baluba
Æresmedlem
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.590
- Antall liker
- 15.155
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Etter å ha frekventert denne kategorien mer enn noen annen kategori for hifi på asylet, og gang på gang luftet ambisjoner om å sette opp et vintageanlegg i kjellerleiligheten i familiehuset i Kopervik, er jeg endelig i gang med prosjektet. Om det virkelig ender opp som ekte vintage til slutt er nok et spørsmål om definisjon, men viktigst av alt når det er vintagelyd som skal dyrkes fram er høyttalerne. Det finnes mange nye forsterkere å få kjøpt som har samme kvalitetene som ekte vintage, det samme gjelder ikke høyttalere.
Det er for eksempel langt mellom hver treveis trykkammer på 25 liter+ med pappelementer fra topp til bunn i dagens hifibutikker. I tidligere tråder har jeg ymtet frampå at jeg har vært på jakt etter Radionette TK 400, som var den nest største modellen i 1975. Det var slike mine foreldre hadde på sytti og åttitallet, et par høyttalere som imponerte meg da de hadde gjesterolle i mitt stereoanlegg mellom hvert høyttalerbytte de årene jeg jobbet som ekstrahjelp på Boahs Kopervik.
Kun en gang har jeg fått tips om en som hadde et slikt par. Jeg kjente til ham fra oppveksten som en mildest talt rufsete person, men tok likevel turen innom for å sjekke tilstanden. Jeg fikk hørt dem koblet opp mot et JVC-minianlegg fra nittitallet. De låt greit, men så nesten like rufsete ut som eieren. Men jeg skjønte raskt at han trodde han satt på verdifulle saker da jeg viste min interesse, og etter å først ha diskutert pris på en medtatt Sansui-receiver fra syttitallet gav jeg opp ideen om å kjøpe noe som helst fra ham. Ikke bare fordi jeg antok at han ville forlange for mye, men også fordi de ville trenge en skikkelig oppussing av eksteriøret. Jeg heller ikke fikk tatt av dekslet og sjekket tilstanden til elementene (limt godt fast). Og fordi forsterkeren i JVC-anlegget langtfra fikk høyttalerne til å skinne så fint som de gjorde på Bedini 25.25 + GAS Thalia eller åttitalls NAD følte jeg at jeg var usikker på hvor gode de egentlig er, og hva de er verdt. Tross alt måtte de pusses helt ned for å lakkeres på ny, og det ville blitt en sabla jobb. Så prosjektet ble lagt på is en stund, dette skulle tross alt ikke erstatte hovedanlegget som står i leiligheten i Bergen.
Nå har jobbsituasjon og virke ført til at jeg oppholder meg mer på Karmøy enn i Bergen det siste året, så behovet for godlyd i kjellerleiligheten der ble etterhvert påtrengende. Gode hodetelefoner er rett og slett ikke nok. Det er med slike vintageprodukter du har gode minner om som det er med plater du har spesielt gode minner om, de ligger de alltid i bakhodet når du befinner deg et sted slikt kan dukke opp. Akkurat som at det er spesifikke plater jeg alltid ser etter når jeg kommer inn i en platebutikk eller antikvariat, så ser jeg etter spesifikke hifiprodukter hver gang jeg er på et loppemarked eller i en bruktbutikk. Denne sommeren ble min tålmodighet belønnet, og dette er resultatet. Trekkspillet hadde jeg fra før, og bildet ble tatt før høyttalerne fikk stativer og riktig plassert i rommet.
De stod på gulvet under en hylle i Arken brukthandel i Kopervik, en ganske stor gjenbruksbutikk som eies av en karismatisk menighet. Trengt innimellom totalt uinteressante modeller fra Dantax og andre discomodeller av syltynne sponplater. Først trodde jeg det var TK 400, for med dekslene på er det bare forskjellen på kabinettstørrelsen på som skiller de fra toppmodellen TK 600. Den store gleden over å finne noe jeg trodde var TK 400 ble enda større da jeg etter et par minutter fant ut at det var TK 600 jeg hadde funnet. Etter at jeg kunne fortelle betjeningen at disse ble produsert seint i 1975 kom vi fram til at 200 kroner var en grei pris for paret. Jeg føler ikke for å sponse karismatiske menigheter med mer penger enn nødvendig, selv om jeg lett hadde vært villig til å betale 3x den summen hvis det var prisforlangende. Lydmessig er de verdt mange ganger den prisen, men noen skjønnhetspletter i finishen er jo også greie argumenter under pruting. Dekslene derimot ser helt nye ut, og jeg har funnet ut at de er viktige for balansen i lyden. De er åpenbart tunet for å spille med dekslene på, det høres med en gang dekslene fjernes.
