske syklusen vil dermed endres, noe som vil føre til endret vanntilførsel og den regionale fordelingen av flom og tørke.
Forståelsen av de grunnleggende prosesser som fører til globale og regionale klimaendringer har blitt vesentlig forbedret gjennom de siste årene. Dette omfatter bedre representasjon av karbon, vann og biokjemiske sykler i klimamodellene.
Modell-prediksjoner av fremtidig global temperaturendring varierer imidlertid noe fordi estimatene for befolkningsvekst, økonomisk aktivitet, utslippsrater for drivhusgasser, endringer i atmosfærisk innhold av partikulært materiale er usikre og at klimamodellene i seg selv er forskjellige.
I desember 2003 kom en uttalelse fra American Geophysical Union (AGU), som har 41 000 medlemmer, der de hevder at det ikke er noen terskelverdi for innholdet av atmosfæriske drivhusgasser som kan igangsette farlige antropogene vekselvirkninger med klimasystemet. Noen klimaeffekter har man imidlertid allerede sett og for økte konsentrasjoner vil man oppleve større virkninger. Den store og raske økningen av drivhusgasskonsentrasjonen, sammen med annen menneskelig påvirkning over de siste hundre år og de som er forventet i fremtiden, utgjør imidlertid en reell bekymring.
For å avgjøre hva som er naturlige og/eller menneskeskapte klimaendringer og for at beslutningstakere skal ha best mulig grunnlag for å treffe de beste beslutningene i klimaspørsmål, er det svært viktig å lage høyoppløselige og nøyaktige klimarekonstruksjoner, samt å kartlegge årsaker og prosesser bak de observerte/ rekonstruerte klimavariasjonene. Første ledd i dette er å få detaljert kjennskap til når og hvilke endringer som har foregått i vår nære og litt fjernere fortid. Siden kan disse dataene benyttes i klimamodeller for å se på regionale mønstre og pådrivsfaktorer.
Hvis karbondioksidkonsentrasjonen dobles innen slutten av det 21. århundre, hvor mye vil det da regne på Vestlandet? Hvor mange dager med snø får vi da for eksempel i Oslo, Bergen og Trondheim? Vil stormene bli sterkere og hyppigere? Klimaforskerne har ikke svar på alle spørsmålene, men foreløpige resultater tyder på at det blir mildere, våtere og økt hyppighet av ekstreme værhendelser som kan føre til for eksempel flom, ras og vindskader.
Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til beregningene av fremtidsværet og forskerne jobber på spreng for å redusere usikkerheten, spesielt knyttet til de store årlige variasjonene i nedbør og temperatur i vårt langstrakte land.
Av spesiell interesse er å forstå mekanismene bak dyphavsdannelsen i de nordiske hav og variasjoner i den nordatlantiske svingningen som er bestemt av lufttrykksforskjellen vinterstid mellom Island og Azorene. Når denne lufttrykksforskjellen er stor, får vi milde, nedbørsrike vintrer på Vestlandet. Når lufttrykksforskjellen er liten, som oftest med et høytrykk over Skandinavia, er det tørre og kalde vintrer i Skandinavia.
Det globale klimaet er i endring og menneskeskapte aktiviteter ser ut til å bidra til denne endringen. Det trengs forskning for å forbedre vår evne til å forutsi klimaendringer og deres virkninger på land og regioner. Forskning utgjør grunnlaget for tilpasninger til skadelige effekter av globale og regionale klimaendringer og ekstreme værhendelser.
(Artikkelen er på årsoversikter fra Meteorologisk institutt og Verdens meteorologiorganisasjon (WMO).)