
The Black Keys - Brothers
Bra, men fortsatt foretrekker jeg Attack & Release.
Übergod plate, pahf. Den har vært mye spilt her på gården også i det siste. Fin plate for sesongen, faktisk.pahf skrev:Billy Bragg & Wilco - Mermaid Avenue
Heep uten Hensley har ingen interesse for meg. Det er et av de banda som jeg har et mest nostalgisk forhold til, og skifte av vokalist passer dårlig i et slikt verdensbilde. Og så oppfatter jeg som sagt den samleplaten jeg lånte i forrige uke som veldig ujevn, og det er spesielt åttitallet som ødelegger bildet for meg. Jeg må rett og slett ha ignorert dem på den tiden, eller rett og slett ikke kjent dem igjen når det har blitt spilt for meg.Supertramp skrev:Fint med litt Heep, så jeg kjører på med det siste albumet Ken Hensley var med på:
Er det så fryktelig stor forskjell, da? Det er jo musikken som teller, og da er vel originalomslaget helt ok illustrasjon?vargen skrev:no-man - wild opera.
Få bilder liggende ute av denne reissuen.![]()
Helt riktig.baluba skrev:Er det så fryktelig stor forskjell, da? Det er jo musikken som teller, og da er vel originalomslaget helt ok illustrasjon?vargen skrev:no-man - wild opera.
Få bilder liggende ute av denne reissuen.![]()
I stand corrected. Mitt forhold til Heep er typisk "storebrors musikk". Som ung gutt likte jeg coverkunsten deres, og Salisbury var jo knalltøff visuelt. Musikalsk har derfor bare den platen skikkelig satt seg, for under punken var jeg ikke særlig mottakelig for prog av denne typen. Det er derfor jeg stiller spørsmålstegn med mitt valg, for det er et svært perifert orkester i min egen bevissthet. Det er mer et spørsmål om familiesmak har, der det drypper litt i alle retninger. Kjekt å være tre brødre med passelig aldersforskjell, og variasjon i smak og erfaring.Supertramp skrev:Baluba: Hensley i Heep var aldri hovedvokalist men hoved-låtskriver/produsent/bandsjef og deltagende vokalist.
Enig i at tiden etter ham så forsvant mye av de gode låtene, men helt elendig var det ikke.
Abominog, bl.a. er et sterkt album.
Å bytte vokalist var en dyd av nødvendighet da Byron(69-76) var på sitt verste med fyll/rus. Lawton(76-79)kom inn og gjorde en svært god jobb i årene det varte. Så ble det mye "rart":
Sloman (79-81)
Goalby (81-85)
Fontaine (86)
Før Bernie Shaw etablerte seg som en dyktig og populær vokalist (86-)