Nei, GUIen til Klimaks DS er fullstendig etter bridge-logikk. Jeg tror at Apple kommer til å "eie" hvordan vi kontrollerer komponenter, etterhvert som AJAX standarden griper om seg. Men det Linn har gjort er veldig positivt -- de har både gjort opptak tilgjengelige i høye oppløsninger, samt skapt avspillingsutstyr for virkelig å nyttiggjøre konseptet. Forbilledlig holdning til kvalitet.
Jeg burde få inn en Klimaks i mitt lytterom, bare for å høre hvor stor forskjell det ev. er fra mitt nåværende oppsett. Det virker som om oppsamplingen til riktig høye rater (over 300kHz) er avgjørende for inntrykket.
Det er jo dette vi er ute etter - fra beskrivelsen av Barb Jungr i Stereophile:
Generally, recordings that build like that start out on a dynamic plane that remains more or less consistent no matter how many instruments are added. In real life, the more people are playing, the louder things getmore is more. And so it was with the Studio Master files. The tablas were life-sized and did not get smaller when the bass entered. The bass was big, but when Jungr came in, it didn't overpower herquite the oppositeand with each addition the sound and the soundstaging grew.
Så nå skal jeg laste ned den. Har et par andre spor med henne, men lastet ikke ned akkurat dette. Det er spesielt overgangen som beskrives fra trommer til bassen kommer inn som er vesentlig.
Carla Bleys "Copyright Royalties" fra albumet Social Studies har den samme egenskapen. Det begynner med en blåssekvens som bygger, men hvor det plutselig tar av når bassen kommer inn, og rommet åpner seg så du nesten ikke tror det.
