K
kbwh
Gjest
Herbert von Karajan hadde hifidilla. Men profesjonelt holdt han seg til å dirigere.
|
- Ble medlem
- 04.07.2007
- Innlegg
- 1.639
- Antall liker
- 0
Jeg håper dette er On-Topic.
I går kveld satt vi og lyttet til Glenn Goulds Goldberg variasjoner, fra 1955 og 1981.
I tillegg lyttet vi til Reperformance innspillingene fra Zenph. De har MIDI-tracket 1955 innspillingen nøyaktig, med tanke på å avspille den gjennom et Yamaha Synchlavier (flygel), som ble stilt opp i akustisk anerkjent fremføringssal.
Siden vi hadde alle filene liggende i lossless på en harddisk var det lett å gå fra den ene innspillingen til den neste.
Zenph Reperformance versjonen har i tillegg det underlige ved seg at den har to versjoner: en stereo versjon, med mikrofonoppsett som om det var en solofremførelse; og en Bin-Aural versjon, tatt opp med et Bin-Aural Hode plassert der Gould ville hatt sitt hode når han spilte.
1. Glenn Gould. Begavet pianist med stor interesse for opptaksteknologi, miksing og gjengivelse. I tidlig Hi-Fi versjon, men i mono (1955) og i senere Hi-Fi versjon, i stereo (1981).
2. Zenph som har analysert Gould, lagt hans spill inn på data, og gjenskaper dette gjennom et toppklasse flygel i en akustisk "perfekt" setting, med moderne teknologi.
Vi foretrakk alle den opprinnelige 1955 versjonen, i mono! Zenphs stereo gjengivelse av 1955 innspillingen var "til stede," men manglet nerve. (Det eneste ordet jeg kan bruke for å beskrive hva vi følte.) Og Bin-Aural versjonen var interessant fordi vi kunne følge fingerarbeidet fra venstre til høyre, med stor presisjon.
MEN - det var den opprinnelige innspillingen fra 1955 som stakk av med oss. Og jeg hoppet mellom versjonene mange ganger - og på ulike spor - og hver gang var det 1955 vi foretrakk.
Noen tanker fra diskusjonen etterpå:
1. Glenn Gould i 1955. Hans første innspilling. Et oppkomme av talent som skulle vise verden. En voldsom energi, iver, utålmodighet og genialitet som skulle ut "der og da" og det hører du. Begrenset tid i studio.
2. Glenn Gould i 1981. Innhyllet i nevroser, fobier og innbilt sykdom. Trukket seg tilbake fra offentlige fremføringer. Eremittaktig tilværelse, nå skal han skape den definitive innspillingen av Goldberg - den skulle tas opp på film mens han spilte og han hadde tilnærmet ubegrenset tid i studio. Likevel sjelfullt og gripende, og en spennende kontrast til den ivrige 1955 versjonen - her tenkes musikken.
3. Zenph - å prøve å vekke de døde vha elektronikk. Et Frankenstein-prosjekt som er interessant, og som jeg mener har verdi når det gjelder å hente frem innspillinger fra 20-, 30- og 40-tall -- men NERVEN mangler i forhold til det øyeblikkelige ved den levende Gould.
Noen ovenfor nevnte at det handler om at det skal høres rett ut, og da er det det samme med utstyret. At noen Tandberg høyttalere fra 1970 "toppa heile driden."
Hvor mange Hi-Fi konstruksjoner gjør som Zenph? Tar enorme omveier, utfra en antagelse om at "å høre Gould i stereo må være bedre enn mono innspillingen," mens sannheten er at mono innspillingen ikke kan forbedres?
(Og naturligvis bygger dette på vårt inntrykk, men det er ferskt og var tankevekkende.)
I går kveld satt vi og lyttet til Glenn Goulds Goldberg variasjoner, fra 1955 og 1981.
