Her er det plass. Det går tre mann i lyttesofaen, en i hver av stolene ved siden av (som det er to av!) og fire på kjøkkenet. Selvfølgelig er ikke alle disse da plassert i sweetspot,
men det får gå på rundgang.
Ellers har jeg begynt å få den nye lydvirkeligheten under huden. Den nye tidsregningen etter at dedikert kurs til anlegget var et faktum, mener jeg. Elektrikeren ble stående å se litt uforstående på meg da jeg ville ha firekvadratskabel fra sikringsboksen, men et "jøss, det har jeg ikke lagt opp før" er jo ingen hindring.
Lydbildet er større og mere dynamisk, det virker som et tynt støyslør er borte, de perspektiviske egenskapene i opptakene trer mye bedre fram, og det låter mye renere. Og jeg som trodde jeg nærmest var i mål! Så feil kan man ta! Bassen er et kapittel for seg. Den er dypere og strammere, og det virker som om forsterkeren puster lettere og har enda bedre grep på alt som skjer. Det grepet var ikke akkurat veikt fra før, nå er det avsindig. Når Peter Gabriels ganske tåkete "Biko" fra 1980 fremstår med en dynamikk, et trøkk og en åpenhet som gjør at jeg nærmest får følelsen av å ikke ha hørt dette sporet før, DA har det skjedd ting. For ikke å snakke om det Daniel Lanois-produserte sporet "Red Rain" fra 1986, som kan låte masete og ganske blodfattig. Det folder seg plutselig ut med en kompleksitet og en gjennomskinnelighet som er til å måpe av. Tony Levins avgrunnsdype og nesten alltid romlete stick-bass står fjellstøtt og får kaffekoppen min til å riste på bordet. Sånn har jeg virkelig aldri hørt dette sporet før. Det er det samme uansett hva jeg setter på. Julian Bream, Marillion, Charlie Parker, Springsteen, Steve Forbert, Angela Hewitt. Mere av flygelet, gitaren, saksofonen, vokalen og prog-øset. Mere uttrykk, klang og skala.
Det er bare en ting å si, har du ikke dedikert kurs til anlegget, har du en kanonoppgradering i vente! Dette er noe av det morsomste jeg har funnet på med anlegget noen gang. Ring til elektrikeren din, hører du! Med en gang!!
