Hvor langt kan man dra definisjonen High Fidelity?
Hei folkens
Jeg er i ferd med å skrive et innlegg som vikler meg inn i den dype jungelen som heter HiFi. Siden jeg begynte å skrive på forum (som nå begynner å bli en evighet siden, lydogbilde forum i 99) har jeg holdt på at det finnes ingen fasit. Men hva ligger i det? Man kan lure på hvorfor man gidder å nerde rundt et slikt punkt, men jeg har rett og slett behov for å få det ut av hodet og ned på "papir" og da er jo egen tråd på HFS perfekt.
Gjorde et raskt googlesøk om definisjonen av ordet fidelity og kom opp med denne: "
The degree to which an electronic system accurately reproduces the sound or image of its input signal".
Så enkelt og greit da, bare reprodusere inputsignalet. Sinus inn, sinus ut.
Jeg spiller trompet for a living. Mye morsomt man kan dra paraleller fra der. Har hatt mye samarbeid med Yamaha som virkelig har satset stort på å lage vellydende trompeter og ta over markedet fra eksempelvis et merke som heter Bach som har hatt sterkt fotfeste i store deler av Europa.
I Norge har de aller fleste spilt på Bach i flere tiår. Yamaha har hatt et rykte på seg å klinge "kjønnsløst" i forhold til Bach.
Yamaha er et japansk merke og har maskiner, forskningsapprat og en presisjon som for eksempel Bach ikke kan måle seg med. Yamaha har alltid vært mer liktlydende i hele registeret og vært rene i stemmingen. Studiomusikere har derfor ofte spilt Yamaha, mens jazzmusikere og klassiske musikere har ofte syntes at Yamha dreper særpreget.
For å gjøre en lang historie kort så ble løsningen at Yamaha begynte å håndhamre klokkestykkene sine og hentet kompetanse fra Tyskland som kunne samarbeide tett med musikere og skreddersy instrumentet til hver enkelt trompetist. I dag spiller vel navn som Tine Thing og Håkan Hardenberger på Yamaha.
Så, hvor vil jeg med dette? Jo, forsøk å se på trompeten som høyttaleren, leppene og pusten som forsterkeren og hjernen som kilden.
Den mest avgjørende faktoren for denne skreddersømmen er hvilket akustisk miljø instrumentet skal fungere i.
Jeg ser argumentene fra "hifi-politiet" (
): "dette handler om produksjon og ikke re-produksjon".
Fra en synsvinkel så er jo det sant nok, men da skulle man tro at en lik melodi spilt likt av samme musiker ville være perfekt og lik i alle rom.
Tenk over det.
I hvilket rom lyder musikeren "riktigst"?
Er det i stua, studioet, konsertsalen, kirken, en annen stue, et annet studio,en annen konsertsal, en annen kirke, på åkeren, i skogen?
Svaret er selvfølgelig enkelt, alle steder.
La oss bytte ut musikeren med en den perfekte høyttaler som spiller av det samme så er dette den perfekte re-produksjon overalt. Det er ikke høyttaleren (musikeren) som forandrer seg, men det akustiske miljøet.
Hvilket akustisk miljø lyder musikeren best?
Svaret er nesten like enkelt, det kommer an på. Det kommer an på så veeldig mange faktorer. Lydtrykk, musikktype og smak (til lytteren) er vel de viktigste av jeg kommer på i en nesten uendelig liste.
Allerede her ved den perfekte reproduksjon er jeg der at jeg mener det ikke finnes noen fasit på akustisk miljø. Lydtrykk, musikktype og smak vil variere bigtime fra entusiast til entusiast.
Stereo:
Er i mine øyne et konsept som er ganske langt unna den perfekte reproduksjon som ligger i den fysiske begrensningen.
Lydbildet er et phantom image som varierer i størrelse, høyde og bredde etter plassering og akustisk miljø. Det riktige lydbildet eksisterer ikke. Teoretisk sett vil det perfekte lydbilde eller holografi være ganske flatt og lite.
Spredningsmønsteret til en høyttaler er konstant og knyttet til hver enkelt frekvens. Lydbildene den skal gjengi er ikke det og instrumentenes spredning varierer. Derfor vil enkelte høyttalertyper lyde riktigere på enkelte instrumentyper, mens andre høyttalere riktig på andre.
Går man dypere ned i lydbølgeteori får man enda flere kompromisser.
Dynamikk varierer med direktiviteten på høyttaleren og det akustiske miljøet.
Bassdirektivitet varierer av mange faktorer som man ikke fanger opp på blant annet polarresponsmålinger.
Innen opptaksteknikk så har man vanskeligheter med å vite hva som er riktig bassnivå fordi det er så mange faktorer som spiller inn på både hodetelefoner og høyttalere.
Tilbake står man med frekvensresponsen og timbre som kan gi en veldig riktig gjengivelse av klangkvalitet. Anlegg jeg har besøkt har spriket veldig i utforming, dipoler, horn og apekister har på mange måter hørtes veldig likt ut på samme musikk, men graden av perfekt realisme har variert fra musikkstil til musikkstil og er sannsynligvis mer knyttet til dynamikk og refleksjoner fra rom enn timbre.
Så hva er konklusjonen?
Kjør på!! Alt er lov. Til og med horn, apekister, dipoler, rør og vinyl kan fungere hvis forholdene er lagt til rette for det og eieren liker det han hører.
Kanskje det er grunnen til at markedet ser ut som det gjør?
Har du giddet å lese helt hit, så takk for det! Har du ikke, så skjønner jeg deg godt.
