Det var først i fjor vinter at jeg fant ut at der jeg bor, i Ytre Sandviken, er det betydelig surere og kaldere enn i sentrum. Bussturen inn til Olav Kyrres gate er som en litt lenger og hurtig togtur for tiden. De siste dagene har den fryktede vinden kommet fra nord i det siste, men den skal snu i morgen. Kanskje det ikke blir en like sur opplevelse å gå til stoppet som det var i morges?
Egentlig så liker jeg kulden, for jeg kler vinterantrekket mitt godt. Dessuten er det stabile oppholdet grunnlag for å gå med desert boots hver dag, og rågummi gjør noe godt med føttene mine. Mine undersåtter elsker rågummi, og man må tilfredsstille undersåttene så de ikke gjør opprør.
Deilig er det likevel å sitte trygt plassert i sånn noenlunde sweet spot, og la seg varme av musikken og gløden av EL34. Dekslet/buret er av på forsterkeren, for lett synlige rør hører årstiden til.
Nå tennes tusen julerør, og alle hjerter gleder seg!
Btw: Det eneste som egentlig irriterer meg med kulden er at den utover å passe min smak i klær er bortkastet. Da guttungen var mindre så ønsket jeg at larven skulle få oppleve en slik "uendelig" snøvinter som vi opplevde i barndommen. Uten snøen så er kulden verdiløs for barna. Jeg er av den oppfatningen at når jeg lider, så bør det være godt for noen jeg bryr meg om. Så når jeg fryser, da blir jeg skuffet når kuldens barnepotensiale ikke er der for å lindre lidelsen min.
Edit: Jeg hadde nok glemt ut denne tråden, for jeg missforstod åpenbart meningen med tråden da jeg skrev dette. Jadda :
Var det sivil betjent, eller senil dement jeg var/er/er i ferd med å bli?