Chet BakerQuartet - Polkadots and moonbeam (1967)
Vis vedlegget 444191
Dette er hva jeg kaller vakker musikk. Og jeg skulle gitt mye for den sveisen der.
Har nettopp vært gjennom denne. Er vel nevnt litt tidligere i tråden her.
Veldig bra album synes jeg
Vis vedlegget 444208
Personlig synes jeg at sistnevnte er betydelig bedre enn førstnevnte. Polkadots/In New York er nok et av hans beste fra den perioden den kom ut, men jeg opplever at hans sviktende form på sekstitallet også her spiller inn på helheten. Det er litt for tydelig hvorfor han tilsynelatende har valgt et flygelhornmunnstykke til trompeten sin, og det er da også forsvinnende lite å høre av selve Chet på albumet i forhold til hva jeg ønsker å høre. Noen steder virker han uengasjert i soloene sine, og jeg klarer ikke dy mer for å forsøke å analysere tonen for å finne ut av hvilket instrument og munnstykke han har brukt for å verifisere hvorfor.
Trompetlyden i sistnevnte album er mer distinkt, noe som tyder på at han har brukt trompetmunnstykke. Det betyr at han på det albumet hadde mer lungekraft enn på Polkadots, noe som kanskje forklarer det jeg opplever som litt sviktende engasjement fra Chets side. Det ble i sin tid påstått at Chet hadde fått frastjålet sin trompet før innspillingen av det legendariske Baby Breeze-albumet. Etterhvert som jeg har lært mer om Chet og ikke minst om blåseinstrumenter så har jeg forstått at han valgte det lånte flygelhornet rett og slett fordi han ikke klarte å få lyd i trompeten. Senere ble han i litt bedre form og tok tilbake trompeten, men valgte å fortsette med flygelhornets munnstykke. Nok et resultat av dårlig form skal jeg bruke det jeg kan om trompetteknikk for å skjønne utviklingen hans. Før jeg vender fokuset bort fra Chet vil jeg legge til at jeg liker både Polkadots og Baby Breeze, spesielt sistnevnte, på tross av mine motforestillinger. Men jeg liker dem ikke på langt nær så godt som jeg liker albumene der han var en teknisk bedre trompetist, og ikke minst hadde nok kraft i kroppen til å holde en tone uten blåseinstrument.
Når det kommer til den skiva av Jan Høyland må jeg si meg enig med deg, Svein Arne. Kanskje jeg er litt mer tilgivende overfor ham og albumet, for jeg tar høyde for at det er en 75 år gammel mann som synger. Ikke at det gjør saken bedre for lytteren, men jeg mener at han ikke er en gjennomsnittlig vokalist. Han er en tidligere flott vokalist som har mistet glansen som alle gjør med årene. Hans type stemme er ikke som den til Bob Dylan eller Leonard Cohen, rusk hører ikke hjemme der. Men som han selv sa, han ønsket ikke å bli en gammel pensjonert gubbe. Så han stod på til han stupte. Og dette albumet er vel der han rett og slett stuper som plateartist, selv om det er nærmere min smak enn hans tidligere innspillinger. Jeg hørte litt halvhjertet på tre-fire sanger før jeg ble opptatt av andre ting og begynte å vandre rundt i rommet. Har slettet det fra favoritter i Spotify, men kommer til å ta det opp på en kassett sammen med en selvvalgt best of-miks av hans gamle hits på andre siden av arkivårsaker, mest for å ha ham i samlingen. Kommer ikke til å velge NOS TDK SA-X til opptaket, for å si det slik. Blir nok en Maxell UR fra Clas.
Her sjekker jeg et album jeg tilfeldig fant på Tidal, My Swedish Heart av tipp-tippoldebarnet til Leo Tolstoy, Viktoria Tolstoy. Tittelen skal være et hint til hennes avdøde landsmann Jan Johanssons Jazz På Svenska. Hun har et tilsvarende album til Jazz På Rysska også ser jeg, naturlig nok siden kommer fra russisk slekt. Ikke direkte ille, og lyden er ganske god som forventet av en ACT-utgivelse.
Finnes på din favoritt strømmetjeneste.