I motsetning til de herpa TK 400 jeg hadde vært og sett på hos en rufsete karakter var ikke dekslene limt fast, men lot seg lett avmontere. Til min glede åpenbarte det seg en baffel med tre elementer som så ut som om ht hadde forlatt fabrikken samme dag. TK 600 ble lansert høsten 1975 ifølge det jeg har funnet ut på nettet, og slik jeg tolker et stempel på baffelen på begge ht er dette par nummer 50 produsert i uke 43 i 1975. Dette er altså en treveis trykkammer med 8" bass. Jeg antar at elementene er fra SEAS siden SEAS ble dannet for å supplere Radionette med høyttalerelementer samt selge til andre produsenter, men siden jeg ikke har demontert dem enda så vet jeg ikke noe om hva de heter.
Forsterker ble det første problemet. Alt det andre jeg har av hifi befinner seg i Bergen, og ikke på Karmøy. Et kjapt rop om hjelp på Facebook førte til at jeg først fikk en Sanyo JA 550. En tilbakevendende brum fra selve forsterkeren antydet at noe kunne være galt, og etter to dager sluttet den ene kanalen å virke. Jeg fikk også en NAD 3240 PE, men der var en kanal dead on arrival. Og det er nå mitt spørsmålstegn ved om det faktisk er en vintagerigg jeg setter opp, for løsningen kom tre dager senere i form av en NAD 710 receiver. Forsterkerdelen i den er NAD 310, og er den mest vellydende tradisjonelle NAD jeg har hørt siden den originale 3020 (den med utilsiktet men velsignet crosstalk-feil). Det er da også siste tradisjonelle variant av 3020-konseptet og yter store 25 watt. Ja, de 25 wattene har faktisk betydelig større baller enn de 20 den originale 3020 leverer, noe som nok skyldes en overraskende kraftig ringkjernetrafo (!). Jaha, tenker jeg. Det var altså skifte til ringkjernetrafo som behøvdes for å faktisk forbedre det opprinnelige designet? Kan ikke si at jeg er overrasket over det. Men, siden den ble introdusert på midten av nittitallet fortjener den ikke et ekte vintage-stempel. Jeg har rett og slett brutt med min opprinnelige plan om at alle analoge enheter skal være 30 år pluss.
Likevel, 710 er ganske tro mot NADs opprinnelige lydbilde fra rundt 1980. Jeg kjenner meg godt igjen fordi jeg flere ganger har spilt på TK 400 og NAD 1020/2140 og 2150 over et par ukers tid i slengen, men dette låter enda mer overbevisende. Til en viss grad vil jeg kalle det vintagelyd, det dreier seg tross alt om treveis trykkammer fra 1975. Det må ha vært svært gode elementer som har blitt brukt, for på tross av vintage-varmen så låter det samtidig svært moderne på en utelukkende god måte. Og ikke minst låter det ærlig. Det er noe som minner meg bittelitt om paneler og high end, nemlig ærligheten. Er det bass på innspillingen så gjengis den slik den er. Det er ingenting kunstig over den, og det merkes godt når en plate er skrudd med enten mye eller lite bass. Litt som paneler, de ser ikke ut til å legge til noe i bassen for å låte større eller tyngre. Nøytralt og moderat skrudde produksjoner låter akkurat slik jeg forestiller at de var ment å låte i studio, mens moderne innspillinger med en sterk fokus på de nedre regioner som Donald Fagens Morph The Cat låter voldsomt i bunn samtidig som det ikke går utover oppløsning og friskhet oppover i frekvensene. Men, jeg var sterkt fristet til å benytte meg av forsterkerens tonekontroller for å dempe bassen en liten smule med akkurat Morph The Cat. Normalt har Fagen hatt en smakfull men merkbar bruk av kompressor i det meste han har gjort, men det virker som om bruk av kompressor i mastring avsløres tydeligere i dette oppsettet enn det jeg har merket tidligere. Herbie Hancocks The Imagine Project viste samme bassfokus, men ikke på en måte som fristet meg til å gjøre inngripen i lydbildet. Gamle Herbie har nok vært litt lettere på labben med kompressoren. Jeg bare smilte når jeg hørte det, imponert over det som tross alt er halvstore og velkonstruerte trykkammeres styrke.
