K
kbwh
Gjest
Vår mann trenger i 2008 en tråd hvor vi kan diskutere annet i tillegg til hans utallige innspillinger av Beethovensymfonier. Bitte!
|
K
kbwh
Gjest
Bitte schön! ;D
Jeg synes at hans Mozart fiolinkonserter nr 3 & 5 med fjortis Anne-Sofie Mutter er en fantastisk innspilling. HvK lar superbandet sitt akkompagnere jenta til resultater som i mine ører overgår den hifibejublede 2L-platen med Marianne Thorsen og Trondheimsolistene med god margin (ikke Thorsens feil, ikke 2L heller).
Hør her.
Jeg synes at hans Mozart fiolinkonserter nr 3 & 5 med fjortis Anne-Sofie Mutter er en fantastisk innspilling. HvK lar superbandet sitt akkompagnere jenta til resultater som i mine ører overgår den hifibejublede 2L-platen med Marianne Thorsen og Trondheimsolistene med god margin (ikke Thorsens feil, ikke 2L heller).
Hør her.
- Ble medlem
- 04.07.2007
- Innlegg
- 1.639
- Antall liker
- 0
Den perioden var nok Karajan spesielt inspirert. Kanskje han brukte de "små" formatene for å komme vekk fra arbeidet med symfonier?
En av mine favoritter fra den tiden, Tripelkonzert Op. 56, med Seltzer, Yo Yo Ma og Mutter.
En av mine favoritter fra den tiden, Tripelkonzert Op. 56, med Seltzer, Yo Yo Ma og Mutter.
Har hatt glede av Karajans direksjon av Siegfried fra Der Ring des Nibelungen
En stund siden jeg lyttet i gjennom denne, det var vel omtrent da DNO satte opp Ringen i sin tid :
En stund siden jeg lyttet i gjennom denne, det var vel omtrent da DNO satte opp Ringen i sin tid :
Først en takk til eviggrønne Valentino for å løfte frem den mest innflytelsesrike dirigenten i den klassiske diskografiens historie. Betimelig! For meg synes en todelt tilnærming fruktbar:
1. En rundreise i interessante innspillinger. Der skulle det være nok å henge fingrene i, med mindre man har en mer eller mindre reflektert aversjon mot von Karajan. Her vil jeg anbefale dem som på en eller annen måte har kjørt seg fast i et ensidig negativt syn, å åpne ører og øyne for nye musikalske opplevelser. Jeg tror ikke at lange lister med titler hjelper så mye, og satser heller på verk for verk med begrunnelse.
2. Diskusjon om von Karajans arv, inkludert sammenligninger med hans forgjengere, samtidige og etterkommere. På dette punktet kan det være nyttig å ta et oppgjør med en del myter og misforståelser.
La oss begynne med punkt to, og med å stille det essensielle spørsmålet: Hvilken Karajan? Hvis en har lyttet til et bredt utvalg av hans innspillinger, er det slående hvor store variasjoner han kunne ha i tilnærming til tempi, klangpalett og verkforståelse. Alltid tung, fet klangbalanse? Langt ifra! Generell favorisering av sakte tempi? Slett ikke! Osv. Her kan en si riktig mye, men ikke på en gang. Kommentarer, innspill og synspunkter imøteses.
Min første anbefaling er Mahlers 9. med BPO på DG fra 1982, utgitt i 1984. Dette er et konsertopptak, til forskjell fra studioopptaket fra 1981. Hvorfor skulle nå DG utgi to innspillinger av samme verk med samme dirigent og orkester med så kort mellomrom? Fordi de er eksepsjonelle! Særlig konsertopptaket. Hør den, og få avkreftet alle myter en gang for alle. Gjennomsiktig klangbilde, komplett kontroll på stemmeføring, harmoniske strukturer og ikke minst en nesten overmenneskelig helhet i tolkningen. Symfonien blir én, stor bevegelse, et humanistisk dokument - uten brudd, alltid med ustoppelig bevegelse fremover og med en sterkt følbar puls tvers igjennom. Denne skjebnetimen for Mahler, akkurat på kanten mellom liv og død, er ikke lett føde. Har du mot og overskudd til det, er det få musikkverk som har større bredde og dybde. Von Karajan gir deg det mest komplette bildet av alle de innspillinger jeg har hørt.
