Hører barna våre på samme musikk som foreldrene sine?

[janfrt]

Fikk en liten oppfordring om å lage en egen tråd om dette emnet:

Bakgrunnen er at jeg ble inspirert av et innlegg for noen dager siden hvor en ekstremt dypt deprimert og fortvilet far fikk høre at barnet helst ville høre på Justin Bieber, selv om det har blitt spilt R´n´R, R´n´B, Soul, Country, Americana, Bluegrass og you name it, i heimen opp gjennom årene. Føler selvfølgelig sterkt med faren og jeg begynte derfor å rote litt rundt for å finne ut om det finnes forskning rundt dette, for menneskehetens skyld, ekstremt viktige feltet.

Spørsmålet jeg ønsket å få svar på, er om faren har forsømt seg? For ordens skyld: Det gjelder meg også.

Vel, jeg fant noe.

Her litt småseriøst som jeg har forkortet noe jævlig slik at noen kanskje gidder å lese det. Det er hentet fra en publikasjon (fersk) fra Cornell-universitetet i Ithaca, NY: Og VELDIG KORT så er dette en avhandling om hvorledes vi preges av musikk i oppveksten og hva vi foretrekker og husker når vi blir eldre, nemlig at (min oppsummering av rapportens synopsis):

Det er en signifikant sammenheng mellom det foreldrene spiller av musikk og det barna oppfatter som foretrukken musikk når de blir eldre. Forskerne, for det er det de vitterlig er, og dette er ikke et hvilket som helst universitet, konkluderer også med at barn som blir eksponert for musikk som foreldrene spiller, foretrekker denne fremfor samtidens når de blir eldre/voksne.

For spesielt interesserte finnes rapporten HER.

Hvilke erfaringer har dere som er foreldre og spiller masse musikk?

 

[Townes]

Hmm, stakkars far

Det der tror eg lett på, konklusjonen fra forskninga altså. Min egen musikkpreferanse preges i veldig stor grad av de tinga eg ble eksponert for i heimen i alderen 5-10 år, primært gjennom min far. Det gikk mye i Beatles, Johnny Cash (veldig mye Cash) og Neil Young der - og eg hadde en onkel som var blodfan av Stones og hele tiden prøvde overbevise meg om at det var bedre enn Beatles. Endte vel opp med, som den diplomat eg var, å si de var like gode


Husker ennå (vagt dog) da eg sto og snurret sånne gamle Tandberg ruller (båndmaskingreie) over Huldra 10'n, knapt tørr bak øra. Mye morro på de rullene, fra norsk 70s som Vømmøl'n til kinks og creedence.


Men klart, et opprør måtte jo komme - min far likte jævli mye dritt også (og i dag er det vel omtrent bare det han liker), så noe opponerte eg såklart mot - det gikk mye i puddelrock og heavy i disse formative years, helt til grungen reddet meg fra Mötley Crüe etc i 1991 og åpnet et helt nytt musikalsk univers. Men countryen gav eg aldri slipp på, husker veldig godt da eg snikhørte på George Jones i baksetet under en Danmarksferie. Da var det av med walkmanen (og KISS), og lytte til Who's gonna fill their shoes. Tror det var i 86 eller 87, så da må eg ha vært 8-9 år, og syntes den sangen var helt vannvittig bra! Sjøl uten å ta alle referansene i den.


Men ja, eg tror nok at kidsa vil (ubevisst) ta til seg mye av det de får spilt for seg, så når eg sier eg holder på med systematisk indoktrinering, så er ikkje det bare tull. Prøver å sørge for å ha god musikk surrende i bakgrunnnen så ofte som mulig, og gi de mye variert - alt etter stemning og humør. Husker ennå det heller ekstreme opphenget dattera hadde i en Led Zeppelin dvd da hu var 3-4 år; sto og imiterte bevegelsene til Robert Plant. Sjøl en hardbarka stril kan blir rørt av sånt.

