En sammenligning av digitalformater

Espen R

Æresmedlem
Ble medlem
25.03.2002
Innlegg
11.988
Antall liker
4.433
Hvor andre konsentrerer seg om hvordan ting i teorien skal låte, har jeg denne gang lyttet!  :)

Jeg gjorde en meget interessant sammenligning her for et par dager siden. Jeg sammenlignet to "state of the art" digitale innspillinger av klassisk musikk. Den ene er Night Vigil/ St. Petersburg Litany. Priest & Choir of the Cathedral of the Transfiguration, utgitt på DG i 1994 i 20-bit. Og dette var i 1994 en slags "show off" for den nye 4D audio recording teknikken til Deutsche Grammofon, spesielt utviklet for DG. 4D audio recording er:
* Remote controlled michrophone pre-amlifier
* 21-bit digital-floating analouge-digital converter (21-bits convertere som ble plassert ved microfonstativer)
* Stagebox principle/Digital network
* All-digital mixing/Authentic Bit Imaging (Yamaha mixebord med 24-bits interbehandling/ Noise shaping og diether for mest mulig av informasjon fra master overført til CD)

DG tok med seg opptaksutstyret til St. Petersburg og gjorde en state-of-the-art innspilling, uten noen form for re-takes og øvrig kosmetisk behandlig. Dette var en "live" liturgi/kirkesermoni som ble innspilt palmesøndag. Bladet hiFi & elektronikk ga plata karakter 13 for lydkvalitet, det høyst oppnåelige. Og dette ble meget skjeldent gitt.

Den andre innspillinga i sammenligninga er Consortium Vocale utgitt på 2L, innspilt i DXD og lyttet til på DSD stereosporet.

Felles for disse to kandidatene er at begge er innspilt digitalt, begge er innspilt i kirkerom, og begge har det til felles at det er påskens budskap levert gjennom gregoriansk sang. Kan det bli bedre ?

Først ute er Consortium Vocale på 2L og DXD/DSD.
En utrolig renhet, klarhet og åpenhet i lyden. Stemmene har også mye "kropp" og fylde, noe som ikke er vanlig på digitale innspillinger, spesielt innspilt i kirkerom, hvor det ofte blir tynt og skingrende.  Og rommet/etterklangen...helt vanvittig bra på DSD sporet. Sangen får lovt til å klinge skikkelig ut i rommet, magisk!  

Så bytter jeg til Night Vigil på CD.
Er det mulig.. :eek:  Det aller første som slår en i løpet av 2 sekunder er den dramatisk mindre oppløsninga i lyden. Og da mener jeg dramatisk. Det er som du plutselig lytter til Mp3. Og denne typiske "gråheta" over lyden som man altfor ofte hører med dårlig digital.
Dynamikken i musikken er bare så utrolig mye mindre på denne innspillinga, kontra 2L's innspilling. På Consortium Vocale synger hele koret med "kroppen", hele lyden fra stemmeinstrumentet kommer fra magen, og ikke bare "spiserøret" som på CD'en. Opplevelsen av dynamikken i musikken er en helt annen med DXD/SACD!!
Utklinginga av lyden i rommet er en vits på DG CD'en i forhold til 2L's innspilling. Intet mindre. PCM sporet på SACD'en ligger her betydelig nærmere i lydkvaliet til DSD sporet, enn til 4D innspillinga fra 1994. Fordi det i utgangspunktet er mye høyere oppløsning i lyden på DXD mastern.

Summa summarium: Når det gjelder 4D innspillinga fra 1994, så har hjernen altfor lite informasjon å jobbe med. Derfor føles det temmelig uinterressant å lytte til denne type musikk med så dårlig oppløsning og dynamikk, når det er nettopp ved denne type musikk dette er helt essensielt. Spesielt når en nå har fått et annet referansepunkt..  ;)
 

Morten_Lindberg

Bransjeaktør
Ble medlem
23.10.2006
Innlegg
202
Antall liker
13
Jeg skal være den første som taler for høyoppløselige lydformater, men jeg tror de forskjellene du her beskriver først og fremst skyldes plassering av mikrofonene. Her er min personlige prioriteringsliste over hva som skaper et godt opptak:

Mikrofonteknikk / plassering i forhold til musikerne i rommet 80%
Mikrofontype 10%
Mikrofonforforsterkere 5%
A/D-konvertere 4%
Videre signalprosessering 1%

Jeg forutsetter her egentlig at signalkjeden har en god kvalitet, men dét dreier seg jo bare om penger investert i utstyr. I tifold utenpå dette kommer musikernes musikalske og klanglige kvaliteter som skal til for å skape en opplevelse hjemme i stua.

Hva er så forskjellen på et godt opptak i 16/44.1 og DXD? For meg gir DXD en noe større "åpenhet" og "briljans" enn tradisjonell PCM. Jeg foretrekker allikevel et godt opptak i PCM enn et dårlig opptak i DXD. Men aller helst vil jeg si som Ole Brumm; Ja takk, begge deler!

Den STORE opplevelsen av slike akustiske opptak får du alikevel først i multikanal 8)
 

Espen R

Æresmedlem
Ble medlem
25.03.2002
Innlegg
11.988
Antall liker
4.433
Jeg skal være den første som taler for høyoppløselige lydformater, men jeg tror de forskjellene du her beskriver først og fremst skyldes plassering av mikrofonene.
Dette er jeg faktisk uenig i. Fordi dette er gjengs over med digitalopptak innspilt på 80 og 90-tallet, særlig klassisk musikk. For meg høres det ut som om bitoppløsninga blir borte "på veien" for å si det sånn. Og dårlig bitoppløsning gir denne karakteristiske "gråheta" og kornetheta i lydbildet.