1. En rundreise i interessante innspillinger. Der skulle det være nok å henge fingrene i, med mindre man har en mer eller mindre reflektert aversjon mot von Karajan. Her vil jeg anbefale dem som på en eller annen måte har kjørt seg fast i et ensidig negativt syn, å åpne ører og øyne for nye musikalske opplevelser. Jeg tror ikke at lange lister med titler hjelper så mye, og satser heller på verk for verk med begrunnelse.
2. Diskusjon om von Karajans arv, inkludert sammenligninger med hans forgjengere, samtidige og etterkommere. På dette punktet kan det være nyttig å ta et oppgjør med en del myter og misforståelser.
La oss begynne med punkt to, og med å stille det essensielle spørsmålet: Hvilken Karajan? Hvis en har lyttet til et bredt utvalg av hans innspillinger, er det slående hvor store variasjoner han kunne ha i tilnærming til tempi, klangpalett og verkforståelse. Alltid tung, fet klangbalanse? Langt ifra! Generell favorisering av sakte tempi? Slett ikke! Osv. Her kan en si riktig mye, men ikke på en gang. Kommentarer, innspill og synspunkter imøteses.
Min første anbefaling er Mahlers 9. med BPO på DG fra 1982, utgitt i 1984. Dette er et konsertopptak, til forskjell fra studioopptaket fra 1981. Hvorfor skulle nå DG utgi to innspillinger av samme verk med samme dirigent og orkester med så kort mellomrom? Fordi de er eksepsjonelle! Særlig konsertopptaket. Hør den, og få avkreftet alle myter en gang for alle. Gjennomsiktig klangbilde, komplett kontroll på stemmeføring, harmoniske strukturer og ikke minst en nesten overmenneskelig helhet i tolkningen. Symfonien blir én, stor bevegelse, et humanistisk dokument - uten brudd, alltid med ustoppelig bevegelse fremover og med en sterkt følbar puls tvers igjennom. Denne skjebnetimen for Mahler, akkurat på kanten mellom liv og død, er ikke lett føde. Har du mot og overskudd til det, er det få musikkverk som har større bredde og dybde. Von Karajan gir deg det mest komplette bildet av alle de innspillinger jeg har hørt.
Jeg har aldri fått skikkelig tak i Karajan. Oftest synes jeg hans tolkninger er overfladiske og likegyldige.
Det finnes imidlertid minst to innspillinger som også vi avmålte kan like - nemlig Mozarts Hornkonserter hvor Dennis Brain er solist og ikke minst Dvoraks Cellokonsert. Mvh.
Det finnes imidlertid minst to innspillinger som også vi avmålte kan like - nemlig Mozarts Hornkonserter hvor Dennis Brain er solist og ikke minst Dvoraks Cellokonsert. Mvh.
Et lite tips: cover story for neste BBC Music Magazine (slippes i England i morgen, aner ikke når det dukker opp i Norge ...) er ingen ringere enn Karajan. Om man ikke allerede har abonnement kan et løssalgseksemplar kanskje være verdt å vurdere.
N
nb
Gjest
Om det er noen trøst, så leses dine innlegg om klassisk musikk med stor interesse. Selv om det blir en monolog.awe skrev:
Karajan kommenteres friskt, ser jeg, og selvfølgelig i andre tråder enn denne. Annet er heller ikke å vente. Jeg skal ikke raljere videre med det; det er nå engang bare slik. Hva jeg derimot undres over, er den inkonsistens som preger kritikken. Dette trekket er så påfallende at det ikke bør stå uomtalt. Ikke fordi jeg forsøker å misjonere for Karajans musikalske arv, den vil bli stående like godt uavhengig av spredte bemerkninger på dette forumet, men fordi jeg prøver å forstå hvorfor og hvordan holdninger til musikk og utøvere oppstår i en gitt sammenheng. I dette tilfellet Hifisentralen.
Flere av dem som fremhever innspillinger av Karajan som gode eller til og med de beste, hevder samtidig at de allerede har fått overdose av ham. Man avslår sogar kategorisk å benytte seg av de beste tilbudene i den klassiske diskografiens historie med denne meningsløse begrunnelsen.
