Britisk musikk: hvor er 'klassikerne'?

[ottone]

Det eruropeiske landskapet for klassisk musikk har tyngdepunkt på 17- og 1800-tallet i det tysk-østerriksk domene, med noen greiner i retning Frankrike, Italia og Russland. Det er bare å telle, både salgstall og konsertprogram.
Noen av oss har uttrykt spesiell forkjærlighet for utvalgte britiske komponister, og syns de fortjener oppmerksomhet. Men jeg undres stadig over at England ikke har noen på listene over berømte komponister mellom 1700 og 1850, en periode da England var på toppen, ja faktisk dominerte verden økonomisk og militært. Gud skal vite at de tok seg godt inn igjen fra 1860 og utover, men likevel. Er det noe jeg har gått glipp av, eller hva var det egentlig i veien med Great Britain? Fullstendig kunstnerisk tørke ?

og for ikke å starte altfor mange tråder:
Mens jeg lurer fyrer jeg av bestillinger fra MDT, med utvalgte innslag fra etter 'tørken'

Litt variasjon må vi jo ha

J.

 

[Bach_Man]

Jepp, fra Purcell til Elgar er det et digert hull i engelsk musikkhistorie. Kanskje pga økonomisk velstand, England var stedet europeiske komponister kom til når de trengte å tjene penger, London er fullt av steder som assosieres med kjente europeiske komponister. Når de kunne leie inn Beethoven til å skrive en symfoni og få Haydn til å ta en lengre tur, så var det kanskje ikke så viktig å utvikle sin egen stil.

 

[erato]

De var jo ikke uten komponister da. Mange av de gode også. Senbarokkomponisten Boyce (feks), klassikeren Field (som "oppfant" nokturnen) og solide nasjonalromantikere som Stanford og Parry (Jerusalem) fyller jo ut hullene i perioden. Særlig Stanford virker å være særdeles mer interessant enn han får kreditt for på mange hold - prøv Chandosplaten med Songs of the Sea og andre sjørelaterte verker, en virkelig øreåpner med strålende lyd. Han har andre ting (klaverkvintett, klaverkonserter) jeg gjerne skulle ha hørt mer på.

Men i forhold til landets størrelse og solide status innenfor feks litteratur og vitenskap, samt generelle stormaktsstatus i den aktuelle perioden, er det merkelig tynt ja. Kanskje de rett og slett brukte ressursene sine på imperiet - ingen andre land var i nærheten av å bruke så mye ressurser utenfor egne grenser som britene. Eller kan de ha vært skolesystem og institusjoner? I sentral-Europa ble jo musikken i denne perioden i hovedsak skrevet for en musikkinteressert middel-/overklasse som selv i stor grad spilte et instrument på halvprofesjonelt nivå, kanskje denne sosiale klassen i England rett og slett var annerledes utdannet og brukte ressursene sine annerledes ?

En pekepinn om dette kan jo være at britene hadde sine korforeninger hvor det lokale musikkliv i stor grad blomstret - og den ene musikkformen som for alvor levde i UK på 1800-tallet var det store oratoriet, til dels skrevet av nevnte herrer, men også Handels og Mendelssohns oratorier hadde en oppførelsestradisjon i Storbritannia som i stor grad manglet andre steder.

Tidlig i forrige århundre eksploderte nærmest England av gode (men ikke veldig banebrytende) komponister - det var på sett og vis som om landet startet fra scratch mot slutten av Victoriatiden og måtte hente inn århundrers stillstand. Og denne oppblomstringen kom parallellt med at offentlige konserter for alvor oppsto som fenomen (promenadekonserter, Kings Hall, Halle-orkesteret) og at gramofonen ble tilgjengelig for større lag av folket. På gramofon og platesiden var landet en banebryter, det er ikke tilfeldig at landet var tidlig ute med å få en egen musikkpresse feks.

At disse endringene i folks musikkvaner og musikkeksponering kom parallellt med at landets egne komponister blomstret opp, er neppe tilfeldig.