Så fram til nå har jeg kommet fram til en kombinasjon som har vintagekvaliteter uten at det er en umoderne lyd. Avviket fra vintage-kravet på forsterkersiden er jo på en måte et kompromiss. Det er en moderne tolkning av et gammelt konsept. Når vi nå kommer til kilde og kabler kommer vi til det som uansett må medføre brudd på vintage-trofasthet. Siden jeg ikke bruker vinyl lenger så vil også dette anlegget være basert på digital lyd. Fram til skrivende stund har jeg brukt min portable DAC, Behringer UCA 222. Det er en ekstremt billig løsning som selvfølgelig skal oppgraderes til noe noblere snarest mulig. Ikke nødvendigvis noen fantastiske greier, men bedre enn et USB-lydkort til 300 kroner skal det i alle fall bli. Det samme gjelder kablene, som pt er halvannen meter standard lakriskabel fra lydkortet og den typen ht-kabler alle stereorack ble levert med for 30 år siden.
Hvordan låter dette?
For å ta det positive først, absolutt alle som setter seg i sofaen kan ikke skjønne at dette er 40 år gamle ht som har vært relativt vanlige i norske hjem, og som jeg har betalt 200 kroner for. Legg til 300 for lydkortet og en gratis forsterker har dette kostet meg 500 kroner, og for de pengene får du ikke engang en halvdårlig iPod-doc i dag. Instrumenter og lydbilde er naturlig stort. Scenegulvet er overbevisende høyt, og tonalt ser det ut for at Behringer, NAD og Radionette er en svært god match. Har hørt litt på mine egne produksjoner fra rundt millenniumskiftet og synes det låter overraskende nøytralt. Stort bedre tonale egenskaper er jeg faktisk ikke på jakt etter, så bra er det. Det er alltid rom for forbedringer av oppsettet, men jeg har en sjelden følelse av tilfredshet. Ikke en innspilling jeg har spilt, fra Al Bowllys croonerjazz fra tyve- og trettitallet via nyere jazz og kammermusikk til moderne pop og rock, har jeg opplevd som irriterende, overdrevet eller svakt presentert. Med få unntak har alt som helhet hatt et stort, ærlig og ut fra forholdene (dårlige kabler og cheap DAC) både oppløst og detaljert lydbilde. Men bedre kabling og DAC vil nok bidra til mer detaljering, dybde, bredde og høyde.
Men det selvsagt mange feil å spore også. De fleste er av den typen jeg uten problemer lever med, rett og slett fordi de kvalitetene ikke betyr noe særlig for min nytelse av musikk. Den mest påfallende feilen har ikke noe med selve tonaliteten eller lydbildet å gjøre. Det dreier seg om en litt tørr gjengivelse i toppen. Hvilken komponent som skal tilskrives den feilen er jeg sannelig ikke sikker på, men mine mistanker går jo klart i retning av den lille Behringer DAC-en. Manglende detaljer tilskriver jeg også samme DAC i tillegg til kablingen, som er så dårlig som kabling overhodet kan bli. NAD-en er vel heller ingen topp komponent når det kommer til detaljering. Gode valg av utgangstransistorer og ringkjernetrafo gir en naturlig autoritet, men det finnes alternativer som nok gir mer raffinert gjengivelse. Bunnlinjen er likevel at NAD 710 koblet opp til Radionette TK 600 gir deg både spilleglede og nøytralitet som mange relativt dyre og nye kombinasjoner vil slite med å overgå. Jeg har hørt anlegg til femsifrede beløp som helt klart låter mindre musikalsk og viser mindre spilleglede enn dette, selv før jeg perfeksjonerer oppsettet med gode kabler og en mer kapabel DAC.