Og favoritten til dattera:

 

[Trondmeg]

Min holdning har vært å spille den musikken jeg liker selv og aldri klage på hva barna har spilt eller fortelle at min musikk er bedre enn annen musikk. Eldstedattera har blitt fast gjest i platehyllene og liker massevis av det jeg har. Relatert til trådens tittel kan jeg hvertfall si at i vårt tilfelle stemmer det.

 

[Bartesam]

Sønnen min spiller samme musikken som jeg gjør, for han ble impregnert av meg på 80 tallet med 60-70 og 80 tallsmusikk. Han sier også som meg at det utrolig mye dritt som har blitt gitt ut siden 1993-94 fram til nå. Lypunktene er progrocken og en del av metallen sier han

 

[bluesbreaker]

Jeg er i liten grad preget av musikksmaken til mine foreldre (tror jeg).
Bror min, som er 12 år eldre enn meg, var på sjøen i 1968, og hadde sett Quicksilver Messenger Service, Electric Flag og Steppen Wolf på Fillmore East N.Y.
Det har satt spor i slekta.

Ellers tror jeg at teorien har mye for seg.
Mine unger har spilt mye Zeppelin, som meg, og gutten som spiller djent(?) og prog-metall digger Yoakam som opphavet.

 

[samlanes]

Det viktigste må vere å få ungene til å fatte interessen for musikk og dens mangfold.
Viss ein tenker på musikken som et tre,så startet det vel for mange med hovedtyngden av musikken i stammen av treet og eindel greiner.

Så etterkvart som ein veks til,så blir musikkens bredde utvidet til et fullvokst tre,med fleire og fleire greiner itakt med alderen.

Slik er det vel alle med unger håper det skal bli,trur eg da.
Sjøl så kan eg lytte på nesten all type musikk,men ikkje opera,men blues/køntri aktig er nok det foretrukne,definitivt som ein følge av musikken i oppveksten.

Mvh.

 

[Pink_Panther]

Noe av det flotteste fatter hørte var Livet på Finnskogerna, spilt av en eller annen Jularbo. Jeg er overhode ikke smittet av ham.
Sent i livet fikk han ørene opp for Sputnik. Da var det nære på at jeg kastet ham ut av huset. (Jeg eide huset på den tiden, han bodde hos meg)

 

[samlanes]

Det var nok han Carl Jularbo,heller han enn Justin (høg) feber.

Mvh.

 

[TT.]

Jeg ble veldig påvirket av mine eldre søsken og ikke så mye av mine foreldre. Der i gården var det Jim Reeves og Engelbert Humperdink (eller noe sånt). Mine søsken, 4 og 8 år eldre enn meg, spilte plater dagen lang. Genesis, CCR, Steppenwolf, Jimi Hendriks, Earth, wind & Fire, Carole King, Elton John, The Beatles. Ser i ettertid at det var den rolige ende av musikken jeg falt for og ikke rocken. Barna mine har delvis fulgt min smak og ikke mor.

 

[Pink_Panther]

Carl var det ja. Grunnet min oppførsel så kan jeg heller ikke bli skuffet når avkommet ikke liker Beatles, Yes, Focus, CCR.........

 

[samlanes]

Versågod Pp: http://www.google.no/url?sa=t&rct=j...NMlNQmG_KfLzR40kw&sig2=nNVtQvFPdiDM04d31Gw5fQ


Fin type som har covret Jularbo,hehe.

Mvh.

 

[Pink_Panther]

Versågod Pp: http://www.google.no/url?sa=t&rct=j...NMlNQmG_KfLzR40kw&sig2=nNVtQvFPdiDM04d31Gw5fQ


Fin type som har covret Jularbo,hehe.

Mvh.

Tusen takk, du. Hadde håpet jeg hadde glemt de ulydene der.
Den ultimate straff må være å bli innesperret i et luksus lytterom med verdens fineste stereoanlegg og kun Carl Jularbos samlede.

 

[MB-S124]

Som forholdsvis ung(22 år på strømpelesten) kan jeg si noe om min musikksmak, og hvorfor den er blitt slik.

