Å plassere nazismen på en høyre-venstre-akse er ingen enkel øvelse. Den har store likheter og store ulikheter til begge sider.
Årsaken til det er egentlig ikke nazistenes "mangfold", men det faktum at venstresiden ikke har 100 % monopol på sosial samvittighet, og høyresiden har ikke monopol på nasjonalisme. Det er klart at fascistene så på seg selv som en tredje vei, noe som kommer tydelig fram på sekstitallet på de som fortsatte den ideologiske kampen etter tapet i 1945.
Men det er nok hevet over enhver tvil at ideologisk var nasjonalsosialismen en reaksjonær bevegelse mot kommunismen. Den tok opp i seg sosialpolitiske meninger som ikke tradisjonelt tilhørte høyresiden, men som i dag er en selvfølge for alle partier i Norge i alle fall. Og, som den massebevegelsen den var så fantes det venstreradikale elementer med sterk nasjonalfølelse i den. Men disse var ikke noe toneangivende i skapelsen av nazistisk politikk med svært få unntak.
Nazismens tilhørighet på den politiske skalaen er på høyresiden, selv om det fantes venstreorienterte partimedlemmer på et tidlig tidspunkt. Den politiske fraksjonen ble i Tyskland kjapt ekspedert når maktkampen tilspisset seg. Opprinnelig var partiet klart definert på høyresiden på tross av sitt arbeiderpartinavn. Partiet var en sammenslåing av et par mindre organisasjoner i Anton Drexlers
nasjonalistisk-høyrekonservative politiske arbeidskrets, som skiftet navn til det for arbeiderklassen mer appellerende navnet det Tyske Arbeiderparti. Så selv om de fra starten henvendte seg til den frustrerte arbeiderklassen i Tyskland så var det ingen sosialistisk bevegelse med røtter i venstresiden, langt derifra. Og når Hitler ble leder ganske tidlig så var sosialister en definert erkefiende. Det samme var selvsagt kommunistene og anarkistene, så det finnes ingen ideologisk kobling til venstresiden på tross av sosialpolitiske meninger som vi i dag gjenkjenner som typiske for venstresiden.
Den semantikken fungerte i Tyskland, der nasjonalsosialismen hadde god grobunn i folkets frustrasjon over freden og det den kostet Tyskland. I Norge fikk vi aldri en slik kobling, selv om Fedrelandslaget klarte å rekruttere arbeiderklasseungdom i sin hird på tyvetallet. I Norge var nazismen tydeligere høyrepolitisk på tross av at det fantes elementer som faktisk var uttalt venstreradikale. Men de elementene var ganske marginale, det dreide seg altså om et lite lokallag som har blitt kjent på grunn av medlemmenes senere sentrale posisjoner i NS-regimet under krigen. De få intellektuelle sosialistiske enkeltpersonene fra Ragnarok forlot nazismen som ideologi allerede før krigen kom til Norge og i dagene etter invasjonen.
I tillegg så er det en bestemt sak som utgjør en stor forskjell på den norske nazismen og den tyske, og det var at den norske nazismen strengt tatt var en erkekonservativ gruppe fra overklassen som mobiliserte massene rundt verdier som nasjonalisme og kristendom. Völkish-bevegelsen med sin dyrking av norrøn mytologi ble som jeg har nevnt svært marginal i Norge. På den tiden var begreper som kristensosialisme ikke eksisterende, og kristne verdier var regnet som konservative verdier. Og selv de som tilhørte en slik fløy i bevegelsen var klart konservative før krigen, og etter krigen gikk de gjerne inn i konservative bevegelser og partier. De som ikke var dømte gled glatt inn i næringslivet i 1945, og gjerne med medlemskap i Høyre. Hjort var en slik person, og jeg har faktisk stor respekt for hans virke ikke bare under krigen men også i etterkrigsoppgjøret. Jeg står nemlig på linje med de liberalt konservative strømningene som sammen med rettferdige kommunister kritiserte etterkrigsoppgjøret på rettsikkerhetsgrunnlag.
Den tredje vei er noe flere ønsker å kalle sin ideologi, men i mine øyne er det kun den sosialdemokratisk/konservative "alliansen" for NPM som fortjener noe slikt. Til det har de øvrige konkurrentene om begrepet for klart plassert på høyre eller venstresiden. Noe som kjennetegner den tredje vei i de fleste tilfeller er hatretorikk mot en av sidene i politikken, og da har ikke begrepet validitet lenger.
Vi må huske på at når nazismen og fascismen ble grunnlagt som ideologi og bevegelse var -ismene fortsatt i sin barndom. Begrepet sosialisme ble brukt av folk av alle politiske avskygninger på første halvdel av 1800-tallet. Det var derfor Marx valgte å komme opp med et nytt begrep, kommunisme. Fram til nittenhundretallets framvekst av demokratisk valgte sosialdemokratiske/sosialistiske regjeringer i Europa kunne begrepet brukes om alt fra kommunister til liberalister. Det var en så tom frase at selv de tyske erkekonservative nazistene brukte det om seg selv. Men hvis vi ikke går med på at alt til høyre for sentrum er basert på ren egoisme så blir det kun tom semantikk brukt for å forføre arbeiderklassen og de intellektuelle. Det førstnevnte lykkes tildels, det siste i enda mindre grad.