Framdrift?
Jeg er jo langtfra ferdig med dette prosjektet. Har knapt fått blod på tann for å finne ut hvor langt jeg kan trekke det med disse norske boksene på 25 liter som troner på toppen av noen relativt høye stativer laget for tilsvarende store ht av min bror på Åkra VGS mask & mekk rundt 1978. DAC og kabler er en selvfølge, men også forsterkeren skal få sine utfordringer. Jeg har en Xindak MT-3 stående ubrukt i Bergen fordi den ble utkonkurrert av en Nordic Ming Da MC 84-c i den kombinasjonen jeg har der. Den blir nok den første utfordringen NAD-en stilles overfor. Det er en ganske kapabel EL34-basert forsterker, men det er jo ingen garanti for at TK 600 trives bedre med rør istedenfor transistorer. Men med 40 watt i pentodedrift og 18 watt som triode tror jeg ikke det blir noe problem effektiviteten tatt i betraktning. Min eneste bekymring med en slik kombinasjon er at den kan bli enda mindre tilgivende overfor dagens overkomprimerte CD-er og rett og slett bli for baktung.
TK 600 vil nok sette pris på en spilleglad forsterker, så jeg ser også i retning av de britiske øyer for eventuelle transistoralternativer hvis Xindak MT-3 viser seg å ikke leve opp til de positive forventningene for kombinasjonen. Først og fremst tenker jeg på en integrert Meridian fra nittitallet jeg kan få kjøpt for småpenger fra ei venninne i Oslo. Hun vet ikke hvilken modell det er fordi hun overtok den i sin tid uten å ha særlig dyp interesse for slikt, men jeg tror det kan være en 551. Det bør faktisk være en god match, og det følger med en matchende CD-spiller som jeg heller ikke vet modellnummeret på.
Bottom line
Kan jeg kalle det et vintage-anlegg når forsterkeren er produsert på nittitallet, selv om det lydmessig lever opp til mye av det vintage-folket er ute etter? Og hva hvis jeg velger å bruke en rørforsterker som fortsatt er i produksjon? Den kunne riktignok vært produsert samme år som ht rent teknologisk, så hvis det fungerer fint vil det kanskje være mer vintage selv om snittalderen blir enda lavere? Toppforsterkere som låter like godt eller bedre enn den NAD-en jeg spiller på nå som er produsert på syttitallet koster som oftest mer enn de smaker, og jeg ofrer ikke de egenskapene jeg har i dag for å ende opp med en middelmådig forsterker kun fordi den har den rette aluminiumsfronten til å skape det riktige vintage-utseendet. Hadde det vært i en mancave i et hus der jeg har alternative anlegg andre steder ville det vært ok, men ikke sålenge det dreier seg om det eneste alternativet i pendlerleiligheten min.
Og så til den hjelpen andre pasienter på asylet kan bidra med
Hva hvis den litt tørre diskanten skyldes TK 600 og ikke lydkortet? Med så fine egenskaper i resten av frekvensområdet frister det da å eksperimentere med frittstående "supertweetere". Og her kommer min tilværelse på asylet til sin rett, hvilken tweeter ville det vært aktuelt å kikke på? Ha i mente at en viktig del av prosjektet er å finne ut hvor god lyd jeg kan få for lavest mulig totalsum, så forslag som John Blues supertweetere til et femsifret beløp er totalt uaktuelt. Så billig som mulig er målet uten å gripe til direkte el cheapo-løsninger. Gjerne kinesiske produkter som yter langt over sin prisklasse, men ikke piezodiskanter av den typen som kunne kjøpes fra Fritjof Arngren før i tiden. Det finnes en grense, og den grensen kalles high fidelity. Bl.a. Fostex har frittstående tweetere i mange prisklasser. Hvor langt kan jeg gå ned i pris før det blir tull? De bør ha mulighet for å justere følsomheten. Jeg kommer til å sette pris på ethvert innspill her i denne tråden.