Gode analogmasterbånd overført med datidens A/D konvertere til CD låter som regel klart mer oppløst og luftig, etter mitt øre.

Nei Morten, her er det altfor store forskjeller ute og går. Og i de 3 første minuttene på CD'en er det et klokkespill m/ flere klokker. Her "oser" det digitale artefakter i lange baner !!
 

Morten_Lindberg

Bransjeaktør
Ble medlem
23.10.2006
Innlegg
202
Antall liker
13
Det er mange faktorer her som vi er enige i, Espen. De såkalte 20-BITs konverterne på den tiden gav sjeldent mer enn 18-BIT effektiv oppløsning. I tillegg opererte DG gjerne med et "headroom" på 8 til 10 dB under opptak, som så ble optimalisert til 0 dBfs ved mastering. Da er vi nede i 16 BIT. Ringingen som du hører på klokkespillet kan også skyldes ustabil klokkekjede under innspillingen. Mange av 90-tallets digitale innspillinger er stygt skjemt av jitter.

I en transparent digital signalgang skal man få det samme ut som det man putter inn, dersom man ikke aktivt ber enhetene om å forandre noe. Dette er dessverre ikke tilfelle med YAMAHAs digitalmiksere. Jeg forstår i det hele tatt ikke hva man skal med en mikser i slike opptak; én mikrofon direkte til hver høyttaler løser ofte oppgaven!
 
T

theStig

Gjest
Hjertesukk:
Jeg fikk noen opptak jeg har gjort med på ei plate som ble utgitt nå. Opptakene jeg leverte fra meg var gjort i 24/96, rett fra et par DPA 4006 mikker, og låt da rimelig bra... luftig, stort, meget dynamisk og levende. Men hva hjelper vel det, når såkalte mastering-hus smører det til med EQ og "kul" komprimering så det høres om som det ble spilt inn på en overstyrt kassettspiller? Aaaaaarghhh
 

Espen R

Æresmedlem
Ble medlem
25.03.2002
Innlegg
11.988
Antall liker
4.433
Angående dette Stig her snakker om.
Det er vel sånn at målet med enhver musikkproduksjon må være at- teknikken ikke skal stå i veien for musikken, men motsatt, at- teknikken skal usynliggjøres mest mulig slik at musikken kommer fram. I dag er teknikken gjengs over mer hørbart enn noen gang tidligere, i mine ører. Dette gjør at jeg kvier meg for å kjøpe ny musikk.

Her er et eksempel:
For ei tid tilbake siden kjøpte jeg ei plate av Hilde Louise Asbjørnsen, ikke den aller siste. Produksjon og musikere er superb. Innspilt og mixet i Rainbow. Men selvfølgelig så er det brukt noe digital limiting (tror jeg) i masteringa. Og dette er svært distraherende i mine ører. Det høres helt rart ut når en trompet gir full blås, og så er det noe tekniske greier som kobler inn sånn at trompetutblåsninga presses sammens sånn at lyden ikke er noe høyere enn i de rolige partiene. Dette låter helt "sykt" i mine ører, og veldig umusikalsk. Teknikken står her absolutt i veien for musikken. Da hjelper det ikke uansett hvor ren og klar produksjonen for øvrig er.
Og dette er et typisk eksempel på hvordan det er blitt i dag. Derfor kvier jeg meg for å kjøpe det siste albumet til Hilde Louise.

Da gjør det meg ingenting å lytte til gamle John Denver plater, og 'Take me home Country Roads', hvor det både er analog komprimering, noe båndsus og litt skurr på vokalen. Jeg opplever allikavel ikke at teknikken står nevneverdig i veien for musikken. Det høres ikke unaturlig ut i mine ører, sånn som i eksemplet med Hilde Louise.
 
T

theStig

Gjest
For ei tid tilbake siden kjøpte jeg ei plate av Hilde Louise Asbjørnsen, ikke den aller siste. Produksjon og musikere er superb. Innspilt og mixet i Rainbow. Men selvfølgelig så er det brukt noe digital limiting (tror jeg) i masteringa. Og dette er svært distraherende i mine ører. Det høres helt rart ut når en trompet gir full blås, og så er det noe tekniske greier som kobler inn sånn at trompetutblåsninga presses sammens sånn at lyden ikke er noe høyere enn i de rolige partiene. Dette låter helt "sykt" i mine ører, og veldig umusikalsk. Teknikken står her absolutt i veien for musikken. Da hjelper det ikke uansett hvor ren og klar produksjonen for øvrig er.
Det du hører er ikke limiting, men komprimering. Det er forsåvidt to sider av samme sak, siden begge begrenser dynamikken.

Jeg er helt enig, dette er en uting. Men: alternativet til å ikke klemme dynamikken ville vært å legge det gjennomsnittlige lydnivået på plata 10-15 dB lavere. Da ville mannen i gata ha klaget.

Rainbow v/Kongshaug bruker masse komprimering og limiting under både opptak og miks, så det kan godt stamme derfra. Dette er veldig tydelig på en del Kari Bremnes plater, der vokalen "kommer og går" temmelig usjenert.

Det kan også være man har komprimert i masteringen, men da får det ikke effekt kun på ett enkelt instrument, men hele lydbildet.

Og fortsatt er de aller fleste kompressorer som brukes analoge.....
 
Topp Bunn