Forholdene er ille i mange land, så ille at palestinerne burde vært langt nede på prioriteringslisten for norsk bistandsarbeid. Støtten til palestinerne burde kuttes. Skal man gi bistand, så gi den heller til land i sentral og vest-Afrika. For det første trenger de den minst like mye, for det andre er det utrolig korttenkt av vesten å bidra til å bygge opp en ny islamsk stat.
Det er helt sikkert land som fortjener pengene mer enn palestinerne. Nødhjelp som mat og medisiner bør gis uforbeholdent, og fortrinnsvis spres av FN eller humanitære organisasjoner (mao ikke gi lokale krigsherrer makten de får ved å bestemme over rasjonene).
All støtte til oppbygging bør baseres på gjensidig imøtegåelse. Jeg ser ikke poenget med å støtte palestinske embedsmenns lønninger hvis styret deler ut lærebøker hvor det oppfordres til jødehat, eller ikke viser vilje til demokratiske valg.
Altså "ikke bit hånda som før deg", og "vi klør ryggen din om du klør ryggen vår". Primær interesse for giverlandene (som oftest vesten) er humanitære forhold, demokrati, fred og frihet. Hvis landets ledere kan lokke med dette, bør vi være villige til å åpne lommeboken. Hvis de vil kjøre sin egen løype bør vi som sagt bare støtte befolkningen direkte (som ofte ikke har noe de skal ha sagt ovenfor lederskapets politikk).
En mulig taktikk er å binde mest mulig midler opp mot demokrati, i stedetfor fred og stabilitet. Altså ofre kortsiktige gode mål om fred i regionen, mot å få mest mulig demokrati "for penga". Hvis frie valg og fri presse er en god start på frihet, kan det være veien for å oppnå det ultimate målet.
Samtidig risikerer vi ved å stå for hardt på disse kravene følgende:
-Iran kan overta vestens rolle som forsørgere og styrke sin politiske makt
-Kina kan gå inn og overta f.eks oljefelter eller andre økonomiske eller strategiske interesser
-Mindre, ufarlige udemokratiske land kan gjøre pr-scoop, som Cuba jevnlig gjør i sør-amerika med sine uhjelp-pakker
-k