Diverse Dilldalltråden 1.5

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • S

    Slubbert

    Gjest
    Bass:

    Perseus Cluster - Wikipedia, the free encyclopedia

    In 2003, astronomers detected the deepest note ever detected by mankind in the cosmos, a B♭, after 53 hours of Chandra observations.[6] No human will actually hear the note, because its time period between oscillations is 9.6 million years, which is 57 octaves below the keys in the middle of a piano.[6] The radio waves appear to be generated by the inflation of bubbles of relativistic plasma by the central active galactic nucleus in NGC 1275.
     
    Tremor

    Tremor

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    03.05.2012
    Innlegg
    1.294
    Antall liker
    878
    Sted
    Tromsø
    Slubbert skrev:
    Bass:

    Perseus Cluster - Wikipedia, the free encyclopedia

    In 2003, astronomers detected the deepest note ever detected by mankind in the cosmos, a B♭, after 53 hours of Chandra observations.[6] No human will actually hear the note, because its time period between oscillations is 9.6 million years, which is 57 octaves below the keys in the middle of a piano.[6] The radio waves appear to be generated by the inflation of bubbles of relativistic plasma by the central active galactic nucleus in NGC 1275.
    Klikk for å utvide...
    Artig. Bassisten Roy Huskey Jr beskrev B♭ som den siste tonen i universet. Han døde i 1997.
     
    S

    sorgenfri

    Gjest
    MageONDT-Les hele!

