Fordi cash er svensk og, svenske synden tiltaler meg, nok en avstikker fra amerikansk seksuell tenåringsangst fra 60-tallet. Nå skal det sies at deler av fundamentet til Cramps er å finne fra samme muzak.
The Cramps - "Flamejob"
bruker å ta vare på konsertbilletter enn så lenge de finnes, er jeg smart i gjerningsøyeblikket, legges de ved et cover.
Såååå mange år siden?

2006 føles fortsatt som igår. Seriøst, Santa Cruz er et av de stedene i den hvite vestlige verden jeg virkelig har følt ubehag på grensa til (små)frykt. Konsertstedet var kult, mitt i tjukkeste sentrum, rimelig trasha publikum, men gatene rundt? Hjælp! Sjeldent glad for å sette meg inn i en drosje å bli kjørt to kilometer til hotellet,
nakne damer, essensen i livet. Fallende, stående, skitt det samma.
RIP Lux. Er sjeleglad for de 8 (eller var de 9) konsertene jeg fikk med meg i bagasjen. Inger over, knapt noen ved siden.