Finnes egentlig den aller, aller beste skiva...?

[Dazed]

til og med det egentlig noe håpløse sporet Seamus, som mange ikke kan forstå hvorfor er med på utgivelsen..

Mye som "Alan's Psychedelic Breakfast" fra Atom Heart Mother (?), da.

 

[helarn]

For meg er Abbey Road størst, der er det ikke mye å trekke!

 

[Jorgen1]

til og med det egentlig noe håpløse sporet Seamus, som mange ikke kan forstå hvorfor er med på utgivelsen..

Mye som "Alan's Psychedelic Breakfast" fra Atom Heart Mother (?), da.

Tror Seamus er enklere å bli kjent med. Men liker Atom Heart også veldig godt. Men ikke så at jeg har oppkalt mynden etter den. Siden det er mynde jeg har og det er en mynde som jammer var det et helt glimrende navnevalg.

Med et godt anlegg syntes jeg også Saucerful of secrets + Pipers at the gates viser hvorfor de har fått sin evige plass og beviser sin betydning. På ghettoblasteren til 1000 kr i -88 var det ikke akkurat enkelt å bli kjent med detaljene. Likevel er det for alltid Meddle som er det absolutt største.

 

[Dazed]

Jeg postulerer at de fleste har sin "mest betydningsfulle plate" blant musikken de hørte på sent i tenårene, da musikksmaken "satt seg".

Hvordan stemmer det?

 

[Geir Kristiansen]

Det å nevne den aller beste skiva gir bestandig problemer med alle de skivene man levner bak. Jeg nøyer meg med å si at det finnes musikk og så har man Pink Floyd. Når jeg tenker på det så funket det heller ikke, var en stemme der bak som visket Opeth, Katatonia, Porcupine Tree og Pain of Salvation.

Svaret på trådstarters spørsmål blir i så fall, nei den aller beste skiva er vanskelig å bestemme.

 

[ptb]

Det er enkelt, det må jo være.... eeh.. eller.. ja, jo, nei - forresten... jo .

Bortimot umulig det der. Den aller, aller beste skiva finnes, men gjelder akkurat nå. Etterpå, eller i morgen kan det være en annen. Om jeg skulle trues til å avgi et svar, så ville nok kompromisset vært Ritchie Blackmore`s Rainbow. Første skiva jeg kjøpte for egne tjente penger, og det er ikke mange dødpunkter der. Tidløs - og står som en påle i dag også - 41 år etter utgivelsen.

Men, andre kandidater lurer som gjedda i sivet - og The Wall, DSOTM, Waters ATD, Sparks Indiscreet, Rainbow Rising + et par, tre andre kan fort være kandidater for best i dag.

Hair of the dog er nok også inne på en topp 20-liste her i gården.

 

[Dazed]

"Den beste" er umulig å kåre, men kanskje den "mest betydningsfulle", den man har hørt mest på, eller rett og slett en favoritt lar seg gjøre å komme frem til.

 

[BTS]

Selvsagt, The Nightfly...

 

[Jorgen1]

Jeg postulerer at de fleste har sin "mest betydningsfulle plate" blant musikken de hørte på sent i tenårene, da musikksmaken "satt seg".

Hvordan stemmer det?

I den tiden ble jeg først kjent med noe av det som er viktigst for meg per i dag. Sementerte seg begynnelsen av 20 årene. Men mye av det hørte på den tiden er også totalt borte ofte av det jeg hørte på nå ville vært totalt ubegripelig da.

Burde forøvrig kanskje også nevnt Dirty Deeds. Gammel AcDc har jeg også også kommet tilbake til siden var 12 år gammel

 

[TT.]

Jeg postulerer at de fleste har sin "mest betydningsfulle plate" blant musikken de hørte på sent i tenårene, da musikksmaken "satt seg".

Hvordan stemmer det?

I forhold til hva jeg har svart tidligere i tråden, stemmer dette ganske dårlig med hva jeg spiller nå til dags, bare så det er sagt. Her går det sjelden eller nesten aldri i prog eller symfonisk rock eller hva man kan kalle tidlige Supertramputgivelser.

 

[t-roten]

Jeg postulerer at de fleste har sin "mest betydningsfulle plate" blant musikken de hørte på sent i tenårene, da musikksmaken "satt seg".

Hvordan stemmer det?

Min favoritt fikk jeg av to av mine onkler som 10-åring. Den var nettopp kommet ut, og jeg var fasinert av både coveret og musikken
Iron Maiden - The Number Of The Beast er fremdeles med meg. Har fremdeles denne fra 1982, og en nyere utgave på vinyl da den orginale er litt "sliten"
Har den i tillegg på CD i tre forskjellige utgaver, og som high res nedlastet.

Og kan tekstene på alle låtene utenatt - inkludert alle ekstra kuttene på CD

Og skal se dem live enda en gang om 4 uker på Downladfestivalen....

 

[gismo]

I forhold til trådtittel, den aller aller beste skiva er stadig i bevegelse

gismo

 

[Class]

Jeg postulerer at de fleste har sin "mest betydningsfulle plate" blant musikken de hørte på sent i tenårene, da musikksmaken "satt seg".