Ellers en interessant tråd, Delius er ikke helt "my cup of tea" (men jeg er alltid villig til å lære) - kanskje jeg får tid til å poste noen ord om noen av mine andre britiske favoritter etter hvert.

PS: Noen relaterte spørsmål i samme gate:

1. Kan noen nevne et betydelig italiensk musikkverk i perioden mellom tidligklassisime og 1920 tallet som ikke er en opera eller et kirkemusikalsk verk (og det er svært få av de sistnevnte)?

2. Hva skjedde med spansk musikk etter renessansen - og hvorfor er det/var det slik milevid forskjell på musikklivet i Spania og Frankrike (hvorfor er de mest kjente "spanske" musikkverker skrevet av franskmenn?)

3. Hvorfor har Finland, Sverige og Danmark så mange til dels betydelige symfonikere mens vi synes å mangle en symfonisk tradisjon her på berget?

 

[ottone]

..........................................................................

3. Hvorfor har Finland, Sverige og Danmark så mange til dels betydelige symfonikere mens vi synes å mangle en symfonisk tradisjon her på berget?

Kloke ord, erato, og mange interessante tema nevnt her.
Til ditt spørsmål 3: Økonomi og befolkningstetthet. Kanskje det var så enkelt at Norge ikke hadde så gode og store orkestre som de andre? Stockholm og København var vel byer i en litt annen divisjon enn Kristiania og Bergen på 1800-tallet.

Og Delius: Musikken hans blir oppfattet som erke-engelsk, selv om han selv ikke var av engelsk opphav og foraktet mye av det engelske. Han likte seg best i utlandet, bodde i USA og Sveits tror jeg, og skrev mye av musikken utenfor England. Det gir en ekstra motivasjon og nysgjerrighet når jeg finner dybde, unik originalitet og skjønnhet der mange andre bare hører kjedelig og konvensjonell musikk. Det er få komponister jeg har oppdaget som har gitt med den samme 'oppdagergleden'.

 

[erato]

Til ditt spørsmål 3: Økonomi og befolkningstetthet. Kanskje det var så enkelt at Norge ikke hadde så gode og store orkestre som de andre? Stockholm og København var vel byer i en litt annen divisjon enn Kristiania og Bergen på 1800-tallet.

Det kan være et element ja. Men vi hadde jo komponister som skrev mye for feks opera selv om vi ikke hadde en nasjonal opera, Katarinus Elling, Ole Olsen, Hjalmar Borgstrøm (for bare å nevne noen navn) osv skrev operaer på rekke og rad.

Det som slår meg er at det kan ha å gjøre med den sent oppvåknede nasjonalisme og sterke nasjonale følelse i Norge, som de ikke hadde i ellers sterkt beslektede Sverige/Danmark. Mens nasjonale temaer og myter lar seg belyse i opera og sanger, og tradisjonelle danseformer lar seg bygge inn i feks mindre klaververker, er det langt vanskeligere å bygge de store, abstrakte formene (symfoni, strykekvartett, sonater) opp rundt nasjonale tema. Dette er former som betraktes som absolutt musikk på en annen måte enn opera, tonedikt, sang og småstykker for klaver. Selv om Grieg/Svendsen/Halvorsen gjorde symfoniske forsøk med nasjonalromantiske tema i sine symfonier, er dette en form som er dårlig egnet til å bære slikt stoff, og det skjønte de vel etter hvert også.

Jeg tror derfor ved litt ettertanke at selv om tradisjon, tilgang på orkestre osv selvsagt kan være elementer, så var det den sterke nasjonalfølelse i Norge i perioden 1850 - 1920 (bare for å sette noen vilkårlige avgreninger her) som gjorde at komponistenes fokus gikk i retning av andre musikkformer enn de tradisjonelle formene som feks symfonien utgjør. Det er jo også et faktum at feks interessen for å skrive kammermusikk i de tradisjonelle, klassiske formene, var langt mindre utviklet i Norge enn i nabolandene.

Finland er/var også sterkt nasjonalt i denne perioden, men er nok ett annet case. Symfoniens stilling der er nok i hovedsak et resultat av det unike forbilde Sibelius representerte.