I forbindelse med jubileumsåret slippes dels innspillinger som har vært referanser gjennom tiår, dels mer ukjent materiale som burde ha musikalsk og diskografisk interesse til priser som er unike. Disse avfeies på varierende grunnlag. Dels floskelpregede og stereotype beskrivelser av mannen, dirigentstilen eller klangbildet, dels at man har hørt noen andre innspillinger man ikke likte. Dette blir håpløse generaliseringer. Omtrent som å si at en ikke leser Hamsun fordi litteraturen hans er nazistisk propaganda, eller at alle muslimer er potensielle terrorister.
Tredje innvending: Man avviser innspillinger man ikke har hørt. På dette punktet avstår jeg av mentalt helsemessige hensyn fra videre kommentarer.
Smak og lyst kan ikke diskuteres på logisk manér. Alt jeg vil er å stille spørsmål ved det som for meg ser ut som lettbente eller misforståtte holdninger. I den grad jeg prøver å påvirke, må det i så fall være i retning av fornyet vurdering. EMIs samleutgivelser byr på musikalske øyeblikk av edelt merke til prisen av en middels middag på byen.
Til slutt et musikkeksempel: Richard Strauss' "Don Quixote" på EMI (enten til ca. kr. 25 eller 9, avhengig av hvilken pakke du velger). Den bygger på Cervantes litterære mesterverk av samme navn, og handler om en tilsynelatende forrykt og latterlig figur som kjemper mot vindmøller. Som oss alle har han en drøm om en bedre virkelighet som er helt uoppnåelig. Så sterk er drømmen at han velger galskapen for ikke å gi slipp på den. Ikke bare for egen del, men nok mest for sin trofaste hjelper Sancho Panzas skyld - som i sin naive uskyld virkelig kan tro på en drøm. Da Quixote dør, og må legge galskapen til side for å fortelle sin utrøstelige venn sannheten, reddes Panza av hengivelsen og kjærligheten mellom disse loslitte og ynkelige eksistensene.
Alt dette - og mye mer - kan du høre i Strauss' "Fantastische Variationen" opus 35, et verk Karajan satte svært høyt og jobbet intenst med gjennom hele karrieren. Jeg tror langt på vei han identifiserte seg med det. Besetningen er enorm, orkestreringen lag på lag og Quixote og Panza opptrer av og til direkte gjennom soli av hhv. cello og bratsj. Å realisere et slikt partitur er mildest talt krevende. I 43 minutter trollbinder Karajan, BPO og Rostropovitsj med et mylder av musikalske uttrykk, alltid skiftende, aldri likegyldige. Alt fra bitende og bitter ironi til intens lengsel og håp. Skjønnhet og sødme som kan ta pusten fra en, skjærende dissonanser som river og sliter. Hør nå: Hadde det overhodet gått an å få med seg dette hvis det hadde vært pakket inn i en sausete, overvektig orkesterklang? Selvfølgelig ikke! Sannheten er at dette er et mirakel og en åpenbaring av klarhet, differensiert spill og gjennomsiktighet. En innspilling som makter å bryte gjennom alle hindringer og kommuniserer direkte, sterkt og dypt.
Flere av dem som fremhever innspillinger av Karajan som gode eller til og med de beste, hevder samtidig at de allerede har fått overdose av ham. Man avslår sogar kategorisk å benytte seg av de beste tilbudene i den klassiske diskografiens historie med denne meningsløse begrunnelsen.
I forbindelse med jubileumsåret slippes dels innspillinger som har vært referanser gjennom tiår, dels mer ukjent materiale som burde ha musikalsk og diskografisk interesse til priser som er unike. Disse avfeies på varierende grunnlag. Dels floskelpregede og stereotype beskrivelser av mannen, dirigentstilen eller klangbildet, dels at man har hørt noen andre innspillinger man ikke likte. Dette blir håpløse generaliseringer. Omtrent som å si at en ikke leser Hamsun fordi litteraturen hans er nazistisk propaganda, eller at alle muslimer er potensielle terrorister.
Tredje innvending: Man avviser innspillinger man ikke har hørt. På dette punktet avstår jeg av mentalt helsemessige hensyn fra videre kommentarer.
Smak og lyst kan ikke diskuteres på logisk manér. Alt jeg vil er å stille spørsmål ved det som for meg ser ut som lettbente eller misforståtte holdninger. I den grad jeg prøver å påvirke, må det i så fall være i retning av fornyet vurdering. EMIs samleutgivelser byr på musikalske øyeblikk av edelt merke til prisen av en middels middag på byen.