Venstresiden har stort sett akseptert at vi har regimer som er klart knyttet til venstresiden, som stalinismen og maoismen. Den liberale venstreside er like kritisk til sine ekstreme slektninger i slike regimer som den liberale høyresiden er til fascismen. Men til nå har jeg ikke hørt noen forsøke å bortforklare det. Hvorfor har elementer på høyresiden så vanskelig for å innrømme ekstreme utslag av sin egen politiske side i politikken? Det har spesielt på totusentallet vært en holdning på ytre høyre fløy av vårt parlamentariske grunnlag vært en tendens til å definere alt som er menneskefiendtlig til venstresiden, og forsøker å bruke tyvetallets "ordmagi" for å frikjenne høyresiden for all ekstremisme, politisk ekstremisme er ifølge dem kun noe som den demoniserte venstresiden driver med. Politisk ekstremisme på begge sider av skillet har selvfølgelig sterke likhetstrekk som bunner ut i den totalitære ideologien de deler. På samme måte som den liberale høyre- og venstresiden er preget av vern om vårt demokrati, slik at også i våre aksepterte politiske miljøer kan de samme likhetstegn trekkes i akkurat de samme politiske disiplinene, bare med motsatt resultat av ytterfløyenes likhetstrekk.
Jeg synes det er på høy tid å slutte å totalt demonisere ytterfløyene av vår politiske skala. Høyreekstremistene på nittenhundretallet var ikke 100 % monstre, noe som også gjelder for venstreekstremistene. De fleste på begge fløyer var idealistiske for samfunnet og folkets beste, men som vi vet i etterpåklokskapens lys vet vi dag at den idealismen ikke var så ideell som de involverte i sin tid følte selv. Nazismen innførte sosiale reformer som helt klart kan sidestilles med sosialdemokratenes sosialpoltikk men med andre virkemidler. Nasjonalsosialismen ønsket ingen omrokkering av samfunnssystemet og sosial utjamning slik kommunistene ønsket. Der kommunistene ønsket en klassekamp der arbeiderklassen og funksjonærene i en nasjonalisert økonomi og proletariatets diktatur tar makten fra kapitalkreftene, ønsket nazistene en slutt på klassekampen gjennom "samarbeid" mellom klassene. Det rettferdiggjorde de med en sosialpolitikk som hadde som hensikt å løfte de svakeste opp av den tunge armod de levde under, uten at det skulle koste kapitalistene noe særlig. Både tyskerne og italienerne brukte opprusting og bygging av infrastruktur for å heve arbeiderklassen økonomisk og få den store gruppen arbeidsledige i jobb igjen.
Som BT skriver, de hadde på utsiden ganske like mål og tildels lignende virkemidler som mye bruk av offentlige midler for å øke produksjonen i samfunnet. Og det er ikke nasjonalismen eller det totalitære som utgjorde forskjellen på ytre høyre og ytre venstre, det var verdier de tildels kunne dele. I alle fall de totalitære sidene, men også de nasjonalistiske og etnosentriske sidene kan det finnes paralleller til på begge sider. Det som til syvende og sist er det store forskjellen på høyre- og venstreekstremismen i mellomkrigstiden var premissene. Der venstreekstremismen bygget på nasjonalisering av industri og et styresett basert på arbeiderkommuner og et "demokratisk" system basert på arbeidstakerorganisasjonenes lokale valg var høyreekstremismen bygget på industrialistenes og kapitalkreftenes behov for ro i rekkene. Valget stod mellom et tyrani basert på proletariatets diktatur og en sentralisert maktstruktur basert på industriherrenes behov. Der nazistene klarte å forføre arbeiderklassen med løfter om en sterk industrinasjon for alles beste forførte kommunistene massene med å gi dem en falsk følelse av at makten ligger i deres hender.
I moderne tid har venstresiden ikke akseptert den kinesiske kommunismen som venstreorientert fordi den i dag hviler på skuldrene av kapitalistisk industri som langtfra er noe arbeiderparadis. De har nok et poeng i de de hevder, men det fjerner ikke det faktum at Kina fortsatt anser seg selv for å være kommunistisk, altså definert på ytre venstrefløy. At det har blitt en korporativ løsning der det før var kollektive løsninger gjør at det lett kan trekkes paralleller med fascismen, og dermed er et godt eksempel på det BT oppfatter som en vanskelig øvelse å skille det fra ytre høyre-politikk. Det samme kan hevdes om de gamle Sovjet-statene i mange tilfeller. Andre internasjonale tilfeller der høyreorientert ideologi var utgangspunktet men som tok opp i seg elementer fra venstresiden er den argentinske populisme i form av peronismen. Også i det tilfellet er det vanskelig å plassere bevegelsen på den tradisjonelle venstre/høyre-aksen, og årsaken til det er at høyreekstremismen ofte har måtte ta opp i seg venstreelementer for å få til det de ønsker. Men som i Perons tilfelle valgte despoter på det kontinentet å støtte seg til høyresiden når det tettet seg til i konflikter mellom fløyene.
Så på tross av at de som massebevegelser hevet seg over klassekampen og derfor kan være litt vanskelige å identifisere helt som tradisjonell høyrepolitikk, så er det når vi leter i premissene for de valgene de gjorde lett å identifisere dem som høyreorienterte. Men før vi kan identifisere dem lett i høyre/venstreaksen må vi først gjøre vårt beste for å avdemonisere bevegelsene litt. Vi må både se og anerkjenne de sympatiske sidene enhver politisk bevegelse har, for vi må ikke glemme at de faktisk var idealister som ønsket det beste for sitt folk. Det finnes helt klart aktører som var reine menneskelige monstre i begge leirer, men som bevegelser er hverken høyre- eller venstreekstremisme politiske monstre uten noen tilgivende trekk. Når vi først aksepterer det utgangspunktet blir det lettere å identifisere dem på den politiske skalaen.
