RCA klarte på 50- og 60-tallet å skape en rekke legendariske opptak innenfor forskjellige sjangre. Her vil jeg hente frem to klassiske klassikere, nemlig "Ein Heldenleben" av Richard Strauss med Reiner/Chicago og César Francks symfoni i d-moll med Monteux/Chicago.
"Ein Heldenleben" er et av Richard Strauss' mest misforståtte verk. Det blir som vanlig ignorant omtalt også i teksteftet til denne siste inkarnasjonen av opptaket fra 1954, hybridutgaven fra Sony BMG. Fritz Reiner, derimot, har både hode og hale på tolkningen og orkesteret. Her er helheten, overblikket, innsikten og ferdighetene til en sann mester, slik at opus 40 fremstår som det sterke og dyptloddende selvportrettet av komponisten det egentlig er: komplekst, mangesidig og sterkt personlig. Vi møter kritikerne (ironi, besk humor, frustrasjon og oppgitthet), hustruen ( lunefull, alltid skiftende, krevende, henrivende), konflikten mellom indre og ytre virkelighet og tilbaketrekning, sårbarhet, dyp meditasjon og det store spørsmålet om hva som er meningen med det han kjemper med og for som menneske og kunstner. Ingenting av dette går tapt i denne strålende innspillingen. Den er koblet med "Also sprach Zarathustra", en flott, men ikke like strålende tolkning.
Monteux gir oss en dramatisk, mektig, romantisk tolkning av Francks d-moll. Godt hjulpet av et av de de mest fantastiske orkestrene verden har sett (ikke minst takket være Reiner), henter han ut en kolossal klangrikdom og nerve fra første til siste takt. Hele symfonien foregår i spenningen mellom avmakt, angst og fortvilelse og håp, tro og livsbejaelse. Det er uhyre krevende å ta med seg alle nyansene og samtidig bevare puls og fremdrift i dette verket, men her vakler det ikke. Koblingen er Stravinskijs "Pétrouchka" i en innspilling med Boston SO fra 1959, to år før Franck-symfonien. Denne er besnærende og spennende, men ikke helt på samme nivå hverken mht ensemble eller lyd.
Jeg har ikke SACD-spiller, men lyden er stort sett helt brukbar. Disse innspillingene lyder best på original vinyl, men det er sannelig ikke så lett å få ta i til ikke-sinnsyke priser. Avspilt som vanlig cd får en mange fascinerende klanger og detaljer, men perspektiv og dynamikk kan bli besynderleg en del steder.
"Ein Heldenleben" er et av Richard Strauss' mest misforståtte verk. Det blir som vanlig ignorant omtalt også i teksteftet til denne siste inkarnasjonen av opptaket fra 1954, hybridutgaven fra Sony BMG. Fritz Reiner, derimot, har både hode og hale på tolkningen og orkesteret. Her er helheten, overblikket, innsikten og ferdighetene til en sann mester, slik at opus 40 fremstår som det sterke og dyptloddende selvportrettet av komponisten det egentlig er: komplekst, mangesidig og sterkt personlig. Vi møter kritikerne (ironi, besk humor, frustrasjon og oppgitthet), hustruen ( lunefull, alltid skiftende, krevende, henrivende), konflikten mellom indre og ytre virkelighet og tilbaketrekning, sårbarhet, dyp meditasjon og det store spørsmålet om hva som er meningen med det han kjemper med og for som menneske og kunstner. Ingenting av dette går tapt i denne strålende innspillingen. Den er koblet med "Also sprach Zarathustra", en flott, men ikke like strålende tolkning.
Monteux gir oss en dramatisk, mektig, romantisk tolkning av Francks d-moll. Godt hjulpet av et av de de mest fantastiske orkestrene verden har sett (ikke minst takket være Reiner), henter han ut en kolossal klangrikdom og nerve fra første til siste takt. Hele symfonien foregår i spenningen mellom avmakt, angst og fortvilelse og håp, tro og livsbejaelse. Det er uhyre krevende å ta med seg alle nyansene og samtidig bevare puls og fremdrift i dette verket, men her vakler det ikke. Koblingen er Stravinskijs "Pétrouchka" i en innspilling med Boston SO fra 1959, to år før Franck-symfonien. Denne er besnærende og spennende, men ikke helt på samme nivå hverken mht ensemble eller lyd.
Jeg har ikke SACD-spiller, men lyden er stort sett helt brukbar. Disse innspillingene lyder best på original vinyl, men det er sannelig ikke så lett å få ta i til ikke-sinnsyke priser. Avspilt som vanlig cd får en mange fascinerende klanger og detaljer, men perspektiv og dynamikk kan bli besynderleg en del steder.