Til slutt et musikkeksempel: Richard Strauss' "Don Quixote" på EMI (enten til ca. kr. 25 eller 9, avhengig av hvilken pakke du velger). Den bygger på Cervantes litterære mesterverk av samme navn, og handler om en tilsynelatende forrykt og latterlig figur som kjemper mot vindmøller. Som oss alle har han en drøm om en bedre virkelighet som er helt uoppnåelig. Så sterk er drømmen at han velger galskapen for ikke å gi slipp på den. Ikke bare for egen del, men nok mest for sin trofaste hjelper Sancho Panzas skyld - som i sin naive uskyld virkelig kan tro på en drøm. Da Quixote dør, og må legge galskapen til side for å fortelle sin utrøstelige venn sannheten, reddes Panza av hengivelsen og kjærligheten mellom disse loslitte og ynkelige eksistensene.
Alt dette - og mye mer - kan du høre i Strauss' "Fantastische Variationen" opus 35, et verk Karajan satte svært høyt og jobbet intenst med gjennom hele karrieren. Jeg tror langt på vei han identifiserte seg med det. Besetningen er enorm, orkestreringen lag på lag og Quixote og Panza opptrer av og til direkte gjennom soli av hhv. cello og bratsj. Å realisere et slikt partitur er mildest talt krevende. I 43 minutter trollbinder Karajan, BPO og Rostropovitsj med et mylder av musikalske uttrykk, alltid skiftende, aldri likegyldige. Alt fra bitende og bitter ironi til intens lengsel og håp. Skjønnhet og sødme som kan ta pusten fra en, skjærende dissonanser som river og sliter. Hør nå: Hadde det overhodet gått an å få med seg dette hvis det hadde vært pakket inn i en sausete, overvektig orkesterklang? Selvfølgelig ikke! Sannheten er at dette er et mirakel og en åpenbaring av klarhet, differensiert spill og gjennomsiktighet. En innspilling som makter å bryte gjennom alle hindringer og kommuniserer direkte, sterkt og dypt.
K
kbwh
Gjest
Tusen takk, awe.
Jeg har et spørsmål angående punkt 2 i din første post, om Karajans arv. Jeg har sett det påstått at Gardiner viderefører hva Karajan drev med (sic.), og mener å huske at påstanden var relatert til Beethovens verk. Før jeg leste dette hadde jeg overhode ikke tenkt på noe slikt, og påstanden fikk meg til å løfte hodet. Jeg har ikke funnet noe svar, jeg vet bare at jeg liker begge dirigenter i Beethoven. Kan du hjelpe meg videre, har det noe for seg å studere disse to mot hverandre og mot andre dirigenter, og hva skal jeg høre etter i så fall?
Jeg har et spørsmål angående punkt 2 i din første post, om Karajans arv. Jeg har sett det påstått at Gardiner viderefører hva Karajan drev med (sic.), og mener å huske at påstanden var relatert til Beethovens verk. Før jeg leste dette hadde jeg overhode ikke tenkt på noe slikt, og påstanden fikk meg til å løfte hodet. Jeg har ikke funnet noe svar, jeg vet bare at jeg liker begge dirigenter i Beethoven. Kan du hjelpe meg videre, har det noe for seg å studere disse to mot hverandre og mot andre dirigenter, og hva skal jeg høre etter i så fall?
Selv takk, Valentino. Jeg klarer ikke å se umiddelbare forbindelseslinjer mellom Karajan og Gardiner hverken i Beethoven eller annet repertoar. For meg står de ganske langt fra hverandre med hensyn til alle av musikkens parametre, i første rekke rytmikk, frasering og klang, men det er interessant å få en utfordring om å høre etter noe. Det vil jeg forsøke, og det har skjedd mer enn en gang at tråder fra forumet her har åpnet for nye innfallsvinkler.
Sikkert er det at Gardiner har vært sentral i den bølgen av kritikk som kom i etterkant av Karajans død. Han hevdet at Karajans ego var så påtrengende at det stengte for musikkutøvelsen. "...to the detriment of the music..", tror jeg det het. Sterke ord. Kanskje ikke grepet ut av luften heller, men helt ute av proporsjon i en helhetlig beskrivelse.