Hvordan stemmer det?

Jeg var 10 eller 11 år da jeg fikk London Calling.

 

[janfrt]

Jeg postulerer at de fleste har sin "mest betydningsfulle plate" blant musikken de hørte på sent i tenårene, da musikksmaken "satt seg".

Hvordan stemmer det?

Du har sannsynligvis helt rett og trenger ikke å postulere noe som helst, selv om jeg fikk de store oppdagelsene tidlig i tenårene. Forskning (som alle prater om nå om dagen og gjemmer seg bak) viser ganske enkelt, og naturlig nok, at hjernen er mest mottagelig for inntrykk og gjør seg opp en mening før man har fylt ca. 20. Hvis ikke det var tilfellet, ville jo uttrykket "å lære av erfaring" være bortkastet. Erfaring er jo basert på det grunnleggende, det man tilegnet seg som ung.

Vel, vel. 99% av det som sitter klistret av suverene utgivelser i mitt hode, er fra før jeg ble 20.

Kan godt ta en til som jeg og hjernen min heldigvis aldri blir kvitt:

Colosseum - Daughter of Time (Vertigo, 1970)

Førstekuttet fra albumet med suveren tromming av Jon Hiseman og godkjent vræling av Chris Farlowe. Så dem live i London. Ha en god 17. mai.

 

[oseanna]

Jeg mente i mange år (ungdomsår) at man burde ha det beste stereoanlegget som kunne kjøpes for penger og en eneste LP: Dylan: Highway 61.

 

[torf]

Deep Purple "Made in Japan" er min.

Fattern kom en dag hjem med ny Tandberg Huldra 10, 35 liters Tandberg Høytalere og JVC platespiller. MiJ ble spilt høyt i sin helhet HVER dag fra jeg kom hjem fra skolen til foreldrene mine kom hjem fra jobb et halvt år i 1973.

Ellers må jeg nevne "I'm not in love" med 10CC. Scoret på dansegulvet med drømmedama på skolen, som var way out of my league, en fredags kveld på ungdomsklubben.. Det ble med den helgen. Hun døde tragisk ca 10 år senere. Jeg kan fortsatt lukte henne og jeg rødmer nesten når jeg hører "I'm not in love" den dag idag over 40 år senere.

 

[Syncrolux]

Dette har i grunn utviklet seg litt med alderen. Fra ille til litt bedre

(det rødmes)

(en smule bedre)

 

[Kabeldragern]

Om jeg bare kunne ta med meg 1 - en plate så måtte det være den her:

....selv om jeg da ville savnet mange fra FZ, KC og ELP......

 

[7th-hifi]

Aldri vært en desidert favoritt "kun" der oppe blant flere, men finner stadig veien via rillene og ut i rommet;

 

[calaf]

Jeg postulerer at de fleste har sin "mest betydningsfulle plate" blant musikken de hørte på sent i tenårene, da musikksmaken "satt seg".

Hvordan stemmer det?

Interessen ble vel vekket som 3-4 åring med Phillips headset i bare undiken på en stol ved gamlingens anlegg. Musikkvalget da var Doodle bugs med Lille Laila. Gamlingen makta ikke denne på repeat så mange ganger, så derfor headset. Men fikk tidlig lære meg å håndtere platespilleren. Det er vel drøye 40 år siden. Uten at den har vært framme på like mange år, er kanskje det den mest betydningsfulle

Likevel er det en plate som kommer fram stadig vekk. Riktignok fra pubertetstiden, men den har satt spor den også

Somla meg desverre ikke til London tidsnok for å få med meg denne.

 

[baluba]

Har alltid hatt utmerket smak, men jeg var nok hele nitten år gammel da den aller beste skiva ble utgitt. Og det var langtfra mitt første møte med Pere Ubu, men Terminal Tower (kjøpt hos Ziggy på Toots) var det albumet som for alvor signerte kontrakten mellom bandet og meg.

 

[Harald HM]

Om jeg bare kunne ta med meg 1 - en plate så måtte det være den her:

Vis vedlegget 381756

....selv om jeg da ville savnet mange fra FZ, KC og ELP......

Langt på vei enig! Fabelaktig plate. Fanget min interesse etter å ha hørt duoen Corea/Clarke i Kongsberg kirke, 2014, der de dro bl.a. Romantic Warrior så helt fantastisk. En stor opplevelse

 

[Harald HM]

Måtte jo hente fram Romantic Warrior når den først ble bragt på banen. Og etter en første gjennomspilling etter at jeg oppgraderte forsterker-rekken, er det bare å gi seg ende over. RTF med RW må jo være helt der oppe i stabelen av "beste plate". Ikke bare kjenner jeg tonene fra Kongsberg kirke med herrene CC og SC igjen som om det var i går. CCs Grand Piano og SCs kontrabass er like mye levende som på Kongsberg, 2014. Når så Lenny White og Al di Meola også er med blir det nærmest perfekt!

Når man er ferdig å nyte tittelmelodien, er det bar å "spole" til Duel of the Jester and the Tyrant. Og la seg overvelde...