(Kun mobilbildet av høyttalerne har jeg tatt selv. Resten er funnet med Google Images)
Det er for eksempel langt mellom hver treveis trykkammer på 25 liter+ med pappelementer fra topp til bunn i dagens hifibutikker. I tidligere tråder har jeg ymtet frampå at jeg har vært på jakt etter Radionette TK 400, som var den nest største modellen i 1975. Det var slike mine foreldre hadde på sytti og åttitallet, et par høyttalere som imponerte meg da de hadde gjesterolle i mitt stereoanlegg mellom hvert høyttalerbytte de årene jeg jobbet som ekstrahjelp på Boahs Kopervik.
Kun en gang har jeg fått tips om en som hadde et slikt par. Jeg kjente til ham fra oppveksten som en mildest talt rufsete person, men tok likevel turen innom for å sjekke tilstanden. Jeg fikk hørt dem koblet opp mot et JVC-minianlegg fra nittitallet. De låt greit, men så nesten like rufsete ut som eieren. Men jeg skjønte raskt at han trodde han satt på verdifulle saker da jeg viste min interesse, og etter å først ha diskutert pris på en medtatt Sansui-receiver fra syttitallet gav jeg opp ideen om å kjøpe noe som helst fra ham. Ikke bare fordi jeg antok at han ville forlange for mye, men også fordi de ville trenge en skikkelig oppussing av eksteriøret. Jeg heller ikke fikk tatt av dekslet og sjekket tilstanden til elementene (limt godt fast). Og fordi forsterkeren i JVC-anlegget langtfra fikk høyttalerne til å skinne så fint som de gjorde på Bedini 25.25 + GAS Thalia eller åttitalls NAD følte jeg at jeg var usikker på hvor gode de egentlig er, og hva de er verdt. Tross alt måtte de pusses helt ned for å lakkeres på ny, og det ville blitt en sabla jobb. Så prosjektet ble lagt på is en stund, dette skulle tross alt ikke erstatte hovedanlegget som står i leiligheten i Bergen.
Nå har jobbsituasjon og virke ført til at jeg oppholder meg mer på Karmøy enn i Bergen det siste året, så behovet for godlyd i kjellerleiligheten der ble etterhvert påtrengende. Gode hodetelefoner er rett og slett ikke nok. Det er med slike vintageprodukter du har gode minner om som det er med plater du har spesielt gode minner om, de ligger de alltid i bakhodet når du befinner deg et sted slikt kan dukke opp. Akkurat som at det er spesifikke plater jeg alltid ser etter når jeg kommer inn i en platebutikk eller antikvariat, så ser jeg etter spesifikke hifiprodukter hver gang jeg er på et loppemarked eller i en bruktbutikk. Denne sommeren ble min tålmodighet belønnet, og dette er resultatet. Trekkspillet hadde jeg fra før, og bildet ble tatt før høyttalerne fikk stativer og riktig plassert i rommet.
De stod på gulvet under en hylle i Arken brukthandel i Kopervik, en ganske stor gjenbruksbutikk som eies av en karismatisk menighet. Trengt innimellom totalt uinteressante modeller fra Dantax og andre discomodeller av syltynne sponplater. Først trodde jeg det var TK 400, for med dekslene på er det bare forskjellen på kabinettstørrelsen på som skiller de fra toppmodellen TK 600. Den store gleden over å finne noe jeg trodde var TK 400 ble enda større da jeg etter et par minutter fant ut at det var TK 600 jeg hadde funnet. Etter at jeg kunne fortelle betjeningen at disse ble produsert seint i 1975 kom vi fram til at 200 kroner var en grei pris for paret. Jeg føler ikke for å sponse karismatiske menigheter med mer penger enn nødvendig, selv om jeg lett hadde vært villig til å betale 3x den summen hvis det var prisforlangende. Lydmessig er de verdt mange ganger den prisen, men noen skjønnhetspletter i finishen er jo også greie argumenter under pruting. Dekslene derimot ser helt nye ut, og jeg har funnet ut at de er viktige for balansen i lyden. De er åpenbart tunet for å spille med dekslene på, det høres med en gang dekslene fjernes.
