En stille krig i skyggen av en annen
Byer, landsbyer og flyktningleirer på Vestbredden er forvandlet til åpne fengsler. Jernporter og betongblokker er i månedsvis reist i det stille. Ingen slipper ut.
Selv nødetatene er lammet. Ambulanser blir stanset; medisinske team må bære pasienter gjennom sperringer. Daglige rutiner – allerede kvalt av kontrollposter – er nå utslettet. Bevegelse er blitt et minne.
Matmangelen øker. Det er blitt knapphet på drivstoff. Palestinske bensinstasjoner er tørre, og biler står forlatt der tanken gikk tom. Analytikere antyder at Israel holder tilbake drivstoff for å sikre egne reserver, og for å unngå prisøkninger. Samtidig er israelske bensinstasjoner fortsatt i full drift.
Det private, palestinske næringslivet kollapser. Lærere kommer seg ikke til skolene. Avgangseksamener er utsatt til høsten. Arbeidere er fanget i landsbyene sine, og arbeidsgivere kan ikke betale ut lønn når det ikke er noen produksjon.
En mann fortalte meg at han ikke har tjent én eneste shekel på over en uke, landsbyen er forseglet, bussene står, og fabrikken der han jobber er stengt.
– Jeg har ikke penger til å kjøpe mat til barna mine, sa han.
Å være innesperret i landsbyen sin, avskåret fra omverdenen, er som å føle at tiden har stoppet, som om du er frosset fast, mens resten av verden beveger seg videre. Veiene du pleide å bruke, er stengt med betong.
Den velkjente duren av busser og biler er erstattet av stillhet, og den fjerne lyden av droner. En voksende tyngde i brystet – en blanding av hjelpeløshet og isolasjon – gjør at hele tilværelsen reduseres til simpel overlevelse innenfor usynlige murer.
Du stirrer på telefonen og følger nyhetene om krig og politikk som i det fjerne, men det er du som betaler prisen – din frihet er byttet mot noen andres sikkerhet, ditt liv er satt på pause uten samtykke.
Israel forsvarer stengningen som «sikkerhetstiltak». Menneskerettighetsorganisasjoner kaller det det kollektiv avstraffelse. Bulldosere ruller inn i flyktningleirene i Jenin, Nablus og Tulkarm for å rive folks hjem. Dusinvis av personer arresteres daglig. Den israelske hæren har varslet at operasjonene vil fortsette. Israel kriger på to fronter nå – men bare den ene er synlig for det internasjonale samfunnet.
Hva er målet? Hva oppnår man ved å stenge ned hele samfunn på Vestbredden?
Bortenfor militært fagspråk aner palestinere en mer urovekkende realitet, at de tvinges til å betale prisen for globale og regionale konflikter de verken har startet, eller hatt noen innflytelse over. Deres lidelse blir en utilsiktet bieffekt i en krigsfortelling der de ikke engang er aktører.
Denne beleiringen kan vise seg å være prototypen på en ny israelsk doktrine: Øyeblikkelige nedstengninger som utløses automatisk ved enhver sikkerhetsalarm – uten juridisk kontroll, uten hensyn til sivile, uten ansvarlighet. Det handler om kontroll, ikke beskyttelse.
Konsekvensene blir dypere for hver dag. Økonomisk sammenbrudd. Psykologisk traume. Og et kjølig budskap: Dere er ikke ønsket her.
Likevel holder lokalbefolkningen stand. På Vestbredden klamrer folk seg fast til hjemmene sine, til landet sitt og retten til å eksistere.
Men la det ikke være noen tvil – presset øker. Israels politikk framstår ikke bare som en straff, men som en fordrivelse.
Dersom denne nedstengningen får fortsette uten motstand fra verdenssamfunnet, kan det ikke bare endre kartet – det kan utslette selve muligheten for fred.
KOMMENTAR
www.aftenbladet.no
www.aftenposten.no