Sikkert er det at Gardiner har vært sentral i den bølgen av kritikk som kom i etterkant av Karajans død. Han hevdet at Karajans ego var så påtrengende at det stengte for musikkutøvelsen. "...to the detriment of the music..", tror jeg det het. Sterke ord. Kanskje ikke grepet ut av luften heller, men helt ute av proporsjon i en helhetlig beskrivelse.
Per Boye Hansen skriv fornøyeleg om Karajan i Morgenbladet 6. mars (s. 31), under tittelen "Ingen grunn til feiring". Mellom anna:
Det ovenstående har jeg i hovedsak få problemer med å slutte meg til. Boye Hansen skrev også mye annet interessant i denne artikkelen som fansen bør lese (bla hvordan Karajan ikke ønsket å håndhilse på regiassistenter). Jeg deler i betydelig grad otare's synspunkt i en annen tråd (fritt sitert etter hukommelsen) "dirigenten Karajan er grei nok, men superstjernen Karajan er utålelig".vagstol skrev:
Har jeg sagt det, erato? Glimrende sagt, om jeg skal si det selv
Jeg er enig med Boye Hansen i at det ikke er noen grunn å feire Karajan. Karajan som person kan man sikkert si mye om.
Men man kan godt skrive litt pent om EMI som lar oss høre så mye av det Karajan gjorde til en slik pris som vi nå får det for. For mye av det er faktisk svært bra!
Jeg er enig med Boye Hansen i at det ikke er noen grunn å feire Karajan. Karajan som person kan man sikkert si mye om.
Men man kan godt skrive litt pent om EMI som lar oss høre så mye av det Karajan gjorde til en slik pris som vi nå får det for. For mye av det er faktisk svært bra!
K
kbwh
Gjest
Jeg synes det er god grunn til å feire Karajan.
- Ble medlem
- 19.03.2002
- Innlegg
- 238
- Antall liker
- 1
Jeg har kjøpt meg begge EMI-boksene og jeg vet at jeg gjennom det har fått mange sentrale og viktige innspillinger i den klassiske musikken til en særdeles rimelige penge. Noen av Beethoven symfoniene med Colombia har jeg også på vinyl. Fint å få de på CD.
Jeg har hørt meget at Karajan i årenes løp og kan vanskelig påstå at jeg milskiker hans innspillinger ... jeg mener de hører med i en god klassisk samling. Det gode med den klassiske musikken er jo at at man kan finne meget glede i den gjennom de mange ulike interpretasjoner. Av og til tar jeg f.eks. for meg en symfoni eller en konsert og hører hver dag en annen interpretasjon av det samme verket. Det gjør verket mer levende å få høre det interpretert på forskjellige måter. Sett slikt, kommer man ikke utenom Karajan dersom man er glad i klassisk musikk.
Hør f.eks. Sibelius 4. symfoni, det opptaket Sibelius selv hørte Karajan dirigere ...
Jeg har hørt meget at Karajan i årenes løp og kan vanskelig påstå at jeg milskiker hans innspillinger ... jeg mener de hører med i en god klassisk samling. Det gode med den klassiske musikken er jo at at man kan finne meget glede i den gjennom de mange ulike interpretasjoner. Av og til tar jeg f.eks. for meg en symfoni eller en konsert og hører hver dag en annen interpretasjon av det samme verket. Det gjør verket mer levende å få høre det interpretert på forskjellige måter. Sett slikt, kommer man ikke utenom Karajan dersom man er glad i klassisk musikk.
Hør f.eks. Sibelius 4. symfoni, det opptaket Sibelius selv hørte Karajan dirigere ...
I løpet av vinteren så har denne blitt vippet av pinnen av denne og denne og det er på tide å se om Karajans Mahler 9. er noe å høre på. Jeg har bestilt den i live versjonen og den får knallhard konkurranse av en rekke skarpskodde herremenn som Walter, Bernstein, Barbirolli, Barenboim, Klemperer, Gielen, Chailly, Kubelik, Ancerl, Jansons og Haitink. Dermed vil jeg vel finne ut om "Karajan Ein Hundert!" er hyp og superstar eller om han fortsatt står godt og kan stå seg også frem i mot de 200 - som er et passende sted å runde av. Mvh.
