Ja, selvsagt kan jeg utdype.
Jeg pleier å kategorisere avvikene i smalbånds, bredbånds og fundamentale avvik. Om man har 0,2dB mer i hele nedre mellomtone og bassområdet enn i resten av frekvensområdet er det svært hørbart. Har man et avvik over ca en til to oktaver må man som regel opp i rundt 0,5dB avvik for å klare å høre det. Har man et avvik som er betydelig smalere enn en oktav trenger man fort 1-2dB før man med konsentrert lytting klarer å høre det.
Jeg har tidligere kalt både bredbåndsavvik og fundamentale avvik for tendensavvik, men jeg har sett behovet for å differensiere dette da det i mange situasjoner har fundamentalt forskjellige ting å si for den subjektive lydoppfattelsen.
Et instrument har sjelden noen særlig grad av subharmoniske, men til gjengjeld et vell av overharmoniske komponenter. Et instrument som har sin grunntone ved 500Hz, og sine overharmoniske komponenter oppover vil det få en varmere karakter om man har en svak heving i området rundt 500Hz. Man kan ha en svakere heving i diskanten uten at dette av den grunn blir sjenerende. Har man i stedet et instrument med grunntone på 1500 Hz på samme anlegg vil hevingen i diskanten plutselig være sjenerende, og dette instrumentet vil låte kaldt.
Spesielt på perkosjonsinstrumenter har man en noe spesiell klangstruktur. Selve anslaget medfører ofte en tone som ligger høyere i frekvens enn selve grunntonen, men lavere i frekvens enn overtonemønsteret. En skarptromme er et lysende eksempel på dette. Om man mangler nivå ved anslagsfrekvensen, altså høyere enn resonansfrevkensen, vil den høres kald ut. Dette skyldes både at anslaget ligger såpass langt unna grunntonen at en heving i grunntoneområdet ikke vil hjelpe anslaget, og det faktum at anslaget i nivå er så kraftig i forhold til grunntonen at det kamuflerer selve grunntonen. Den opplevde grunntonen er derfor anslaget, og uteblir dette gjenstår det bare et dødt klask.
Rask og treg bass henger også sammen med disse parametrene. Om grunntonen til en basstromme vår lov å være domminerende, mens anslagets frekvensområde er noe dempet (det er nok dette Antonx siktet til i en annen tråd) så vil ikke den fysiske opplevelsen av bass komme før anslaget er ferdig og selve grunntonen kommer skikkelig i gang. Grunntonen er faktisk ganske treg selv om det kan høres ut som om basstromma er bare et kontant slag som opphører straks.
Opplevelsen av oppløsning henger sammen med to faktorer. Den ene er graden av forstyrrende elementer, den andre er graden av fokus anlegget setter på det som ligger av detaljer i musikkmaterialet. Det sier seg vel selv at den ene av disse er rent kvalitativ, mens den andre må sies å være ikke-kvalitativ.
Har man store bredbåndsavvik vil det som regel redusere opplevelsen av oppløsning kraftig. Imidlertid kan smalbåndsavvik også slå ut på denne måten. Smalbånds, eller bredbåndsavvik benyttes ofte bevisst for å legge inn litt ekstra detaljer. Grunnen til at man kan komme med en slik påstand er at man kan finne sammenfallende klangkarakterer på flere høyttalere fra samme produsent selv om disse ikke nødvendig vis benytter samme elementer. Har man imidlertid smalbåndsavvikene på feil plass i forhold til musikkmaterialet vil opplevelsen av oppløsning forsvinne, og påstander om at anlegget avslører innspillingene begynner å dukke opp.
Fundamentale avvik har på sin side ikke så mye å si på opplevelsen av oppløsning. Imidlertid ligger det en glidende grense mellom fundamentale avvik og bredbåndsavvik på dette området, på samme måte som det ligger en glidende grense mellom bredbånds og smalbåndsavvik.
Når det gjelder det utvaskede begrepet utklingning så finnes det bare en faktor som egentlig påvirker hvor lenge utklingningen varer. Det er forholdet mellom støygulv og signal ved den aktuelle frekvensen. Når utklingningen faller under støygulvet forsvinner utklingningen, og siden støygulvet i de aller fleste tilfeller er dominert av støy i selve innspillingen, eller simpelt hen andre instrumenter (som betraktet i forhold til det aktuelle instrumentet i sammehengen kan sees på som støy) betyr det at det i all hovedsak er innspillingen som bestemmer utklingningen og ikke anlegget slik mange liker å hevde.
Men jeg skal allikevel ikke ta kreden fra de som hevder dette for det er den subjektive oppfattelsen av utklingning som bestemmer hvor lenge vi oppfatter den å vare, og det ligger betydelige faktorer som påvirker vår opplevelse av dette.
Her er vi igjen inne på klangbalanse. Det er grunntonen som "klingen ut" og derfor er plutselig sammenhengen mellom varm lyd og utklingning veldig nær hverandre. Det vil da si det samme som at et nøytralt anlegg vil klinge ut mer på noen instrumenter og mindre på andre sammenliknet med et som ikke er nøytralt.
Siden vi stort sett hører mye på enkel musikk når vi vurderer slike parametre er derfor mange anlegg tunet til å klinge ut ganske mye (mer enn hva som er korrekt sett ut fra innspillingens utklingning) på typisk jazztilhehør som cymbaler med visp, triangler osv osv. Dette hører jo også til et område der ørene er svært følsomme for det som skjer vil det derfor også ofte være naturlig å tune seg inn på dette. Imidlertid velger man samtidig å gjøre lydbildet til eksempelvis en fuzzgitar langt kaldere, om man så ikke har en konstant heving hele veien nedover i mellomtonen slik at også den låter varmt.
Ser man da på de fundamentale avvikene i første avsnitt er man for lengst langt over grensen for hva som er svært hørbart. Med andre ord kan man ikke bare velge seg mengder med oppløsning, mengder med utklingning, mengder med dynamikk, mengder med kropp osv osv. Ulike instrumenter vil falle svært ulikt gjennom på slike overtunede anlegg. Det man bør sette fokus på er å redusere de forstyrrende elementene som refleksjoner, støy, forvrengning og forstyrrelser som simpelt hen ikke kommer gjennom anlegget.
Det jeg nevnte om spillere, forsterkere osv er først og fremst ment i retning av hvor populært det er å måle effektforsterkere uten reell last, og hvordan dette kan påvirke signaltapet gjennom transistorene/rørene, samt påvirke signalet gjennom effektforsterkerens motkoblingskrets. Med andre ord er de reelle avvikene langt større enn de vi får se presentert i form av målinger.
Og jeg kan skrive under på at de har en "farge" i seg selv,i likhet med alle andre elementer jeg har hørt.
