Flere som strakte seg mot himmelen i dag
På slutten av 1970-tallet var det japanske plateselskapet Flying Disk et lite vindu mot en større jazzverden. Under Victor-paraplyen ga etiketten plass til japanske musikere som ikke bare ønsket å kopiere amerikansk jazz, men å møte den på like fot – gjerne i studio med noen av dens aller største navn.
Et av de vakreste resultatene ble Takehiro Hondas Reaching for Heaven. Albumet ble spilt inn i Vanguard Studios i New York i mai 1977, med Honda ved flygelet, Ron Carter på bass og Tony Williams på trommer. Det var med andre ord ingen forsiktig studietur til Amerika, men et møte mellom tre musikere med både kraft, eleganse og eventyrlyst. Platen ble utgitt i Japan av Flying Disk i 1978.
Musikken beveger seg mellom lyrisk ro og rytmisk spenning. Hondas eget «Lazy Dream» står side om side med blant annet Oliver Nelsons «Ostinato», Bobby Hutchersons «Little B’s Poem» og Horace Silvers «Peace». Honda spiller aldri som om han forsøker å imponere sine berømte medmusikere. Han spiller som om han hører hjemme blant dem – og Carter og Williams svarer med samme respekt.
Tittelen Reaching for Heaven kan nesten leses som Flying Disks programerklæring: En liten japansk etikett sender en pianist over Stillehavet, setter ham sammen med jazzens ypperste rytmeseksjon og lar musikken forsøke å løfte seg noen centimeter over bakken.
Ikke med store armbevegelser, men med den stille følelsen av at flygelet, bassen og trommene et øyeblikk har funnet samme luftstrøm. En slik plate blir ikke bare stående i hylla. Den fortsetter å fly.
Og det gjør den. Kagami viser plata den respekten den fortjener. Akkurat i kveld er dette det vakreste og mest dynamiske jeg noensinne har hørt.
På slutten av 1970-tallet var det japanske plateselskapet Flying Disk et lite vindu mot en større jazzverden. Under Victor-paraplyen ga etiketten plass til japanske musikere som ikke bare ønsket å kopiere amerikansk jazz, men å møte den på like fot – gjerne i studio med noen av dens aller største navn.
Et av de vakreste resultatene ble Takehiro Hondas Reaching for Heaven. Albumet ble spilt inn i Vanguard Studios i New York i mai 1977, med Honda ved flygelet, Ron Carter på bass og Tony Williams på trommer. Det var med andre ord ingen forsiktig studietur til Amerika, men et møte mellom tre musikere med både kraft, eleganse og eventyrlyst. Platen ble utgitt i Japan av Flying Disk i 1978.
Musikken beveger seg mellom lyrisk ro og rytmisk spenning. Hondas eget «Lazy Dream» står side om side med blant annet Oliver Nelsons «Ostinato», Bobby Hutchersons «Little B’s Poem» og Horace Silvers «Peace». Honda spiller aldri som om han forsøker å imponere sine berømte medmusikere. Han spiller som om han hører hjemme blant dem – og Carter og Williams svarer med samme respekt.
Tittelen Reaching for Heaven kan nesten leses som Flying Disks programerklæring: En liten japansk etikett sender en pianist over Stillehavet, setter ham sammen med jazzens ypperste rytmeseksjon og lar musikken forsøke å løfte seg noen centimeter over bakken.
Ikke med store armbevegelser, men med den stille følelsen av at flygelet, bassen og trommene et øyeblikk har funnet samme luftstrøm. En slik plate blir ikke bare stående i hylla. Den fortsetter å fly.
Og det gjør den. Kagami viser plata den respekten den fortjener. Akkurat i kveld er dette det vakreste og mest dynamiske jeg noensinne har hørt.
Sist redigert:
for ikke mye over 50kr/st men strøkne 