Jeg har siden jeg ble i gangbar stand(fra jeg kunne gå) alltid klådd på elektronikk og særlig ting som har laget lyd(bla. demontering med ikke så vellykkede monteringer etterpå). Jeg fikk se en hjemmevideo fra da jeg var liten for en stund tilbake hvor jeg akkurat hadde lært og gå, hvor Dire Straits - Money For Nothing spilte på Cerwin Vega høytalerne i stua. Jeg var ikke spesielt stødig, jeg lente meg på stereobenken hvor jeg sto og lyttet og danset(gynget) til musikken og skrudde opp lyden(kameramannen(min far) brydde seg aldri, han ville se hva jeg og mine brødre kunne finne på av sprell og fange det på film), min mor "fløy" mellom stua og kjøkkenet for å skru ned lyden igjen.

Så ble jeg litt eldre og kunne gå stødig og betjene CD-spiller og forsterker på egenhånd, det å spille høyt syntes jeg var gøy, jeg tok CD-er fra CD-hylla som inneholdt kun det mine foreldre foretrekker. Den tiden var det typisk Dire Straits, Lou Reed, Eric Clapton, Pink Floyd etc. Det ble da til at jeg hørte mye på dette.

Fetteren min hadde også ganske dilla på stereo, han er vel 4 år eldre enn meg, altså hadde han større midler enn meg den gangen. På promperommet hadde han rigga seg til med ørten høytalere parallellkoblet overalt, listepop og denslags ble spilt på fulle mugger. Jeg husker den dag i dag godt at jeg mislikte musikken.

Musikken var også med i bilen, og kjøre til og fra hytta hver helg satte vel også sitt preg på musikksmaken. I halvsøvne nedover Begnadalen på vei til Oslo Søndag kveld, mørkt ute, stjernehimmel og Brothers In Arms på passe volum baki Senatorn(Stor Opel) er noe jeg husker spesielt godt.

Hjemme gikk det mye i radio, men skulle man feks. støvsuge kom CDene på banen med en gang, og da gikk det i mor og fars smak og støvsugeren skulle overdøves og vel så det.

Min første CD jeg brente da CD-brennern kom ble fyllt opp med alt fra Dire Straits til Bob Dylan og David Bowie, så satt inn i en Sony MiniDisc-spiller. Det er vel nesten den eneste CDen som jeg spilte.

Musikksmaken faller helt naturlig inn for meg, kommet inn med morsmelka omtrent, da jeg testet mitt første ordentlige stereoanlegg(tenåringsalder) var det fars plater som ble dyttet i spillern, og slik har det fortsatt!

Min musikksmak som er skremmende lik mine foreldres smak for musikk er nok der fordi jeg ble utsatt for dette i så stor grad fra jeg var liten. Barn idag har jo så mange muligheter, streaming, Youtube osv. De kan velge mye selv, jeg hadde CD-hylla og i bilen var det uaktuelt å spille noe dritt

Så er det veldig hyggelig å ta en lytteseanse hvor gamlingene også kan sette seg rundt og nyte musikken etter alles smak nå i ettertid.

Samtidig har artister som familien alltid har hørt på laget god innspillinger, det falt også derfor veldig naturlig å spille disse først på et nytt oppsett som en slags referanse.

Jeg har hatt mine turer innom 90-talls trance og techno i varierende grad som rebelsk pubertal tenåring, men gikk lei veldig fort.


Mine interesser idag er musikk, elektronikk(tar en bachelor innenfor et ingeniørfag med hovedtyngde på elektronikk idag bla.), bil og motor. Min far er glad i musikk fremdeles, men ofrer ikke mye tid til dette, han har forøvrig en ingeniørutdannelse innenfor samme fagområdet og er svært ivrig på å være med å skru bil om muligheten byr seg. Kanskje er jeg en pappadalt?

 

[Ulf-B]

Hører barna våre på samme musikk som foreldrene sine?

Man kan like gjerne snu på det spørsmålet: Hører foreldrene på samme musikk som barna sine?

For mitt eget vedkommende er det nemlig slik at jeg har snappet opp ganske mange musikalske impulser fra barna mine. Jeg har tre godt voksne barn - og de har tilført mye nytt når det gjelder musikksmak. Foreløpig har det ikke smittet like mye den andre veien - men so what? Jeg synes ikke det er så viktig å bekymre meg om hva barna mine lytter til. Det viktigste er at de har glede av musikken - og de har til dels også glede av teknologien bak godlyden og musikken.