    [h=2]Ballongen[/h]Jeg har en god venn som ligger på sykehus akkurat nå. Han har hørt den følgende historien muntlig, mange ganger, og ler like hjertelig hver gang. Så derfor, som en liten oppmuntring til Sverre, her er den i nedskrevet versjon. (Og unnskyld for at jeg glemte å ta med druer.) {Til orientering: Dette hendte for tyve år siden. Ingen av dem som jobber på Lovisenberg idag må klandres for noe som helst.}
    Det begynte med at jeg begynte å arbeide i en barnehage. Jeg var mektig lei av å jobbe i butikk, og tenkte at jeg sikkert var en sånn type som liker veldig godt å arbeide med mennesker, og barn ER jo nesten som små mennesker. Tenkte jeg. Og det var de, for så vidt. Men først og fremst var de jo ikke dêt, først og fremst var de smittebærere. Barnehagebarn har, som alle foreldre med barn i barnehagepliktig (for sånn har det blitt) alder vet, en helt fabelaktig evne til å suge til seg alle smittestoffer omgivelsene har å by på, for så å dele dem med alle de møter.
    Følgelig ble jeg smittet med alt som smitte kan (for barn hører hjemme i smitteland). Og vel er jeg en sånn som godt kunne ha vært marinejeger, selv om det jeg var i militæret ikke akkurat HETER marinejeger sånn helt nøyaktig, men ett sted går grensen. Jeg var syk hele høsten, og ble veldig, veldig, veldig sliten av å arbeide i barnehage. Så sliten at jeg sluttet. I avskjedspresang fikk jeg et kosedyr med nisseklær. Og et mageonde.
    Det er nok mange som lurer på hvorfor det heter ”mageonde” og ikke ”magevondt”. Forklaringen er at SÅ vondt som mageonder gjør, så vondt kan man ikke ha uten at tankene ledes hen på ren, skjær ondskap. Og så vondt gjorde dette mageondet, at jeg ble nødt til å gå til en lege. Også jeg, som ALDRI går til legen utenom hvis jeg hoster fælt, eller har litt feber, eller har fått et utslett. Legen var heldigvis ikke en sånn overfladisk en, en sånn som bare sier at man må skjerpe seg og sånn. Tvert imot var hun en sånn som sendte folk med ekstra onde mageonder til skikkelig medisinsk oppfølging. Altså til sykehus. Hadde jeg visst hva som ventet, hadde jeg selvfølgelig brukt reservasjonsretten jeg har hørt at man har i helsevesenet og nektet å være med. Men jeg visste ingenting.
    Et kryptisk brev fra sykehuset fortalte at jeg skulle møte på angitt sted og tid for ”koloskopi”. Det sto ikke hva koloskopi var. Det syntes jeg var litt rart, men NÅ vet jeg jo at hadde de skrevet det i klartekst, hadde aldri noen møtt opp for å bli undersøkt. Og det hadde sikkert vært litt dumt. Videre kunne brevet fortelle at jeg skulle gå til et apotek og be om opptil flere pakker med noe som het ”klyx”, og benytte disse i henhold til medfølgende pakningsvedlegg, i et helt døgn før undersøkelsen. Det hørtes harmløst ut, syntes jeg. Litt som fluortabletter. Flux, klyx – udramatiske greier.
    Dagen før dagen opprant. Jeg lot være å spise en lang, deilig frokost, siden det også sto i brevet at jeg måtte faste i 24 timer før undersøkelsen. Jeg satt stille og rolig ved frokostbordet, leste avisen, og tenkte på bacon, egg og kaffe. Og drakk vann. Vann var lov. Jeg gikk til apoteket og kjøpte klyx. Damen i kassen så medfølende på meg. Hun skjønte sikkert at jeg hadde vondt i magen, tenkte jeg. Etterpå skjønte jeg at det ikke var det hun hadde skjønt, det hun hadde skjønt var det jeg ennå ikke hadde skjønt: At jeg skulle gjennom skjærsilden.
    Klyx er ikke omtrent som flux. Klyx er små flasker med et eller annet som kroppen så til de grader slett ikke tåler.
    Vi tar en liten pause her. Resten av denne lille historien kommer til å inneholde ganske sterke scener. Ekle, sterke scener. Man kan slutte å lese her, hvis man vil. Egentlig BØR man slutte å lese her. Jeg skriver dette bare for egenterapiens skyld.
    Klyx brukes, viste det seg, til å tømme magen, tarmene og alle andre deler av fordøyelsessystemet for absolutt alt. Man sprøyter flaskens innhold inn der bak, venter på effekten, og lar naturkreftene gjøre sitt. Det er nemlig sånn det føles – som naturkrefter. Man bør selvfølgelig befinne seg i svært umiddelbar nærhet av et toalett når dette skjer, og alle mennesker man noensinne kan risikere å møte igjen, bør befinne seg godt utenfor hørevidde. Den første gangen man gjør det, er det helt forferdelig. Senere blir det mye verre.
    Denne øvelsen måtte jeg altså gjenta opptil flere ganger i det påfølgende døgn. Den eneste næringen jeg fikk i meg, var den som finnes i vanlig vann fra springen. Ikke engang Farris var lov. I den andre enden fikk jeg ut av meg mer enn jeg ante at jeg inneholdt. Fargeløst og luktløst, men svært langt unna lydløst. Og naturligvis fullstendig utmattende.
    Jeg husker ikke om jeg sov godt natten før undersøkelsen, antagelig tilbragte jeg natten bevisstløs på badegulvet, men jeg husker at da jeg kom til Lovisenberg sykehus og meldte min ankomst, slet jeg med å huske hva jeg het og hvorfor jeg var der. De fant utav det. Jeg ble velvillig geleidet til et venterom. Etter den obligatoriske ventingen (det er ikke lov å gå rett igjennom et venterom, selv om det ikke er kø, av innlysende grunner – det MÅ ventes), fikk jeg komme inn i et mindre venterom, som minte om en enmannsgarderobe, men i halv størrelse. En søt, blid kvinne på min egen alder (akkurat det kunne de spart seg, syntes jeg), kom inn og ba meg om å ta av alle klærne og skifte. Jeg tok av alle klærne, og så meg rundt. Tok på igjen underbukse, bukse og tskjorte, og gikk inn til undersøkelsesrommet, som så ut som et vanlig undersøkelsesrom, bare kanskje fire ganger så stort. I den andre enden av rommet, langt der borte, sto det tre-fire helsearbeidere og så forundret på meg. ”Du skulle jo skifte?” sa sykepleieren jeg hadde snakket med først, mildt bebreidende. ”Jada, jeg vet det. Men TIL HVA?” Hun begynte å le, førte meg tilbake til mikrogarderoben, og pekte på en liten, blå, brettet papirlapp som lå på den lille benken. ”Til den,” sa hun, litt lattermildt. Jeg så meg om etter et skjult kamera, men fant ingen. Hun forlot meg, og jeg brettet ut papirlappen. Den viste seg å være en ”frakk”. Jeg tok den på. Den var laget av svært tynt, ganske gjennomsiktig kreppapir, hadde ingen form for lukkeopplegg, og var veldig, veldig snau, på en pussig måte.