- Ble medlem
- 18.02.2004
- Innlegg
- 818
- Antall liker
- 1
Jeg må sjekke ut Fournier/Szell i Dvorak's cellokonsert. Jeg liker Rostropovich/Karajan innspillingen veldig godt, men Fournier er tross alt min favoritt-cellist (Rostropovich er ikke direkte ueffen han heller, da). Querays-innspillingen har jeg også lest mye positivt om.achri-d skrev:
Karajan i Mahler 9 har mange gode sider. Veldig vakker siste sats på den innspillingen. Jeg synes kanskje fremføringen mangler noe flyt, og det er ikke alltid så lett å få til med Mahler sine verker. Mine favoritter er Klemperer (for den stoiske roen fremføringen utstråler), Giulini (fin flyt/sammenheng her) og Walter/CSO (en jordnær flott tolkning). Barenboim og Ancerl likte jeg også veldig godt. Chailly og Haitink gikk derimot ikke inn på første forsøk (men kanskje ved senere lyttinger). Hvordan er Gielen i 9'ern? Jeg synes jeg har lest at han skal være fremragende i andre satsen (blant annet).
K
kbwh
Gjest
Queyras er en fantastisk cellist. Jeg har hørt ham live, og nå sist også i Harmonia Mundi-boksen, der han spiller Haydns C-durkonsert.
Det er ikke lenge siden jeg hadde framme Karajans siste innspilling av Strauss' Metamorphosen. Den holder så det holder.
Det er ikke lenge siden jeg hadde framme Karajans siste innspilling av Strauss' Metamorphosen. Den holder så det holder.
Fant frem Beethovens symfonier nr.1 og nr.2 med Herbert/Bpo på DG på vinyl fra 1977 som fredagsunderholdning. Får ikke helt taket på den, alt er riktig, men det mangler noen følelser. Mulig jeg ikke skjønner hva jeg hører. Det blir litt korrekt det hele.
- Ble medlem
- 19.03.2002
- Innlegg
- 238
- Antall liker
- 1
De to første symfoniene er nok ikke de riktige for følelser. Forandringen kommer med den tredje. Selv liker jeg de syv siste best. De er forskjellige, men jeg opplever alle som store på sin måte. Hver gir meget.
Boksen er '77-syklusen allright. Jeg har pleid å synes at den var svært bra; særlig synes jeg han i denne syklusen gjør 5. & 7. veldig bra. Næmest standardsettende. Hadde det ikke vært for de irriterende gode bestrebelsene fra Furtwängler og C.Kleiber da.
Jeg har tidligere pleid å synes at den var bedre enn den tidligere boksen; nå vet jeg ikke helt; og ser ikke det helt store poenget med å rangere de heller. De er begge veldig gode, antakelig noen av de beste Beethoven-syklusene som er festet til tape imo. Selv om jeg har pleid å synes at Karajan har sin styrke i oddetalls-symfoniene heller enn i partalls-symfoniene.
Emotikon; det er til en stadighet svært interessante artikler i BBC MM imo, Karajan-skriveriene er virkelig underholdende lese, jeg koste meg også med Puccini-artikkelen (som hjalp meg litt i påskelabyrinten forresten, siden jeg visste at han var født i Lucca i Toskana); Beethovens 9. var også svært interessant i dette nummeret, det er nesten alltid svært gode cd'er med imo; bladet bør ligge månedlig i postkassa hos alle her i klassisk-avdelingen. Synes nå jeg da
Men det gjør det kanskje også.
Litt irritert på at de ikke har dette 2 år/£95-tilbudet sitt lengre; nå er det 1 år/£65. Velvel. Spiller liten rolle i det store og det hele.
Mvh Vidar P
Jeg har tidligere pleid å synes at den var bedre enn den tidligere boksen; nå vet jeg ikke helt; og ser ikke det helt store poenget med å rangere de heller. De er begge veldig gode, antakelig noen av de beste Beethoven-syklusene som er festet til tape imo. Selv om jeg har pleid å synes at Karajan har sin styrke i oddetalls-symfoniene heller enn i partalls-symfoniene.
Emotikon; det er til en stadighet svært interessante artikler i BBC MM imo, Karajan-skriveriene er virkelig underholdende lese, jeg koste meg også med Puccini-artikkelen (som hjalp meg litt i påskelabyrinten forresten, siden jeg visste at han var født i Lucca i Toskana); Beethovens 9. var også svært interessant i dette nummeret, det er nesten alltid svært gode cd'er med imo; bladet bør ligge månedlig i postkassa hos alle her i klassisk-avdelingen. Synes nå jeg da
Men det gjør det kanskje også.
