Engang tidlig på 90-tallet solgte jeg alle 600 lp platene mine til en kar fra sørlandet. Vi møttes i Oslo og lasta over alle ihop. Han var fornøyd med 600 plater for 10K , og jeg var litt frustrert over hele musikkgreia(lp kontra cd eller cd kontra lp).For 15-18 år siden var det "ingen "som skrev om lp og grammofon i noe Hifi magasin. Enda i HIFI News stod det noe sånt at "platespillere er noe som ikke kommer til å være noe å satse på", "er så spesielt at det ikke blir nevnt om i dette magasin" eller noe sånt.Min første cd spiller som var en Rotel fra rundt 1991 , fikk massevis av gode tester i forskjellige blader. Kjøpte den og ble....forferdelig skuffa! Dette her låt forferdelig..platespilleren min(micro Seiki med rega arm og oc 7 eller oc 9 pu låt mye mye bedre. Nye lp-plater var det ikke så enkelt å få tak , etc. Ble derfor "fed-up"av hele greia. Etterhvert har lp ene kommet tilbake til meg i et anntall av 200 nå i første omgang. Favoritter som Songs-Fra Lippo Lippi , Welcome-santana er kjøpt tilbake på Lp(prøv å få de i Cd versjon). Det er noen som er veldig savnet , En boks med 4-5 lper med Return to forever (live), Rare Bird med albumet Epic Forest , etc , etc. En ting er i allefall sikkert:verden ble skikkelig lurt av cd produsentene som klarte å lure en hel verden(nesten) med vrøvlet om at cd er best. Markedsansvarlige hos Sony og Philips må ha vært dyktige med "Keiserens nye klær" . MVH.