    Den passet liksom fint over skuldrene og på armene og sånn, men foran var den betydelig åpnere enn jeg setter pris på at det eneste klesplagget jeg har på meg er.
    Jeg fant ut at hvis jeg gikk litt sidelengs og holdt hardt i frakkeslagene, ville jeg i alle fall slippe unna politianmeldelse for blotting. På denne måten gjorde jeg ny entré i det store undersøkelsesrommet. De tre-fire helsearbeiderne langt der borte brøt ut i latter. Jeg skjønte jo at jeg så fullstendig latterlig ut, men hadde vel egentlig håpt at de skulle være profesjonelle nok til ikke å le høyt og hjertelig i kor. Det var de altså ikke. Min redningskvinne sykepleieren kom meg atter til en slags unnsetning og fikk stotret frem mellom latterhikstene at jeg hadde tatt frakken på bak-frem.
    Ny tur i mikrogarderoben, ny retur til det store rommet. Nå med hele baksiden bar, og frakken som en symbolsk tildekking av frontpartiet. Det begynte å ane meg hva koloskopi egentlig innebar.
    En av de andre sykepleierne la meg på en benk, og fortalte meg at nå, nå skulle jeg få klystér. ”Jammen”, prøvde jeg. ”Jeg har jo…” Mine desperate forsikringer om at det var HELT tomt, jeg hadde brukt flaske på flaske med klyx, det var ikke mer å hente, gjorde ikke inntrykk overhodet. ”Dette,” sa en av dem, ”DETTE er ordentlig klystér. Klyx er ingenting.” Hun holdt frem en magnumflaske. Jeg besvimte nesten.
    Men før jeg rakk det, og før jeg rakk å rømme, var flasken tom, og det var så definitivt ikke jeg lenger. ”Du må holde deg så lenge du kan”, sa sykepleieren. ”Jeg HAR holdt meg så lenge jeg kan” ropte jeg, og NÅ var det bråhast, ”HVOR ER TOALETTET?”. Hun pekte på et avlukke i den andre enden av rommet. ”Jeg rekker ikke helt DIT”, tenkte jeg, men jeg måtte jo prøve. Jeg kreket meg ut av senga. Papirfrakken hang igjen litt, men jeg hadde ikke tid til å vente på den. Det ble en stor rift midt foran, men jeg brydde meg ikke om det lenger, jeg måtte bare komme meg på toalettet, jeg løp, eller snarere vraltet kjempefort, det er vanskelig å løpe når man holder seg, og det er hinsides vanskelig å holde seg når man har innholdet av en magnumflaske klystér i endetarmen, og det var ikke minst et nesten uendelig stort gulv, og det svartnet nesten for meg, men jeg rakk det. Jeg KASTET døra igjen, brukte ikke engang tid på å låse, satte meg ned og lot naturkreftene herje. På et tidspunkt var lydnivået så høyt at jeg måtte holde meg for ørene. Det var da jeg la merke til at døren ikke var en ordentlig dør, men en sånn teit dodør med femten centimeters åpning i bunn og topp. De der ute måtte ha hørt alt, like godt som jeg selv. Hadde de enda vært profesjonelle, men jeg visste jo at den gjengen der, som slo opp latterdøren på vidt gap over en skarve snudd papirfrakk, den gjengen hadde neppe hørt ordet ”profesjonell” en eneste gang i løpet av hele sin utdannelse. Akkurat som jeg trodde, sto de der og lo da jeg kom ut. De prøvde nok å skjule det, men de fikk det ikke til. For å si det mildt. Jeg hadde aldri i mitt liv følt meg mer ydmyket.
    Jeg ble lagt på benken igjen.
    ”Legg deg over på siden. Nå skal vi føre en slange med et lite kamera opp i endetarmen din.”
    Jeg besvimte litt. Da jeg kom til meg selv, kjente jeg at de var i gang med akkurat det jeg var sikker på at jeg hadde hørt feil da de sa hva de skulle gjøre. Det med slangen med kamera på.
    ”Du vil kanskje kjenne en viss trang til å gå på toalettet.”
    En VISS TRANG? Det kan man trygt si. Vissere trang hadde jeg aldri kjent. Men ubønnhørlig ble slangen skjøvet inn. Flere meter av den, virket det som.
    ”Og nå skal vi blåse opp en liten ballong i endetarmen din, slik at slangen holder seg på plass”
    Nå besvimte jeg litt mye. Og kom til meg selv igjen, vekket opp av en sinnsvakt ”viss trang” til å gå på toalettet. Følelsen av ballong i endetarmen, der altså. Jeg visste at jeg hadde nådd mitt livs bunnpunkt. I blå papirfrakk, sosialt død, liggende med baksiden bar på en benk i et latterlig stort rom, i selskap med fire helsearbeidere som fortsatt brøt ut i fniseanfall med jevne mellomrom. Med en ballong i rompa. Verre kunne det simpelthen ikke bli.
    Jeg prøvde å tenke glade tanker. Om sommerferie, om glade kvelder på kafé. Om jenter. Søte jenter, prøvde jeg å tenke på. I det fjerne hørte jeg glade, kvitrende jentestemmer. De ble sterkere. Tarmtømming gjorde visst at man ble flinkere til å forestille seg ting, tenkte jeg. Stemmene forstummet. Så hørte jeg at noen fniste. Midt mens jeg IKKE forestilte meg at jeg var et helt annet sted, i selskap av søte jenter, hørte jeg lyden av søte jenter som fniste. Jeg snudde hodet for å se. Det skulle jeg ikke ha gjort.
    Åtte, ti, kanskje så mange som tolv søte jenter, akkurat sånne som jeg trodde det ville være fint å være kjæreste med, sto der og så på meg med lattermild forundring og fniste så lavt de kunne. Foran dem sto en lege. Han snakket med ”min” lege, og spurte ”Er det greit for pasienten din at studentene observerer?” Jeg besvimte igjen.
    Da jeg kom til meg selv, var både slangen og ballongen borte, og noen hadde lagt et laken over meg. Jeg håpte at jeg kanskje var død, men innså snart at da ville de lagt lakenet over hodet også. Jeg skjønte at jeg levde, og jeg skjønte hva som hadde skjedd. Og jeg visste at jeg aldri, aldri, aldri måtte sette mine ben på en fest eller for den saks skyld et hvilket som helst sted der det var sannsynlig at det kanskje ville dukke opp en sykepleierstudine.
    Noen uker senere fikk jeg resultatene av undersøkelsen. De var negative. Mage og tarmer var i finfin forfatning. Legen sa at mageondet mest sannsynlig var forårsaket av stress. Hun gikk også langt i å antyde at det ikke gjorde så vondt som jeg sa, og at jeg måtte skjerpe meg.
    Det var først på hjemveien fra legen det begynte å gå opp for meg at det var dette hun hadde ment hele tiden: At jeg måtte skjerpe meg. At det var derfor hun hadde utsatt meg for dette. At ”koloskopi” ikke ER en vanlig undersøkelse de driver med på sykehus, men en kode som alle i helsevesenet skjønner. En kode som betyr: ”Pasienten er en sutrekopp. Gi ham en lærepenge. Og en ballong i rompa.”