I tillegg lyttet vi til Reperformance innspillingene fra Zenph. De har MIDI-tracket 1955 innspillingen nøyaktig, med tanke på å avspille den gjennom et Yamaha Synchlavier (flygel), som ble stilt opp i akustisk anerkjent fremføringssal.
Siden vi hadde alle filene liggende i lossless på en harddisk var det lett å gå fra den ene innspillingen til den neste.
Zenph Reperformance versjonen har i tillegg det underlige ved seg at den har to versjoner: en stereo versjon, med mikrofonoppsett som om det var en solofremførelse; og en Bin-Aural versjon, tatt opp med et Bin-Aural Hode plassert der Gould ville hatt sitt hode når han spilte.
1. Glenn Gould. Begavet pianist med stor interesse for opptaksteknologi, miksing og gjengivelse. I tidlig Hi-Fi versjon, men i mono (1955) og i senere Hi-Fi versjon, i stereo (1981).
2. Zenph som har analysert Gould, lagt hans spill inn på data, og gjenskaper dette gjennom et toppklasse flygel i en akustisk "perfekt" setting, med moderne teknologi.
Vi foretrakk alle den opprinnelige 1955 versjonen, i mono! Zenphs stereo gjengivelse av 1955 innspillingen var "til stede," men manglet nerve. (Det eneste ordet jeg kan bruke for å beskrive hva vi følte.) Og Bin-Aural versjonen var interessant fordi vi kunne følge fingerarbeidet fra venstre til høyre, med stor presisjon.
MEN - det var den opprinnelige innspillingen fra 1955 som stakk av med oss. Og jeg hoppet mellom versjonene mange ganger - og på ulike spor - og hver gang var det 1955 vi foretrakk.
Noen tanker fra diskusjonen etterpå:
1. Glenn Gould i 1955. Hans første innspilling. Et oppkomme av talent som skulle vise verden. En voldsom energi, iver, utålmodighet og genialitet som skulle ut "der og da" og det hører du. Begrenset tid i studio.
2. Glenn Gould i 1981. Innhyllet i nevroser, fobier og innbilt sykdom. Trukket seg tilbake fra offentlige fremføringer. Eremittaktig tilværelse, nå skal han skape den definitive innspillingen av Goldberg - den skulle tas opp på film mens han spilte og han hadde tilnærmet ubegrenset tid i studio. Likevel sjelfullt og gripende, og en spennende kontrast til den ivrige 1955 versjonen - her tenkes musikken.
3. Zenph - å prøve å vekke de døde vha elektronikk. Et Frankenstein-prosjekt som er interessant, og som jeg mener har verdi når det gjelder å hente frem innspillinger fra 20-, 30- og 40-tall -- men NERVEN mangler i forhold til det øyeblikkelige ved den levende Gould.
Noen ovenfor nevnte at det handler om at det skal høres rett ut, og da er det det samme med utstyret. At noen Tandberg høyttalere fra 1970 "toppa heile driden."
Hvor mange Hi-Fi konstruksjoner gjør som Zenph? Tar enorme omveier, utfra en antagelse om at "å høre Gould i stereo må være bedre enn mono innspillingen," mens sannheten er at mono innspillingen ikke kan forbedres?
(Og naturligvis bygger dette på vårt inntrykk, men det er ferskt og var tankevekkende.)
Interessant innlegg Soundproof. Mange spørsmål melder seg.Kan moderne lyd med masse detaljer komme iveien for musikkopplevelsen? Man ser ikke skogen for bare bark, så å si? Hvilken rolle spiller nostalgien i et tilfelle som dette? Eller døde "sjelen" i opptaket på vei gjennom midi formatet?