I forhold til mine foreldre, kan jeg si at min far var gammeljazz-frelst. Benny Goodman og slikt hver eneste kveld - så det var naturligvis musikk jeg fikk i vrangstrupen i fullt monn. Det endte opp med at jeg ikke kunne fordra jazz - inntil jeg nærmet meg de 50. Da oppdaget jeg jazzen. Ikke 100% i h.t. min fars musikksmak - dertil ble det nok spilt Benny Goodman og slikt LITT for mange ganger under oppveksten. Et par tusen ganger for ofte. Ikke for det - jeg KAN spille musikk som faren min spilte - men det skjer ikke hver dag. I forhold til min far gikk ikke impulsene noe særlig i motsatt retning - for å si det mildt. Jeg opplevde aldri at han spilte noe av det jeg spilte i min ungdomstid. Stones, Doors, Dylan, Hendrix og den slags - det var helt dødfødt.

Musikksmaken min ble nok mer preget av venner jeg hadde i den kritiske perioden mellom 15 og 25. Det ble til at vi likte den musikken som var gjengs i det miljøet vi var i. Helt forskjellig fra foreldremusikken.

 

[Bent]

Jeg har nok arvet mye av musikk interessen som fattern hadde i ungdommen, men uten og bli direkte eksponert for den fra han i oppveksten. Det gikk stort sett i radio hjemme og ble vel nesten kun spilt musikk annet enn dette i bilen og der gikk det oftes i mutterns favoritter; Richard Claydemann, James Last o.l. (grøss), kanskje fattern fikk dra det så langt at han kunne lure inn ein og annen kassett med George Jones eller CCR.
Det som gjorde at jeg oppdaget musikksmaken fattern hadde hatt i ungdommen var at jeg i 8/9-års alder fikk anlegg på rommet med platespiller og fikk dermed overta hans platesamling som stod ubrukt.
Der var det ca 200 plater med pop/rock/country fra midten av 60-tallet og ca 10 år fremover (platesamlinga sluttet ganske nøyaktig rundt den tiden jeg ble født av en eller annen grunn ).
Det gikk vel sikkert 3-4 år før jeg kjøpte meg en plate selv så jeg fikk hørt mye på musikken han hadde hørt på og mye sav det hører jeg jo på enda som Rolling Stones, Janis Joplin, The Beatles, The Who, David Bowie, Albert Hammond, Alice Cooper, Cat Stevens osv.
De siste årene ettter at han bygget seg hytte og jeg kjøpte platespiller til han der har han fått igjen (nesten) hele platesamlinga og er igjen begynt og høre på musikk i stor grad igjen selv om nok det mest rockete kun blir spilt når jeg er på besøk.
Så da føler jeg at jeg har gitt litt tilbake som takk for at han betrodde platesamlinga sin til en 8/9-åring (jeg har tatt godt vare på den så alle plater er spillbare den dag i dag, selv om enkelte cover er godt slitt), han har til og med kjøpt et par nye plater det siste året.

 

[janfrt]

Som forholdsvis ung(22 år på strømpelesten) kan jeg si noe om min musikksmak, og hvorfor den er blitt slik.

Flott, MB! At du skriver et så langt og engasjert innlegg. Det er nesten 40 års aldersforskjell mellom oss, jeg blir 60 i november. Men, vi har én ting felles, og det er musikk (og HiFi).

Til saken, hvor jeg ikke har skrevet hva jeg har opplevet.

Moren min var og er svært musikalsk. Hun sang i Studentersamfundets kor, reiste til Amerika på slutten av 40-tallet og turnerte nesten hver eneste stat. Hørte på amerikansk musikk og utvidet horisonten. Min far derimot, hjemme i Norge, tviholdt på Al Jolson, Ella, Satch og desslike. Hatet rock. Beatles. Stones spesielt. Inderlig. Skulle faen meg ikke fornye seg, nei!