Litt irritert på at de ikke har dette 2 år/£95-tilbudet sitt lengre; nå er det 1 år/£65. Velvel. Spiller liten rolle i det store og det hele.
Mvh Vidar P
Så langt er jeg enig i dine betraktninger om Karajan, men er på ingen måte ferdig med ham ennå. Ancerls 9. får jeg ikke tak på. Gielens 9. er meget god og jeg kan nok være enig i at andre satsen er fremragende. Vedr. Gielen - det er hans 2. og 7. som virkelig er gode av de jeg har hør nøye på. I tillegg er den 5. god, men der har Kubelik - spesielt Audite versjonen (jeg har og DG versjonen) - levert så gode tolkninger at det er vanskelig å høre på andre. Chailly er en av mine favoritter i den 9. og det er mulig du bør gi ham flere sjanser. Haitink og Barenboim har jeg ikke kommet til ennå - dette tar tid. Mvh.kibsgard skrev:
K
kbwh
Gjest
Jeg har nevnt at Karajans '77-innspilling av LvB 6 er min favoritt for tiden. Jeg vet ikke om det kan kalles regelen som bekrefter unntaket - for jeg synes ofte det du nevner om Karajan i Beethoven - men det er nå engang slik.Vidar P skrev:
Har av og til fundert på om biografisk kunnskap påvirker lytteopplevelsene. I enkelte tilfeller er det nok ikke tvil om dette, men spørsmålet står vel om hvordan opplevelsene blir påvirket. Eksempelvis om en heller tragisk skjebne hos komponisten kan understreke et tilsvarende tema i musikken. Er i beit for gode eksempler akkurat nå.emotikon skrev:Dette nummeret av BBC Music har åtte sider med Karajan stoff.
Her blir han glatt tilgitt sin fortid....
[bilde]
Noe må en jo gjøre i påsken :
- Ble medlem
- 03.05.2003
- Innlegg
- 269
- Antall liker
- 5
[quoteHar av og til fundert på om biografisk kunnskap påvirker lytteopplevelsene. I enkelte tilfeller er det nok ikke tvil om dette, men spørsmålet står vel om hvordan opplevelsene blir påvirket. Eksempelvis om en heller tragisk skjebne hos komponisten kan understreke et tilsvarende tema i musikken. Er i beit for gode eksempler akkurat nå.][/quote]
Det høres riktig ut for meg - et godt eksempel kan være Schubert, og moteksemplet Richard Strauss.
Eller fra filosofien - det er mer spennende med Nietzsche enn med Kant.
LPA
Det høres riktig ut for meg - et godt eksempel kan være Schubert, og moteksemplet Richard Strauss.
Eller fra filosofien - det er mer spennende med Nietzsche enn med Kant.
LPA
Portrettprogrammet på NRK2 i kveld tegnet et sammensatt bilde av mennesket og musikeren von Karajan. Rask og effektiv klipping kastet oss inn i et mylder av visuelle og lydlige inntrykk. Det kunne blitt kaos, men bak det hele fantes en mening, en holdning og en innsikt. Og rytme! Tekster, som mennesker, har en rytme og et tempo som enten fremmer den aktuelle oppgaven - eller forstyrrer den. Her kunne en sette seg vel til rette og bli med.
Jeg synes at denne filmen av og til kunne gi glimt inn i det jeg mange ganger har hørt gjennom en del år nå. For musikkens skyld vil jeg håpe at ordene til Rattle, Jansons, Ludvig, Kissin og Bernstein (noen av dem som var med) kan veie litt tyngre enn Boye Hansens.
Jeg synes at denne filmen av og til kunne gi glimt inn i det jeg mange ganger har hørt gjennom en del år nå. For musikkens skyld vil jeg håpe at ordene til Rattle, Jansons, Ludvig, Kissin og Bernstein (noen av dem som var med) kan veie litt tyngre enn Boye Hansens.
K
kbwh
Gjest
Jeg hadde stor glede av gårsdagens program. Meget vellaget.
Absolutt en god avslutning på en fin men frem til da musikkløs ferie. "Det er stereoanlegg i huset" sto det. Mendetfunketikkegitt.
Absolutt en god avslutning på en fin men frem til da musikkløs ferie. "Det er stereoanlegg i huset" sto det. Mendetfunketikkegitt.