I motsetning til de herpa TK 400 jeg hadde vært og sett på hos en rufsete karakter var ikke dekslene limt fast, men lot seg lett avmontere. Til min glede åpenbarte det seg en baffel med tre elementer som så ut som om ht hadde forlatt fabrikken samme dag. TK 600 ble lansert høsten 1975 ifølge det jeg har funnet ut på nettet, og slik jeg tolker et stempel på baffelen på begge ht er dette par nummer 50 produsert i uke 43 i 1975. Dette er altså en treveis trykkammer med 8" bass. Jeg antar at elementene er fra SEAS siden SEAS ble dannet for å supplere Radionette med høyttalerelementer samt selge til andre produsenter, men siden jeg ikke har demontert dem enda så vet jeg ikke noe om hva de heter.
Forsterker ble det første problemet. Alt det andre jeg har av hifi befinner seg i Bergen, og ikke på Karmøy. Et kjapt rop om hjelp på Facebook førte til at jeg først fikk en Sanyo JA 550. En tilbakevendende brum fra selve forsterkeren antydet at noe kunne være galt, og etter to dager sluttet den ene kanalen å virke. Jeg fikk også en NAD 3240 PE, men der var en kanal dead on arrival. Og det er nå mitt spørsmålstegn ved om det faktisk er en vintagerigg jeg setter opp, for løsningen kom tre dager senere i form av en NAD 710 receiver. Forsterkerdelen i den er NAD 310, og er den mest vellydende tradisjonelle NAD jeg har hørt siden den originale 3020 (den med utilsiktet men velsignet crosstalk-feil). Det er da også siste tradisjonelle variant av 3020-konseptet og yter store 25 watt. Ja, de 25 wattene har faktisk betydelig større baller enn de 20 den originale 3020 leverer, noe som nok skyldes en overraskende kraftig ringkjernetrafo (!). Jaha, tenker jeg. Det var altså skifte til ringkjernetrafo som behøvdes for å faktisk forbedre det opprinnelige designet? Kan ikke si at jeg er overrasket over det. Men, siden den ble introdusert på midten av nittitallet fortjener den ikke et ekte vintage-stempel. Jeg har rett og slett brutt med min opprinnelige plan om at alle analoge enheter skal være 30 år pluss.
Likevel, 710 er ganske tro mot NADs opprinnelige lydbilde fra rundt 1980. Jeg kjenner meg godt igjen fordi jeg flere ganger har spilt på TK 400 og NAD 1020/2140 og 2150 over et par ukers tid i slengen, men dette låter enda mer overbevisende. Til en viss grad vil jeg kalle det vintagelyd, det dreier seg tross alt om treveis trykkammer fra 1975. Det må ha vært svært gode elementer som har blitt brukt, for på tross av vintage-varmen så låter det samtidig svært moderne på en utelukkende god måte. Og ikke minst låter det ærlig. Det er noe som minner meg bittelitt om paneler og high end, nemlig ærligheten. Er det bass på innspillingen så gjengis den slik den er. Det er ingenting kunstig over den, og det merkes godt når en plate er skrudd med enten mye eller lite bass. Litt som paneler, de ser ikke ut til å legge til noe i bassen for å låte større eller tyngre. Nøytralt og moderat skrudde produksjoner låter akkurat slik jeg forestiller at de var ment å låte i studio, mens moderne innspillinger med en sterk fokus på de nedre regioner som Donald Fagens Morph The Cat låter voldsomt i bunn samtidig som det ikke går utover oppløsning og friskhet oppover i frekvensene. Men, jeg var sterkt fristet til å benytte meg av forsterkerens tonekontroller for å dempe bassen en liten smule med akkurat Morph The Cat. Normalt har Fagen hatt en smakfull men merkbar bruk av kompressor i det meste han har gjort, men det virker som om bruk av kompressor i mastring avsløres tydeligere i dette oppsettet enn det jeg har merket tidligere. Herbie Hancocks The Imagine Project viste samme bassfokus, men ikke på en måte som fristet meg til å gjøre inngripen i lydbildet. Gamle Herbie har nok vært litt lettere på labben med kompressoren. Jeg bare smilte når jeg hørte det, imponert over det som tross alt er halvstore og velkonstruerte trykkammeres styrke.
