Testet i April utgaven. D-klasse, 400 watt, pulse-width modulation, switch-mode power supply, o.s.v. Navnet på forsterkeren er Halcro Logic MC20. Prisen er $4490.
Det som er litt interessant sett fra mitt ståsted er at forsterkeren er designet av Bruce Candy, mannen som er sjefen bak de vanvittig gode "vanlige" Halcro transistorforsterkere som dm 58, dm 78 m.fl. Disse australske forsterkere har et eksepsjonelt lavt forvrengningsnivå, John Atkinson hos Stereophile hadde ikke målt noe tilsvarende hos andre forsterkere da dm 58 ble testet. Og da Stereophile's Paul Bolin testet dm 58 mente han den satte en ny standard for lydkvalitet og mente den burde havne i sin egen A+ klasse.
Derfor er det litt interessant når Bruce Candy lager en D-class amp, med det for øyet å lage en forsterker som også her har et eksepsjonelt lavt nivå for forvrengning. De sies at Bruce hater forvrengning, og mannen har vistnok peiling på hvordan elektronikk skal designes.
Hva skriver så Art Dudley i testen angående lydkvaliteten ?
Den blir målt opp mot hans egen referanse, en Lamm ML2.1 til ca. $29.000.
Ganske kort: Halcroen spiller opp mot Lamm'en på de fleste områdene, og vel så det. Klasse D forsterkeren leverer en fantastisk klarhet i gjengivelsen, svært transparent, svært nøytral lyd, maskerer selv ikke de ørsmå detaljene i musikken (noe som Lamm'en gjør), veldig pin-point stereobilde, men ikke like dypt som Lamm ML2.1.
Men så er det alltid et men når det gjelder D klasse forsterkere. Her er hva Art Dudley sier i konklusjonen : " Where the MC20 fell short of my reference was where most other amps seem to, as well: While the Halcro didn't sound mechanical per se, the Lamm allowed music to sound that much more human and organic."
Så her får vi det bekreftet nok en gang, det er de samme lydlige kjennetegnene som går igjen i alle D-class amp'er. For meg er det helt uaktuelt å kjøpe et lydprodukt som ikke låter "kjøtt og blod", humant og organisk. Da får det være akkurat det samme hvor god den ellers måtte være.
Som det står her i testen til Art Dudley, så er ikke D-klasse noe nytt. Allerede på 50 tallet var denne teknologien kjent. (Og Philips lagde pulse-width modulation forsterkere på 70-tallet). Så spørsmålet mitt til de som representerer vitenskapen er: Hvorfor har alle D-klasse forsterkere denne lett syntetiske klangkarakteren, eller ikke-organiske klangkarakter? Er det "innebygd" i teknologien ? Er det de lydlige skavankene som er årsaken til at teknologien ikke ble noen hit i konsumentproduktene tiår tilbake i tid?
Det som er litt interessant sett fra mitt ståsted er at forsterkeren er designet av Bruce Candy, mannen som er sjefen bak de vanvittig gode "vanlige" Halcro transistorforsterkere som dm 58, dm 78 m.fl. Disse australske forsterkere har et eksepsjonelt lavt forvrengningsnivå, John Atkinson hos Stereophile hadde ikke målt noe tilsvarende hos andre forsterkere da dm 58 ble testet. Og da Stereophile's Paul Bolin testet dm 58 mente han den satte en ny standard for lydkvalitet og mente den burde havne i sin egen A+ klasse.
Derfor er det litt interessant når Bruce Candy lager en D-class amp, med det for øyet å lage en forsterker som også her har et eksepsjonelt lavt nivå for forvrengning. De sies at Bruce hater forvrengning, og mannen har vistnok peiling på hvordan elektronikk skal designes.
Hva skriver så Art Dudley i testen angående lydkvaliteten ?
Den blir målt opp mot hans egen referanse, en Lamm ML2.1 til ca. $29.000.
Ganske kort: Halcroen spiller opp mot Lamm'en på de fleste områdene, og vel så det. Klasse D forsterkeren leverer en fantastisk klarhet i gjengivelsen, svært transparent, svært nøytral lyd, maskerer selv ikke de ørsmå detaljene i musikken (noe som Lamm'en gjør), veldig pin-point stereobilde, men ikke like dypt som Lamm ML2.1.
Men så er det alltid et men når det gjelder D klasse forsterkere. Her er hva Art Dudley sier i konklusjonen : " Where the MC20 fell short of my reference was where most other amps seem to, as well: While the Halcro didn't sound mechanical per se, the Lamm allowed music to sound that much more human and organic."
Så her får vi det bekreftet nok en gang, det er de samme lydlige kjennetegnene som går igjen i alle D-class amp'er. For meg er det helt uaktuelt å kjøpe et lydprodukt som ikke låter "kjøtt og blod", humant og organisk. Da får det være akkurat det samme hvor god den ellers måtte være.
Som det står her i testen til Art Dudley, så er ikke D-klasse noe nytt. Allerede på 50 tallet var denne teknologien kjent. (Og Philips lagde pulse-width modulation forsterkere på 70-tallet). Så spørsmålet mitt til de som representerer vitenskapen er: Hvorfor har alle D-klasse forsterkere denne lett syntetiske klangkarakteren, eller ikke-organiske klangkarakter? Er det "innebygd" i teknologien ? Er det de lydlige skavankene som er årsaken til at teknologien ikke ble noen hit i konsumentproduktene tiår tilbake i tid?