Jeg har fortalt det tidligere, men jeg crashet bilen hans i fylla i ´72 i muren rundt Snarøen kirke og måtte, som straff, selge hele platesamlingen. Fra gullårene ´65 - ´72. En haug med plater. Fy faen, som den satt! Men, jeg hadde jo driti meg ut jeg óg.

Selv i dag tenker jeg på hva jeg ble tvunget til å kvitte meg med. Helt for jævlig. Og fatter´n skjønte aldri hva han egentlig hadde gjort.

I dag vet jeg, at med fatter´n var det null og niks å gjøre noe med. Og han med meg. Men, tiden går, så nå hører jeg faktisk en gang i blandt på, ja, det han hørte på, til en viss grad. Al Jolson er helt klart favoritten.

Min mor var helt annerledes. Jeg husker jeg hadde kjøpt "A hard days´night" i mono og hun kom ned i peisestuen og lurte på hva dette var. "Nye til Beatles", svarte vi? Hun satte seg ned og vi spilte platen flere ganger mens hun frydet seg. Fatter´n var ikke å se.

Når det gjelder våre barn så er det eksempelvis slik: Sønnen (23) spiller Jethro Tull, Zeppelin, Sabbath og alt som har med årene (la oss strekke det litt) 1962 - ´74 når han er alene eller sammen med oss. Når de rocker rundt på universitetet, så er det noe heeelt annet. Og det er jo slik det skal være. Men, han forteller om venner på sin egen alder som kun sporadisk har hørt om disse legendariske bandene. Historieløst og foruroligende.

@Ulf-B. Hos oss er det så enkelt som at vi helt naturlig lytter til hverandres musikk. Slik MÅ det jo være. Det er ingen som bestemmer på dette området (eller andre).

 

[ErosLoveking]

Egen musikkinteresse kommer ikke fra heimen. Selvsagt ble det spilt musikk, men sjølingan hadde ikke noe bevist forhold. Nysgjerrigheten ble født på barneskolen, med enkelte i klassen som hadde storebrødre som spilte plater og hva det medførte. Nysgjerrighet ble til interesse takket være NRK radio på 80-tallet, lå i flere år med høytalere på hver side av hodeputa i senga (!!), Harald Are Lund, takk som faen. I tillegg sporadiske tvsendinger på, ja nettopp, NRK. Full blomstring kom på slutten av ungdomskolen og tidlig gymnasietid. Jeg og bestekompisen tok på oss masse småjobbing, penga gikk med til å stikke inn til Trondheim, kjøpe skiver og sikle på slike stereoprodukter. Kompisen min NAD 3020 og Rega P3, jeg Hitachi Rack som raskt med ble byttet ut med Proton og Ariston vinylsnurre. Begge, selvbygde høytalere, med komponenter levert fra Eltek. Noen hektiske år på gutterommet mitt, og kjellerommet til kompisen. Delte på hvilke skiver vi kjøpte hver seg, på den måten fikk vi hørt mest mulig. 17 år og håpefull, kompisen 18 år og lappen, veien til konserter i Trondheim ble kort. Aldri stoppet for legg eller snørrvalptryne, mange konserter ble det, enda flere etter det. Resten er historie, ganske kort, men veldig lang når jeg ser tilbake på alt som er opplevd.

Egne unger er for små ennå, men de eksponeres for musikk, mye musikk. Ingen høytspillende far, men tida på hjemmebane fylles med musikk, mye forskjellig, og viktigst, i felleskap. Eldstemann er flink til å gi tilbakemeldinger. "Det var kul musikk pappa!", "Kan ikke du sette på en sånn plate, vi skal danse" osv., noen ganger er det selvsagt kjedelig, og det er selvsagt lov. Platesamling og anlegg får stå i fred, det er pappating. Har platerom med noe lydgreier, men fellesrommet, stua og kjøkken er hvor det foretrekkes å spille. Ikke fordi det grommeste utstyret står der, men fordi vi er sammen. Så lenge ingen protesterer syns jeg det er greit, og barnetv får selvsagt være i fred når det er aktuelt. Til helga er det festival, satser på å ta de med på et par dag/ettermidaghappenings. Siden jeg skal snurre skiver ved noen anledninger de neste dagene lukter det litt tid i platehula for forberedelser, og gjett om de elsker å henge med der inne når Daddy-O plukker skiver.