K
KindOfBlue
Gjest
Dokumentaren på Hovedscenen var langt bedre enn den som gikk på Svensk TV. Flere musikkeksempler og bredere dekning.
Fint å se på en søndagskveld!
Fint å se på en søndagskveld!
K
Kaare G. Opsahl
Gjest
det var et flott program for en ny fan
M
maestro
Gjest
Det er helt tydelig fornuftig å skille mellom den politiske Karajan og musikeren Karajan. Den politiske er rehabilitert for lengst - i den grad at de færreste nå for tiden er klar over hans nazi-fortid. Burde vi da ikke være like flinke til å rehabilitere Furtwängler og Richard Strauss, for ikke å snakke om vår egen Geirr Tveit - alle adskillig større musikere enn Karajan.
Jansons har vært "lærling" hos Karajan - noe som gjør at jeg synes jeg burde finne Karajan mer interessant som musiker enn det jeg gjør. Jeg jobber ennå med saken.
Den engelske musikk-skribenten Norman Lebrecht har skrevet et meget spisset innlegg i debatten som det går an å lese her: http://www.independent.co.uk/opinio...that-impoverished-classical-music-805141.html
Skadefryd er den eneste sanne fryd....??? ;D
Jansons har vært "lærling" hos Karajan - noe som gjør at jeg synes jeg burde finne Karajan mer interessant som musiker enn det jeg gjør. Jeg jobber ennå med saken.
Den engelske musikk-skribenten Norman Lebrecht har skrevet et meget spisset innlegg i debatten som det går an å lese her: http://www.independent.co.uk/opinio...that-impoverished-classical-music-805141.html
Skadefryd er den eneste sanne fryd....??? ;D
Sitter her og er litt uinspirert. Etter den supre jubelomtalen av Paul McCreesh/Gabrieli (Archiv) sin Haydn-skapelse i siste BBC MM, så fant jeg det opportunt å dykke ned i audioteket for å fiske frem det jeg har på plate av verket. Det viser seg at den eneste er Karajans 2LP DGG-bestrebelser fra 1969 med BPO og et stjernegalleri uten like, hør bare her;
Gundula Janowitz, Christa Ludwig, Fritz Wunderlich, Dietrich Fischer-Dieskau etc etc..
Dette blir stort tenkte jeg! Det ble det ikke. De synger jo fryktelig bra. Men dette er Karajan på sitt mest pasteuriserte og homogeniserte; jeg synes ikke han klarer å få frem noen slags energi og skjønnhet i dette?
Er det bare min dagsform som er sviktende? Eller er det en grunn til at denne innspillingen ikke er nevnt med et ord i omtalen av verket i BBC MM? DGG selv har jo utgitt denne på "The Originals". Noen som kan korrigere meg, og lede meg på den rette vei?
Mvh Vidar P
Gundula Janowitz, Christa Ludwig, Fritz Wunderlich, Dietrich Fischer-Dieskau etc etc..
Dette blir stort tenkte jeg! Det ble det ikke. De synger jo fryktelig bra. Men dette er Karajan på sitt mest pasteuriserte og homogeniserte; jeg synes ikke han klarer å få frem noen slags energi og skjønnhet i dette?
Er det bare min dagsform som er sviktende? Eller er det en grunn til at denne innspillingen ikke er nevnt med et ord i omtalen av verket i BBC MM? DGG selv har jo utgitt denne på "The Originals". Noen som kan korrigere meg, og lede meg på den rette vei?
Mvh Vidar P
Huffda, Vidar. Har Gardiner der. Svært godt fornøyd, men må si at jeg gleder meg til å høre Jacobs om han kommer dit.
Men se hva jeg fant i godteposen fra Bøyum!
Men se hva jeg fant i godteposen fra Bøyum!
Venter også på Jacobs, men kjøpte nylig McCreesh sin engelske versjon.Valentino skrev:Huffda, Vidar. Har Gardiner der. Svært godt fornøyd, men må si at jeg gleder meg til å høre Jacobs om han kommer dit.
Men se hva jeg fant i godteposen fra Bøyum!
Når det gjelder Mahler, er dette fra 81?
Har en Karajan nier med BPO i en fransk utgivelse og lurer om det kan være den samme, det er en rekopling av en 81 original.