Jeg har lignende gode erfaringer med flere historiske opptak. Men det er stadig flere spørsmål som melder seg. Kan man lage "gammel monolyd" syntetisk og få samme resultat? ( Så å si gjenskape sjelen gjennom kompressjon, filtrering, pålagt båndsus/knitring og EQ?). Også kan det jo stilles spørsmål om ikke yamaha opptaket kunne vært gjort på tusen andre måter, for eksempel. Kanskje et større, dempet lokale og lang avstand til mikrofonene ville gitt bedre resultat? Det er jo ikke noe som kan lyde så forskjellig som pianoopptak, uansett tidsepoke. Et annet spørsmål som kan stilles: Vil et fullfrekvens opptak lyde mer kunstig når det er digitalt, enn et teknisk litt tilbakestående historisk?
Mest nærliggende er det sef å anta at noe går tapt under turen innom midi-formatet i dette tilfellet, men det er ikke sikkert det gir hele svaret. No
(Må nevne i forbifarten at jeg hater Gould sitt lyd-ideal, dømt utfra noen av stereopptakene jeg har. For nært/mellomtonedominert/for mye boks lyd/ total mangel på konsertsalsperspektiv,og gjerne i kombinasjon med forkvaklet Columbia lyd, som på Europeiske lp presninger (CBS) bare ble enda værre).
Jeg har lignende gode erfaringer med flere historiske opptak. Men det er stadig flere spørsmål som melder seg. Kan man lage "gammel monolyd" syntetisk og få samme resultat? ( Så å si gjenskape sjelen gjennom kompressjon, filtrering, pålagt båndsus/knitring og EQ?). Også kan det jo stilles spørsmål om ikke yamaha opptaket kunne vært gjort på tusen andre måter, for eksempel. Kanskje et større, dempet lokale og lang avstand til mikrofonene ville gitt bedre resultat? Det er jo ikke noe som kan lyde så forskjellig som pianoopptak, uansett tidsepoke. Et annet spørsmål som kan stilles: Vil et fullfrekvens opptak lyde mer kunstig når det er digitalt, enn et teknisk litt tilbakestående historisk?
Mest nærliggende er det sef å anta at noe går tapt under turen innom midi-formatet i dette tilfellet, men det er ikke sikkert det gir hele svaret. No
(Må nevne i forbifarten at jeg hater Gould sitt lyd-ideal, dømt utfra noen av stereopptakene jeg har. For nært/mellomtonedominert/for mye boks lyd/ total mangel på konsertsalsperspektiv,og gjerne i kombinasjon med forkvaklet Columbia lyd, som på Europeiske lp presninger (CBS) bare ble enda værre).
Interessant innlegg Soundproof!
Tror ikke hovedpoenget her er stereo/mono eller valg av innspillingsrom. Gould spilte ikke på et Yamaha-flygel, langt mindre ett Yamahaflygel med sensorer for registrering av spillet. Den gode ildsjel som har forsøkt å fange Goulds sjel og vekke den opp igjen i en 128-steget digital himmel skal ha honør for sin utforskertrang, men dette har mer akademisk enn musikalsk interesse.
Du spør:
"Hvor mange Hi-Fi konstruksjoner gjør som Zenph? Tar enorme omveier, utfra en antagelse om at "å høre Gould i stereo må være bedre enn mono innspillingen," mens sannheten er at mono innspillingen ikke kan forbedres?"
Det er et svært interessant spørsmål. Reproduksjon av Goulds musikalske bragd kan gjennom valg av tekniske løsninger i avspillingskjeden gis ulike aksentueringer eller ulik kulør, men når teknikeren fjerner musikeren fra musikken, og med det utøverens musikalitet, må jo det pr.definisjon være en umusikalsk handling?
Undrende
Sniff
Tror ikke hovedpoenget her er stereo/mono eller valg av innspillingsrom. Gould spilte ikke på et Yamaha-flygel, langt mindre ett Yamahaflygel med sensorer for registrering av spillet. Den gode ildsjel som har forsøkt å fange Goulds sjel og vekke den opp igjen i en 128-steget digital himmel skal ha honør for sin utforskertrang, men dette har mer akademisk enn musikalsk interesse.
