Jeg leser Lyn McDonald om Somme om dagen. "Ultimat slåssing" som "idrett" er noe jævla piss.
Min fascinasjon for kampsport er svært nærme null, men på en måte er det jo idrett i sin reneste form. Det meste av sport handler om "hvem er sterkest / raskest", men så er det introdusert ymse noe aparte og tilsynelatende tilfeldige begrensninger for utfoldelsen. Som å skulle hoppe over hekker, fire måter å svømme på, at det kun er lov å satse med en fot i høyde (hopper MYE høyere med sats på to føtter og tilløp akkurat som man vil), at det ikke er lov å ha begge bena av bakken samtidig (kappgang), klassisk vs skøyting i langrenn, motstand mot V-stilen i hopping selv om all aerodynamikk tilsier at det er en bedre måte å hoppe på osvosv.
En god del idrett er også i stor grad en utstyrskonkurranse og bommer man der hjelper det ikke hvor god den fysiske formen til utøverene er, ref den norske langrennsfadesen i OL i Sosji.
Jeg har sansen for løping. Fortest fra A til B. Krever minimalt med utstyr og infrastruktur. Ingen smørebuss og asmainhalatorer kan trumfe at en skog afrikanere har et treningsgrunnlag fra barndommen det omtrent er umulig å matche om man vokser opp i den vestlige verden.
Sånn sett er MMA idrettens ideal i sin reneste form. Den stekeste vinner og begrensningene på hvordan man kan vinne er redusert til et minimum. Toppidrett er neppe spesielt sunt i utgangspunktet, selv om jeg heller ser at ungene begynner med langrenn enn at de satser stort på boksing.
