https://antirasistisk.no/professor-langskalle-presume/
Siden Johan Galtung nettopp har holdt foredrag om rasisme og antisemittisme*, der han hevdet at å dele inn menneskeheten etter raser og hodeskalleform er rent deskriptivt og ikke har noe med rasisme å gjøre, kan det være anledning til å minne om at Galtung også er produkt av sin samtid. I hans barndom var Rasehygieneinstiuttet på Vinderen en høyt ansett offentlig institusjon som drev kraniologiske målinger for å rasebestemme befolkningen, og det var enighet om at langskalle var forbundet med høy utviklingsgrad, mens rundskalle sto lavere på utviklingsstigen.
Andreas Martin Hansens «Norsk Folkepsykologi» (utgitt i 1899), deler inn den norske befolkning i to hovedraser, langskaller og rundskaller. Dette var gangbar lærdom på skolene til langt utpå 50-tallet. Mens rundskallene var dominante på Vestlandet, besto befolkningen på Østlandet mer av langskaller, står det å lese i dette verket. Inndeling ble gjort etter hodeskalleform, men en rekke andre fysiske trekk hørte også til de to «rasene», ifølge Hansen. Langskallene hadde smalt ansikt, hvit hud, blå øyne, lyst hår, var slankbygde og høye. Kortskallene hadde rundere ansikt, var atskillig mindre, hadde bredere nese, mørkere hud og hår.
Hansen stoppet ikke ved de fysiske trekk, kognitive og mentale egenskaper hørte også med: Vestlendingene (rundskallene) var trege, mistroiske, nærtagende, engstelige, slaver av folkeskikken, manglet humor, hadde et sky og vikende blikk og var pietistisk religiøse. Langskallenes egenskaper var langt mer fordelaktige; de hadde et krigersk sinnelag, var tapre, hardføre, uavhengige, kyske, hadde respekt for kvinnen og et kvasst, rolig og nerveenergifylt blikk.
Ett av formålene med «Norsk Folkepsykologi» er å forklare ulikhet i politisk stemmegivning på Vestlandet og Østlandet som noe som skrev seg fra «rasenes» politiske legning: Langskallene var liberale og stemte Venstre, kortskallene var konservative og stemte Høyre. Genetisk skal kortskallene dessuten angivelig være etterkommere etter veidefolk med opprinnelse i Asia, mens langskallenes forfedre nedstammet fra et senere innvandret krigerfolk, herrefolket – det ariske.
Jeg antar at mange av soldatene som logger trening i operasjonsområder verden over også har etablert en privacy zone rundt sitt eget hjem, for å hindre sykkeltyverier og denslags....
Dette er rett og slett latterlig svakt sikkerhetsarbeid.
Blant produktene som ble tilbudt, var en Mikke og Minni-pose med popcorn, med en prislapp på 150 kroner. Sukkerspinn med tilhørende Disney-effekt kostet 170 kroner, slush i Disney-krus kostet 150 kroner, og en stor «snøstav» med blinkende lys kostet 300 kroner.
600,- for to poser popcorn og to slush er vel rimelig det, så lenge det er Disney emballasje.
Problemet er at det er trombone du trenger, tittelen til videoen er misvisende. Alle bør forstå at for å bruke et horn til noe konstruktivt på en scooter så trenger du en trombone.
Like fantastisk. Du behøver ikke være kvalifisert, det holder at du har kontakter.
For this huge task, FEMA tapped Tiffany Brown, an Atlanta entrepreneur with no experience in large-scale disaster relief and at least five canceled government contracts in her past. FEMA awarded her $156 million for the job, and Ms. Brown, who is the sole owner and employee of her company, Tribute Contracting LLC, set out to find some help.
Ms. Brown, who is adept at navigating the federal contracting system, hired a wedding caterer in Atlanta with a staff of 11 to freeze-dry wild mushrooms and rice, chicken and rice, and vegetable soup. She found a nonprofit in Texas that had shipped food aid overseas and domestically, including to a Houston food bank after Hurricane Harvey.
By the time 18.5 million meals were due, Tribute had delivered only 50,000. And FEMA inspectors discovered a problem: The food had been packaged separately from the pouches used to heat them. FEMA’s solicitation required “self-heating meals.”
New York Times har tatt en titt på langrenn i disse OL-tider
And then, of course, there is cross-country skiing.
Cross-country skiing is the least glamorous, least pyrotechnic, least watchable of the major Olympic sports. It is notoriously, almost inhumanly, exhausting — a brutally sustained nonthrill. Its longest races drag on for more than two hours. Even the sport’s greatest champions, over the course of an event, average speeds that would be legal in a school zone. In the racers’ slowest patches, struggling up terrible hills, schoolchildren could probably outrun them. Cross-country skiing is where the elegant majesty of winter sports goes to die an excruciatingly drawn-out death.
So why would anyone do it? And why on earth would we ever watch?