Ikke bekymrer jeg meg over hvilken musikksmak de utvikler, det viktigste er at de forhåpentligvis interesserer seg med et åpent sinn, og tør mene hva de liker eller ikke. Marerittet er at de glir inn den grå massen som ikke mener en dritt.

Slenger med et bilde som sikkert flere av dere har sett allerede, men det viser ihvertfall en ganske normal lørdags ettermiddag i heimen. Skal sies at minstemann etterhvert begynner å få taket på hvilke fingre.............


Hmm. Var det Big Star vi spilte her?

 

[janfrt]

Bra story Eros!

Faen, var på nippet til å sluttklappe Gordonsetteren for kvelden og legge meg. Men, du har to poeng jeg henger meg opp i:

1. Påvirkning EN

Alle, med en god omsorg for sine barn, vil forsøke å påvirke dem i en retning som for foreldrene mener er riktig. Deriblant musikk, mat, vin, natur, dyr osv. Slik er det bare, enten man er en dust eller en reflektert oppegående. Bevisst eller ikke. Det er det ingen som krangler om, såvidt jeg vet.

Jeg har vært en djevel så langt i livet når det gjelder å forsøke å påvirke kone og barn opp gjennom årene; spesielt gjelder dette mat og musikk. Det strøkne og samtidig jævlige, er at det har fungert. De nikker i dag, men det har vært et stramt regime i.o.m. at det er så lett å skli ut. Fuck, det høres bare ut som dritt, men forholdet til mat her landet, er jo bare, nesten, dritt. Og musikk? Nesten værre. Og, for ordens skyld, vi har det strøkent i familien.

2. Påvirkning TO

Det jeg hører på av musikk i dag, stammer altså fra to kilder: Fatter´n med sin Al Jolson og morra mi med en frimodig holdning og som digget alt nytt, pluss Kinks. Og hører på alt dette i dag.

Så, bombe: En uvurderlig tredje kilde til som har ført oss dit vi er i dag, kunnskapsmessig, hva vi liker og som ikke har noe med mine eller dine foreldre foreldre å gjøre i det hele tatt: Min kjepphest: Harald Are Lund.

Han har vært viktigere enn foreldrene våre! Han har formet, ihvertfall oss mellom 45 og 65, musikksmaken vår i høy grad. Som John Peel også gjorde.

Harald Ara Lund skal ha St. Olav, fort som faen. Ikke at det betyr en dritt (sannsynligvis vil han ikke ha den heller), men han gjorde og gjør en kjempejobb innen rock.

PS: Hvis ikke Harald Are vil ha medaljen, så tar Gordonsetteren den.

Natta

 

[Gjestemedlem]

Hører fremdels på mye musikk jeg ble eksponert for som ung. Simon & Garfunkel, Bowie, Fairport Convention, norsk visesang, Cat Steevens, Tom Paxton, Neil Sedaka mm.. Mye musikk som står seg godt fremdeles.

Men radioen var nok viktigere for meg også, og den aller viktigste mannen på radio for meg var Sigbjørn Nedland. Så mye bra og variert musikk den mannen har spilt for lytterne, spesielt på den tiden da NRK dominerte eteren fullstendig. Pop spesielt 19:30 på mandager var fast radiotid, og svært ofte havnet de på en kassett som ble spilt mye i ettertid. Senere programmer med fokus på world music har også vært gull. Senvirkningene er betydelige, for når man først har forstått av den musikalske verden er så mye større enn listepop og "det beste fra de siste tiår" så slipper man aldri tom for ny og spennende musikk.

 

[B Rasse]

Min interesse for hifi er definitivt nedarva. Som drittunge blei eg slept rundt på hifibutikkar medan mor gjekk… der mor gjekk.
I tillegg hadde far nokre eksentriske vener — det var heimekino med fjernstyrte gardiner, laserdisc og 0 hz subwoofers, det var eit monumentalt oppsett i eit stabbur i Jostedalen, det var det ypperste frå B&O og det var instrumentmakarar høge på løysemiddel med bustete hår og frysningsframkallande platesamlingar.