Du spør:
"Hvor mange Hi-Fi konstruksjoner gjør som Zenph? Tar enorme omveier, utfra en antagelse om at "å høre Gould i stereo må være bedre enn mono innspillingen," mens sannheten er at mono innspillingen ikke kan forbedres?"
Det er et svært interessant spørsmål. Reproduksjon av Goulds musikalske bragd kan gjennom valg av tekniske løsninger i avspillingskjeden gis ulike aksentueringer eller ulik kulør, men når teknikeren fjerner musikeren fra musikken, og med det utøverens musikalitet, må jo det pr.definisjon være en umusikalsk handling?
Undrende
Sniff
- Ble medlem
- 04.07.2007
- Innlegg
- 1.639
- Antall liker
- 0
Det bør kanskje tillegges at det ble gjort omfattende bestrebelser på å få best mulig lyd under Zenph opptaket, Innspillingsstedet rangeres som et av de beste for piano.
I tillegg oppstår det underlige at om du spiller Goulds 1955 og Zenphs reperformance rett etter hverandre, så er anslag, frasering, pedalbruk "kliss likt" -- men likevel ikke med samme resultat.
I tillegg oppstår det underlige at om du spiller Goulds 1955 og Zenphs reperformance rett etter hverandre, så er anslag, frasering, pedalbruk "kliss likt" -- men likevel ikke med samme resultat.
K
kbwh
Gjest
Hva ville en musikkelsker som ikke kjente originalen fra før foretrekke? Noe av vanskeligheten her ligger jo i at vi kjenner '55-opptaket så godt.
B
BjornE
Gjest
Faller godt sammen med mine ideer om musikk - det er overhodet ingen fast kobling mellom teknologi og musikkens evne til å gi meg opplevelser!
Er musikken dårlig spiller anlegget ingen rolle, resultatet er dårlig uansett!
Er musikken god spiller heller ikke anlegget noen særlig stor rolle, fordi musikkens kvaliteter slår igjennom!
NB! Jeg lytter alltid til musikk - ikke elektroteknikk!
Er musikken dårlig spiller anlegget ingen rolle, resultatet er dårlig uansett!
Er musikken god spiller heller ikke anlegget noen særlig stor rolle, fordi musikkens kvaliteter slår igjennom!
NB! Jeg lytter alltid til musikk - ikke elektroteknikk!
- Ble medlem
- 04.07.2007
- Innlegg
- 1.639
- Antall liker
- 0
Godt spørsmål.Valentino skrev:
Skal kjøre en "blind" avspilling ved neste korsvei, når jeg har andre i lytterommet!
- Ble medlem
- 05.07.2003
- Innlegg
- 916
- Antall liker
- 29
Akustiske "ekte" opptak vil nesten alltid være best fordi alt er riktig og helt naturlig. Det er vanskelig å gjenskape klassisk musikk spilt i et rom (særlig et kjent rom/konsertsal) elektronisk. Akustiske opptak er også egen øvelse i opptaksverdenen, med helt andre verdier i miksen enn "populærmusikk".
Derimot piano og/eller strykere f.eks.i en pop/rock-setting synes jeg det kan være meget vanskelig å gjennomskue hvis det er godt utført.
Hvis jeg får tid i nærmeste fremtid, kan jeg ta et samle av f.eks. piano, legge til forskjellige impulse responser av konsertlokaler og uten å endre annet enn rommet få totalt forskjellig lyd på det samme opptaket. Skal prøve å få lagt ut dette et sted litt frem i tid. Kun som eksempel på hva man kan gjøre.
Derimot piano og/eller strykere f.eks.i en pop/rock-setting synes jeg det kan være meget vanskelig å gjennomskue hvis det er godt utført.
Hvis jeg får tid i nærmeste fremtid, kan jeg ta et samle av f.eks. piano, legge til forskjellige impulse responser av konsertlokaler og uten å endre annet enn rommet få totalt forskjellig lyd på det samme opptaket. Skal prøve å få lagt ut dette et sted litt frem i tid. Kun som eksempel på hva man kan gjøre.