Så fram til nå har jeg kommet fram til en kombinasjon som har vintagekvaliteter uten at det er en umoderne lyd. Avviket fra vintage-kravet på forsterkersiden er jo på en måte et kompromiss. Det er en moderne tolkning av et gammelt konsept. Når vi nå kommer til kilde og kabler kommer vi til det som uansett må medføre brudd på vintage-trofasthet. Siden jeg ikke bruker vinyl lenger så vil også dette anlegget være basert på digital lyd. Fram til skrivende stund har jeg brukt min portable DAC, Behringer UCA 222. Det er en ekstremt billig løsning som selvfølgelig skal oppgraderes til noe noblere snarest mulig. Ikke nødvendigvis noen fantastiske greier, men bedre enn et USB-lydkort til 300 kroner skal det i alle fall bli. Det samme gjelder kablene, som pt er halvannen meter standard lakriskabel fra lydkortet og den typen ht-kabler alle stereorack ble levert med for 30 år siden.
Hvordan låter dette?
For å ta det positive først, absolutt alle som setter seg i sofaen kan ikke skjønne at dette er 40 år gamle ht som har vært relativt vanlige i norske hjem, og som jeg har betalt 200 kroner for. Legg til 300 for lydkortet og en gratis forsterker har dette kostet meg 500 kroner, og for de pengene får du ikke engang en halvdårlig iPod-doc i dag. Instrumenter og lydbilde er naturlig stort. Scenegulvet er overbevisende høyt, og tonalt ser det ut for at Behringer, NAD og Radionette er en svært god match. Har hørt litt på mine egne produksjoner fra rundt millenniumskiftet og synes det låter overraskende nøytralt. Stort bedre tonale egenskaper er jeg faktisk ikke på jakt etter, så bra er det. Det er alltid rom for forbedringer av oppsettet, men jeg har en sjelden følelse av tilfredshet. Ikke en innspilling jeg har spilt, fra Al Bowllys croonerjazz fra tyve- og trettitallet via nyere jazz og kammermusikk til moderne pop og rock, har jeg opplevd som irriterende, overdrevet eller svakt presentert. Med få unntak har alt som helhet hatt et stort, ærlig og ut fra forholdene (dårlige kabler og cheap DAC) både oppløst og detaljert lydbilde. Men bedre kabling og DAC vil nok bidra til mer detaljering, dybde, bredde og høyde.
Men det selvsagt mange feil å spore også. De fleste er av den typen jeg uten problemer lever med, rett og slett fordi de kvalitetene ikke betyr noe særlig for min nytelse av musikk. Den mest påfallende feilen har ikke noe med selve tonaliteten eller lydbildet å gjøre. Det dreier seg om en litt tørr gjengivelse i toppen. Hvilken komponent som skal tilskrives den feilen er jeg sannelig ikke sikker på, men mine mistanker går jo klart i retning av den lille Behringer DAC-en. Manglende detaljer tilskriver jeg også samme DAC i tillegg til kablingen, som er så dårlig som kabling overhodet kan bli. NAD-en er vel heller ingen topp komponent når det kommer til detaljering. Gode valg av utgangstransistorer og ringkjernetrafo gir en naturlig autoritet, men det finnes alternativer som nok gir mer raffinert gjengivelse. Bunnlinjen er likevel at NAD 710 koblet opp til Radionette TK 600 gir deg både spilleglede og nøytralitet som mange relativt dyre og nye kombinasjoner vil slite med å overgå. Jeg har hørt anlegg til femsifrede beløp som helt klart låter mindre musikalsk og viser mindre spilleglede enn dette, selv før jeg perfeksjonerer oppsettet med gode kabler og en mer kapabel DAC.