Men musikksmaken… ikkje så mykje. Den er nok likare no enn då, men det er ikkje arv.

 

[tce-teams]

Jeg er vokst opp med country musikk og hører 70 % av det innen musikk. Favoritt artisten min er teddy nelson , men 30 % går også til anen type musikk som rap , pop , jazz , blues , rock osv osv. Det samme gjelder datter mi på 8 år , hun hører på det samme som meg og dama.

 

[nb]

Jeg har minimal påvirkning hjemmenfra siden mamma og pappa knapt spiller musikk og aldri har eid et stereoanlegg.

Datteren min på snart 4 vil gjerne på konsert med "de med mange instrumenter" som vi har sett på YouTube, noe som kan bli en utfordring siden det er snakk om Bruce Springsteen & the Seeger Sessions Band, og jeg tror ikke de kommer til Oslo med det aller første...

 

[Milenko]

Jeg husker mye Beach boys, Elvis, Woody Guthrie og lignende fra min barndom, var spesielt min far som spilte høyt når vi gutta var hjemme alene og kjørte biler på gulvet
I tilegg har jeg en onkel (min fars bror som er en del yngre enn min far) som konsekvent enten jeg ville eller ikke ga meg kasetter i bursdag og julegave og jevnlig sendte vhs opptak av Pat Sharp og musikkvideor fra sky.
Jeg hadde en periode hvor de større gutta i gata hadde mye å si iforhold til musikksmak, men desto eldre jeg blir jo mer får jeg til felles med min fars musikk. Nå er det stadig oftere at jeg tar med musikk til han som jeg tror han vil like, men det hender at han kommer med noe jeg bare må låne for dette er bra som han sier og lokker med at innspillingen er god også

Barna mine lytter til hva de vil, de er nok ganske så påvirket av det de hører i barnehage og på skole, men av og til synes de noe av det jeg hører på er tøft osv.
Hittil har de ikke helt fått taket på Pink floyd, mens de virker å ha sansen for Serji Tankian begge to av en eller annen grunn

 

[Drammen lyd]

Har vel ikke akkurat arvet musikksmaken etter foreldrene mine, men min far skal ha mye av æren for at jeg er interressert.
Han var fast brannvakt på de fleste konsertene som ble arrangert i drammenshallen,og jeg ble som 11åring dratt med, fra den første i 78 med New Jordal Svingers til The Cure i 89, så smaken er vel det man kaller allsidig.

 

[MB-S124]

Barna mine lytter til hva de vil, de er nok ganske så påvirket av det de hører i barnehage og på skole, men av og til synes de noe av det jeg hører på er tøft osv.
Hittil har de ikke helt fått taket på Pink floyd, mens de virker å ha sansen for Serji Tankian begge to av en eller annen grunn

Den eneste Pink Floyd låta jeg likte som liten var Another Brick In The Wall fra A Collection Of Great Dance Songs albumet deres. Resten av musikken til Pink Floyd den gangen var så annerledes enn alt annet at det var så sært og rart/uvant at jeg ikke likte noe særlig annet fra Roger Waters & Co. Jeg er litt usikker på hvordan Pink Floyd tilslutt ble en så viktig gren i min musikksmak, men var vel at jeg ville være så annerledes fra resten av mine venner(og samtidig voksen nok(jeg ville nok sammenligne meg, med våres fedre eller noe slikt)) at det å høre på noe så "sært" som Pink Floyd skulle jeg gjøre åkke som, selv om det så var kjedelig. Dette var vel i starten av tenårene. Pink Floyd ble etterhvert noe jeg elsket å høre på, men aldri sammen med venner, de hadde ikke fått nok Pink Floyd for å begynne å like det.

Mitt eget eksemplar av Pink Floyd - The Wall(2CD) kjøpte jeg sommeren jeg fylte 15 år. Da var anlegget blitt "såpass" at Mp3 ikke dugde lenger.