Det er jo en del sjangere som krever høy teknisk ferdighet. Klassisk, jazz (bebop ...), shred, sattanistisk dødsmettall, flamenco m.m., og da er det ingen vei utenom enn å øve, øve, øve. Eller hvis man skal jobbe som alt-mulig-musiker i studio.
Men – de aller fleste gitaristene jeg liker, de er ikke nødvendigvis tekniske monstergitarister. Typisk sånn som Knopfler, JJ Cale, Cooder m.fl. For all del, de er dyktige, men det går mer på det at de er musikalske. De har en stemme på instrumentet.
I tenårene hadde jeg lyst til å satse på musikk, men jeg har ikke disiplinen til å øve for å bli flink nok innen teknisk krevende sjangere, og markedet for studiomusikere, selv svært dyktige, er jo uhorvelig trangt. Særlig i dag. Og å bli turnemusiker og farte rundt i Norge i en Ford Transit for å spille på samfunnshus og puber ... Trokke det.
Jeg driver fortsatt og øver. Ikke systematisk. Innfallsmetoden. Suger til meg litt her og der, og kan nok til at jeg kan kose meg med det, samt henge med andre musikere innen ulike sjangere, opp til et visst nivå. Men prøv å få en jazzgitarist til å spille litt enkel Johnny Cash-komping

Det er ikke alltid det er teknisk brillianse det kreves for å få det riktig.