På 70-tallet leverte de store japanske hifi-bedriftene solide, direktedrevne platespillere med høy vekt, og, som vi ser i dag, mer enn 50 år etterpå, evige kvaliteter. Mange av disse, helst de som veide inn med 7 - 8 kilo eller mer, spiller den dag i dag helt fantastisk godt, med en god mm pickup.
Et greit eksempel kan gjerne være en Technics SL-1410 Mk2
Drøyt 10 kilo, kvartsstyrt, halvautomatisk, evigvarende. Spiller greit på høyde med dagens velrenommerte spillere i mellomklassen.
Men så skiftet japanerne fokus fra kvalitet til kvantitet, og velkjente klasseprodusenter som f.eks. C.E.C. lagde lettere og enklere konstruksjoner, samtidig som de flesket til med tangentialarmer og fiffige autofunksjoner. Men hva skjedde med lyden? Jeg har ikke kunnet sammenligne dette i de senere år, men er det slik at 90-tallets japanske tangentialarmspillere faktisk matcher de gode gamle "stridsvognene" de lagde 20 år tidligere? Noen som har synspunkter?
Eksempel: C.E.C. ST-630 med tangentialarm:
4,5 kilo, tonearm i plast, enkelt design, men med tangentialarmenes fordeler. Joda, disse også virker den dag i dag.
Et greit eksempel kan gjerne være en Technics SL-1410 Mk2
Drøyt 10 kilo, kvartsstyrt, halvautomatisk, evigvarende. Spiller greit på høyde med dagens velrenommerte spillere i mellomklassen.
Men så skiftet japanerne fokus fra kvalitet til kvantitet, og velkjente klasseprodusenter som f.eks. C.E.C. lagde lettere og enklere konstruksjoner, samtidig som de flesket til med tangentialarmer og fiffige autofunksjoner. Men hva skjedde med lyden? Jeg har ikke kunnet sammenligne dette i de senere år, men er det slik at 90-tallets japanske tangentialarmspillere faktisk matcher de gode gamle "stridsvognene" de lagde 20 år tidligere? Noen som har synspunkter?
Eksempel: C.E.C. ST-630 med tangentialarm:
4,5 kilo, tonearm i plast, enkelt design, men med tangentialarmenes fordeler. Joda, disse også virker den dag i dag.
Sist redigert:
.