     
    Ludo

    Ludo

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    08.08.2008
    Innlegg
    3.385
    Antall liker
    1.281
    Sted
    Sandefjord
    Torget vurderinger
    1
    @sorgenfri: Dette er noe av det morsomste jeg har lest på lenge!! ;D ;D ;D
     
    Steinar_Lund

    Steinar_Lund

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    17.03.2002
    Innlegg
    7.813
    Antall liker
    2.739
    Sted
    Hvalstad, Asker
    Torget vurderinger
    3
    [FONT=&quot]Theoretically v. Realistically [/FONT]
    [FONT=&quot]
    A small boy has a school homework question to answer, so he asks his father " Hey Dad, what's the difference between 'theoretically' and 'realistically'?" [/FONT]
    [FONT=&quot]
    His Dad thinks for a while and then says "Right-o son.....go and ask your mother if she'd sleep with David Beckham for a million quid."
    The boy trots off and comes back saying "Dad, dad, she said she would! She would sleep with David Beckham for a million pounds." [/FONT]
    [FONT=&quot]
    "OK son," says his dad. "Now go and ask your sister the same question."
    The boy toddles off, and comes back saying "Dad, dad, she said she would too!" [/FONT]
    [FONT=&quot]
    So then his dad says "Right, son, now go and ask your elder brother if he'd sleep with David Beckham for a million pounds." [/FONT]
    [FONT=&quot]The son comes back excitedly saying "Dad! Dad! He said he would too!" [/FONT]
    [FONT=&quot]
    "Well there you have it, son," said his dad. " Theoretically we could be sitting on three million quid. Realistically we're living with two tarts and a poofter."[/FONT]
    [FONT=&quot] [/FONT]
     
    Steinar_Lund

    Steinar_Lund

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    17.03.2002
    Innlegg
    7.813
    Antall liker
    2.739
    Sted
    Hvalstad, Asker
    Torget vurderinger
    3
    [FONT=&quot]I took the wife to a disco at the weekend. There was a guy on the dance floor giving it everything he had; break dancing, moon walking, back flips, the works.[/FONT]


    [FONT=&quot]My wife turned to me and said, "See that guy? 25 years ago he proposed to me and I turned him down."[/FONT]



    [FONT=&quot]I said, "Looks like he's still .................. Celebrating!"[/FONT]
     
    Du må logge inn eller registrere deg for å svare her.
  • Laster inn…

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • Laster inn…
Topp Bunn