Såkalte remasters styrer jeg unna, de har nesten uten unntak 6-10 dB lavere dynamikk enn originale utgivelser på CD og LP.
Vil også bare poengtere at dynamikkompresjon i seg selv ikke er så veldig galt, kommer an på hva slags musikk.. Ta f.eks. ABBA, Bee Gees, Boney M, Smokie, "Saturday Night Fever", "Grease" osv. typiske 70-talls artister/plater som er godt dynamikkomprimert. Innspilt i den analoge teknikkens gullalder, hvor det var en innbyrdes "fight" mellom lydstudioene om å ha best lyd. F.eks. ABBA's Polar Studios hvor det meste var "custom made" for optimal lydkvalitet.
Forskjellen fra før til nå, er at tidligere så ble dynamikken gjort "mindre" uten at mikrodynamikken ble skadelidende og uten at musikken ble tilført, noe som i mine ører høres ut som masse uharmonisk forvrengning, og som gjør at det er ubehagelig å lytte over et godt stereoanlegg og fører til slitne ører. Det er forskjellen.
ABBA er et eksempel på perfekt produsert popmusikk med dynamikkompresjon, det låter helt glimrende på et high-end anlegg. Man hører den spesielle ABBA-klangen, man hører litt EQ-boost, man hører at det er dynamikkomprimert, men det låter allikavel analogt og musikalskt.
Hvorfor kan ikke teknikerne/platedirektørene gjøre det samme i dag ? Fordi de er "sprengt" i hauet, mangler fagkunnskap, er umusikalsk, mangler lydreferanser og tror at de til ehver tid må kjøpe det siste av nye elektroniske studioduppeditter som skal plasseres mellom musikken og lytteren.
Det kommer stunder da mange av oss stopper og lurer på hva vi egentlig gjør, og hvorfor vi egentlig gjør dette. Skullle ønske at denne timen nærmer seg platebransjen i relasjon til begrepet - god lyd.