Kloke ord fra JHolm; jmf Luxman, jeg skulle vedde mye på at forsterkere fra de japanske premium-merkene som f.eks Luxman og Accuphase skulle gi mye større sjanse for vellyd med Snell E enn mye annet.
Det hele handler om smak som JHolm sier. Når man kjøper (og liker) Snell E så får man da tro at det er fordi man liker lyden fra de, og vil ha mest mulig utbytte av deres beste kvaliteter. Synergi handler ikke om å korrigere en feil med en annen og motsatt feil; men om å ta'n helt ut i den retningen man er på vei, dvs sette sammen bokser som drar i samme retning. Poenget forblir; om du vil ha maksimalt ut av Snell-lyden så driv den med en forsterker som får frem de beste egenskapene i den.
Snell E/III er en kjempetrivelig høyttaler. Jeg har sansen for den lydmessige stilen fordi den er underholdende og velkommende og byr på mer musikk enn hifi, selv om den vel kanskje er noe aparte i noen miljøer idag. Om jeg skulle hatt en slik så hadde jeg foret den med elektronikk som hadde bydd på de samme egenskapene. Ikke brydd meg om å forsøke å gjøre den til noe den ikke er. Ikke brydd meg det døyt om ord som nøytral, trøkk, effekt, pr&t osv. Heftet meg ved klangrik sonoritet og organisk rikhet. Snell E/III er egentlig så gode i sine øvelser at de kan forsvare elektronikk av høy kvalitet.
Endel forsterkermodeller fra EC, Luxman, Accuphase, McIntosh, Quad, Sugden, Unison, Cary, Aragon, Doxa og mye annet faller meg i sinn som egnet. Andre som f.eks Naim, Linn, Cyrus, Hegel, Mark Levinson, Bryston, Dynamic Precision og mye annet faller meg i sinn å være fra en annen "verden" og være uegnet. Men det meste er uprøvd fra min side med Snell E/III (har kun hørt EC, Aragon, NAD som jeg husker), så kun løse tanker dette.
