Leste den i går og var ikke klar over at noen hadde kommentert den her på HFS før nå.
Meget sterk og gripende historie. Det finnes dessverre mange slike triste skjebner, men den totale usynligheten tror jeg blir større jo flere mennesker du har rundt deg. Siter sterkt involvert innen dette fagfeltet selv, og tror jeg med hånden på hjerte kan si at vi ikke har noen så er riktig så usynlige som han her. Men min kommune er ganske så liten og gjennomsiktig. Likevel er det uten tvil mange triste og ganske sammenlignbare skjebner også her, selv om de er litt heldigere(?) ved at man kjenner til dem. Men ikke alle ønsker å ta imot hjelp heller.
Likevel er det en sak jeg gjentar opg gjenntar så ofte jeg har mulighet til det: HVPU reformen var det største overgrep foretatt av myndighetene mot en forsvarsløs gruppe i dette landet !
Men hjelper det å bli sint? Personlig blir jeg mest oppgitt.