Framdrift?
Jeg er jo langtfra ferdig med dette prosjektet. Har knapt fått blod på tann for å finne ut hvor langt jeg kan trekke det med disse norske boksene på 25 liter som troner på toppen av noen relativt høye stativer laget for tilsvarende store ht av min bror på Åkra VGS mask & mekk rundt 1978. DAC og kabler er en selvfølge, men også forsterkeren skal få sine utfordringer. Jeg har en Xindak MT-3 stående ubrukt i Bergen fordi den ble utkonkurrert av en Nordic Ming Da MC 84-c i den kombinasjonen jeg har der. Den blir nok den første utfordringen NAD-en stilles overfor. Det er en ganske kapabel EL34-basert forsterker, men det er jo ingen garanti for at TK 600 trives bedre med rør istedenfor transistorer. Men med 40 watt i pentodedrift og 18 watt som triode tror jeg ikke det blir noe problem effektiviteten tatt i betraktning. Min eneste bekymring med en slik kombinasjon er at den kan bli enda mindre tilgivende overfor dagens overkomprimerte CD-er og rett og slett bli for baktung.
TK 600 vil nok sette pris på en spilleglad forsterker, så jeg ser også i retning av de britiske øyer for eventuelle transistoralternativer hvis Xindak MT-3 viser seg å ikke leve opp til de positive forventningene for kombinasjonen. Først og fremst tenker jeg på en integrert Meridian fra nittitallet jeg kan få kjøpt for småpenger fra ei venninne i Oslo. Hun vet ikke hvilken modell det er fordi hun overtok den i sin tid uten å ha særlig dyp interesse for slikt, men jeg tror det kan være en 551. Det bør faktisk være en god match, og det følger med en matchende CD-spiller som jeg heller ikke vet modellnummeret på.
Bottom line
Kan jeg kalle det et vintage-anlegg når forsterkeren er produsert på nittitallet, selv om det lydmessig lever opp til mye av det vintage-folket er ute etter? Og hva hvis jeg velger å bruke en rørforsterker som fortsatt er i produksjon? Den kunne riktignok vært produsert samme år som ht rent teknologisk, så hvis det fungerer fint vil det kanskje være mer vintage selv om snittalderen blir enda lavere? Toppforsterkere som låter like godt eller bedre enn den NAD-en jeg spiller på nå som er produsert på syttitallet koster som oftest mer enn de smaker, og jeg ofrer ikke de egenskapene jeg har i dag for å ende opp med en middelmådig forsterker kun fordi den har den rette aluminiumsfronten til å skape det riktige vintage-utseendet. Hadde det vært i en mancave i et hus der jeg har alternative anlegg andre steder ville det vært ok, men ikke sålenge det dreier seg om det eneste alternativet i pendlerleiligheten min.
Og så til den hjelpen andre pasienter på asylet kan bidra med
Hva hvis den litt tørre diskanten skyldes TK 600 og ikke lydkortet? Med så fine egenskaper i resten av frekvensområdet frister det da å eksperimentere med frittstående "supertweetere". Og her kommer min tilværelse på asylet til sin rett, hvilken tweeter ville det vært aktuelt å kikke på? Ha i mente at en viktig del av prosjektet er å finne ut hvor god lyd jeg kan få for lavest mulig totalsum, så forslag som John Blues supertweetere til et femsifret beløp er totalt uaktuelt. Så billig som mulig er målet uten å gripe til direkte el cheapo-løsninger. Gjerne kinesiske produkter som yter langt over sin prisklasse, men ikke piezodiskanter av den typen som kunne kjøpes fra Fritjof Arngren før i tiden. Det finnes en grense, og den grensen kalles high fidelity. Bl.a. Fostex har frittstående tweetere i mange prisklasser. Hvor langt kan jeg gå ned i pris før det blir tull? De bør ha mulighet for å justere følsomheten. Jeg kommer til å sette pris på ethvert innspill her i denne tråden.
(Kun mobilbildet av høyttalerne har jeg tatt selv. Resten er funnet med Google Images)
Sist redigert: