bjornh skrev:
Jeg ønsker meg en sånn. Gutt eller jente. Egne barn. Jeg vil de skal ha det beste. Min bekymring er at jeg ikke har økonomi til å påkoste et barn alene
Og hvorfor har du ikke det? Du har blitt gjort til en klient.
Velferdstaten er slettes ingen dårlig løsning.
Uenig. Den er en løsning full av problemer, og en konstruksjon som vil bryte sammen innen relativt kort tid (et par-tre generasjoner i beste fall). Velferdsstaten betinger konformitet, den betinger at alle følger et oppskriftsmessig livsløp for å være formålstjenlige samfunnsborgere på flertallets premisser. Derfor fikk man slike utslag som
velferdseugenikken og vil få lignende utslag mot grupper som ikke innfinner seg også i fremtiden. Derfor får man en ond sirkel med et uendelig behov for stadig nye forbud og reguleringer, som bare vil balle på seg og aldri ta slutt.
Videre betinger velferdsstaten en rekke forutsetninger for ikke å bryte sammen, bl.a. en høy grad av religiøs, etnisk og kulturell homogenitet og en liten eller moderat befolkningsmasse med små kulturelle motsetninger. Selv mindre perturbasjoner her, som den relativt moderate innvandringen vi opplever i disse dager, vil i den sammenheng få store negative utslag med en resulterende appell til autoritære løsninger. Den vil også møte problemer fordi en stadig økende andel av befolkningen har kontakt med resten av verden og "det gode liv", hvilket ikke er formålstjenlig for velferdsstaten.
I tillegg vil utstrakt offentlig regulering av ressursflyten i seg selv legge beslag på mye av ressursene. Snart halve arbeidsstokken er ansatt i offentlig sektor og driver med omdisponering og omregulering snarere enn verdiskapning. Videre har langt de fleste innbyggerne har blitt klienter i en eller annen forstand, gjennom offentlig trygder og lignende. Det skapes ustanselig fler og fler klienter samtidig som det blir færre og færre igjen til å skape verdiene som forsørger dem. Derfor betinger velferdsstaten en svært høy avkastning pr. verdiskapende arbeider, hvilket igjen betinger at verdiskapningen er basert på verdifull råvareproduksjon og ikke innovasjon eller menneskelige ressurser. Ved å dyrke middelmådigheten har velferdsstaten dessuten en institusjonalisert kvelning av skaperevne og en institusjonalisert undertrykkelse av dyktige og driftige mennesker allerede fra tidlig skolealder. Dette merkes bl.a. ved at Norge henger langt etter på PISA og tilsvarende undersøkelser, såvel som det faktum at innovasjon, spisskompetanse og gründervilje er generelt lav.
Det innebærer liten konkurranseevne når "det sorte gull" tar slutt og infrastrukturen har brutt sammen, pensjonsforpliktelsene langt overgår reservene i pensjonsfondet og ingen behersker realfag.
Vi tror på den egosentriske individualismen.
Tull og tøys. I 1930 var offentlige utgifter 10-20 prosent av BNP, nå er de i det meste av den vestlige verden opp mot og over 40%. I alle vestlige land har Staten vokst til proporsjoner aldri tidligere sett maken til.
Og mennesker har alltid stukket nesten inn i hvordan andre skal leve livene sine, og så og si alltid gjort det til det verre. Gjennom religion og korstog, gjennom demagoger og statsdyrkelse eller gjennom misforstått "samfunnsånd". De fleste av verdens problemer og konflikter skyldes denne latente trangen til å skulle dirigere hvordan andre lever, og den er ikke mindre tilstedeværende nå enn før.
Hva sammenbruddet av "samfunnsånden" angår, les denne:
http://www.mises.org/story/2190
Ikke jeg heller, jeg avspaserer trolig før sammenbruddet kommer.
Så snart det blir tøft for næringslivet, på arbeidsmarkedet, økonomisk og sosialt, så skrikes det fra alle kanter om hjelp, støtte og tilrettelegging fra staten. Selv fra næringslivet. Da er han staten god å ha.
Det er bare en annen side av samme strukturelle problem. Lovgivende makt og kapitalmakt bør ikke blandes, ei heller i nedgangstider.
