Elvis Costello - National ransom. Sammenligning av to anmeldelser

[Townes]

Noen andre enn meg som synes DB sin anmeldelse er litt for like en annen fra BBC?


Her er en anmeldelse publisert på BBC, 10 dager før DB sin (mine uthevinger):

Elvis Costello can’t be accused of genre-fear. Over an illustrious career of inspiring Bret Easton Ellis titles he’s also attempted opera, punk, jazz and soul. He can be forgiven then for making two consecutive studio albums which stick to a core of country and Americana. To focus on the trappings (and the list of "respected" players) however, is to miss the point. Whatever the stylings, the crux of Costello remains his songs, voice and words. It’s these which have enabled him to survive dips over decades, and avoid stagnation. His blatant craving to be identified within the Great American Songbook has also helped him to float above fashion. Last year’s Secret, Profane & Sugarcane sold much more strongly in the US than in the UK, and this is effectively its sequel.

Like its predecessor, it was produced by T Bone Burnett in Nashville in under a fortnight. Musicians include recurring cohorts The Impostors and The Sugarcanes, plus cameos by Vince Gill, Marc Ribot, Buddy Miller and Leon Russell. Inevitably then, it’s "rootsy", with all the lap-steel that entails. It never works magic with such elements the way Robert Plant seems able to, but it’s a solid, generally impressive hour.

It suggests topical themes of deprivation and bankruptcy, but the lyrics play fast and loose, often digressing into standard, if dark, love ballads. The title song rages at Wall Street, a little foggily. Indeed several songs chug by placidly, hamstrung by Burnett’s generic tropes. Stations of the Cross is the first number to entice and enthral, with some of the broodiness of Pills and Soap. It breaks the rut, and the album then ascends and transcends through Five Small Words and Church Underground: Costello at his best, the music freeing up his unique voice rather than turning him into any old bar-room bluesman. (The nadir is Russell’s My Lovely Jezebel, which could be Cliff fronting Status Quo.)

Then he’ll sing something as literate and brutal/wounded as All These Strangers and remind you of his gimlet eye and keen ear. So, while it’s no Costello classic, this repays patience.

Så DB sin (Igjen mine uthevingar):

ALBUM: Elvis Costellos trang til å stadig utforske nytt sjangerterritorium må beundres og berømmes, selv om det ikke alltid er like lett å følge mannens mange musikalske digresjoner.

Hans appetitt på opera, pønk, jazz, new wave og hva det måtte være speiler en moderne, sjangerillojal musikkforståelse, og det er nok ikke mange andre aldrende rockere som ville kastet seg ut i samarbeid med r&b-legenden Allen Toussaint den ene dagen og mezzosporan Anne Sofie von Otter den neste.

«National Ransom» er en oppfølger til fjorårets «Secret, Profane & Sugarcane», to album der Costello lar seg inspirere av bluegrass, r&b og americana sammen med låtskriver og produsent T-Bone Burnett.

Årets plate føles i mindre grad som en countryplate enn det forgjengeren gjorde, selv om låtene fortsatt er utsmykket med slidegitar, mandolin og fint fiolinspill.

Costellos låtskriversignatur er ganske enkelt tydeligere til stede denne gang, og ikke overraskende er høydepunktene på plata sporene der han høres mest ut som seg selv.

Som i midtempo-rockeren «Church Underground» og råflotte «The Spell That You Cast».
Her synger han på sin håse, karakteristiske måte uten å prøve å ikle seg stemmen til en autentisk countrycrooner fra et lite sted i Tennessee

Dette var de mest åpenbare frasene som sammenfaller. For all del, det kan være helt tilfeldig, men eg tipper Eirik Kydland har lest den BBC meldinga....

 

[rolfozzy]

Er jo forskjellig språk da. ;D

 

[Townes]

Er jo forskjellig språk da. ;D

Ja, det er da noe... I guess.

 

[Roberten]

Må innrømme at det er lett å tenke som deg, Townes.
Jeg liker når to anmeldere trekker veksler på hverandre, problematiserer det den andre har skrevet, men uten at jeg sitter på noen fasit ser det heller ut til at db sin anmelder har blitt sterkt inspirert.

 

[Townes]

Må innrømme at det er lett å tenke som deg, Townes.
Jeg liker når to anmeldere trekker veksler på hverandre, problematiserer det den andre har skrevet, men uten at jeg sitter på noen fasit ser det heller ut til at db sin anmelder har blitt sterkt inspirert.

Joda, for all del. Å la seg inspirere er vel og bra. Problemet mitt i dette tilfelle er at jeg ser veldig lite av hva Kydland sine meninger om plata er. Det er vel ikkje så mye problematisering heller i dette tilfelle. Foruten å være påfallende lik i både ordlyd og struktur, er Db meldinga ganske blottet for synspunkter rundt National Ransom.

Men no er eg ekstra kritisk sikkert, etter at eg hadde en laaaaaaaaaaaaaaaaaang feide med en db fyr pr mail for maaaaaaaaaaaaange år siden.

 

[Roberten]

For ordens skyld, jeg skrev inspirert i kursiv for å være snill mot denne Kydland. Basert på anmeldelsen hans tror jeg at han har hørt skiva maks 1 gang, deretter skrevet om anmeldelsen til BBC. Men det er nå meg.
Jeg skal være tydeligere i talen neste gang, Townes.

EDIT: nei, den er blottet for problematisering.

 

[_RoDa_]

Basert på anmeldelsen hans tror jeg at han har hørt skiva maks 1 gang, deretter skrevet om anmeldelsen til BBC. Men det er nå meg.

Jeg er ganske happy for å slippe slitet med å høre Bjørn Berge og han derre Dylan fyren.
Albumstafetten har jo to omtaler pr plate, så jeg bare venter litt til den andre omtalen kommer først.

 

[rolfozzy]

Basert på anmeldelsen hans tror jeg at han har hørt skiva maks 1 gang, deretter skrevet om anmeldelsen til BBC. Men det er nå meg.

Jeg er ganske happy for å slippe slitet med å høre Bjørn Berge og han derre Dylan fyren.
Albumstafetten har jo to omtaler pr plate, så jeg bare venter litt til den andre omtalen kommer først.

Å nei du den går ikke. Du skal skrive om "dylanskiva" først. Så skal jeg bare sitere deg, og skrive "helt enig med Roda"